Hva er traumer og hva er ikke traumer?

I mine artikler har jeg en tendens til å bruke begrepet traumer i en ganske vid betydning. Jeg kan ofte bruke det i alle sammenhenger hvor barns følelser har blitt krenket i større eller mindre grad. Jeg tenker da at det kun handler om grader av traumer, noen sterkere og noen svakere grad. Eller om man kan si store alvorlige traumer eller mindre og svakere traumer.

Vi har jo både psykiske og fysiske traumer, og slik jeg ser det så handler det om psykiske eller fysiske skader. Wikipedia forklarer ordet traumer som skader eller sår. Da er vel de aller fleste enige med meg i at det finnes både store og små skader eller sår. Mange av oss forbinder ordet traumer med ganske alvorlige psykiske hendelser. Dette er jo det som er den mest kjente betydningen av ordet. Ikke desto mindre er det også veldig mange av oss som har opplevd, og merker resultatene av, mindre traumer.

Jo mindre traumene er desto mindre er de følelsesmessige problemene og plagene som eventuelt dukker opp i en eller annen sammenheng, på et eller annet tidspunkt senere i livet. Ikke desto mindre kan disse plagene være meget ubehagelig og plagsomme for de det gjelder. Ofte merker man dette i form av indre stress og uro, nedstemthet, angst, etc. Disse plagene kan ofte dukke opp i forbindelse med større endringer eller påkjenninger senere i livet, og mange tror derfor det er disse hendelsene som er årsaken. Vi jobber ut i fra teorien om at dette ikke er selve årsaken, men kun en utløsende faktor. Selve hovedårsaken skriver seg som regel fra barndommen, men kan ha ligget latent i mange år før det bryter ut.

Vårt underbevisste sinn husker alt som har skjedd i livet, og har ikke noe tidsperspektiv. Dersom gamle minner i underbevisstheten blir vekket til live, vil vi kunne føle dette i kroppen som om det skulle ha skjedd i går. Det er nettopp dette vi benytter oss av innenfor energipsykologi. Vi aktiverer vonde minner og følelser, for så å regulere de ned med vår tapping (banking) på kroppens aku-punkter. Når følelsen så er regulert ned, klarer man ikke å få den tilbake igjen.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Følelsesmessige begrensninger

I mitt innlegg «Livets trakt» den 15.11., skriver jeg om at vi blir påvirket av begrensninger utenfra gjennom hele vår oppvekst. Dette handler om følelsemessige begrensninger, som hindrer oss i å utvikle vårt fulle medfødte potensiale. Siden det er et faktum at det er følelser som styrer det meste av våre liv, vil dette påvirke både våre evner og ferdigheter.

Hvilke følelser er det egentlig som begrenser oss og styrer oss så sterkt? Jeg tenker da på følelser som vi ikke har fra vi blir født, men som mange av oss sliter med i større eller mindre grad etter at vi har levd noen år. Det er følelser som skam, skyld, sjenanse, dårlig selvtillit og selvfølelse, frykt, angst, redsel, etc.

Vi har vel alle opplevd at vi har droppet eller unnlatt å gjøre ting som vi egentlig mente ville være bra, fornuftig eller lønnsomt for oss, på grunn av en eller annen følelse som styrte oss i motsatt retning. Det betyr med andre ord at det ikke er VI som styrer våre liv, men at vi i stor grad blir styrt av vår programmering.

Selv om vi blir gjort kjent med hva det er som styrer oss, og vi veldig gjerne skulle ønske å gjøre endringer på dette, er det ikke enkelt å bare endre dette over natten. Derimot er det et vesentlig bidrag til å forstå hvorfor vi tenker og oppfører oss slik vi gjør. Det er også en viktig kunnskap for å forstå våre medmennesker. Tradisjonelt har vi en tendens til å dømme andre ut i fra et utgangspunkt om at all vår atferd er bevisst styrt.

Jeg tenker spesielt på måten vi reagerer ovenfor våre barn og ungdommer, men også andre voksne. Ofte er det slik at det vi slår ned på, er de tingene vi misliker ved oss selv. Og gjett hvor barna har det fra,-  oss selv! Siden vår bevisste hjerne ofte er opptatt med tanker som ikke handler om her og nå, er det vår underbevisste programmering som styrer det meste av vår atferd. Den er alltid til stedet for å passe på oss.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Hvem er JEG egentlig?

Som den kjente forfatteren Dr. Deepak Chopra sier: «Livet er en hendelse i tid». Livet er i stadig forandring og utvikling, og den som opplever livet er JEG. Det samme gjelder våre tanker. Det er en stadig pågående prosess som preges av hendelser og opplevelser gjennom hele livet, samt forventninger og bekymringer over framtiden. Kroppen vår er også en hendelse i tid. Den utvikler seg og forandrer seg hele tiden fra vugge til grav. Den som opplever alle disse hendelsene er JEG.

JEG er ikke mitt liv, JEG er ikke min kropp og JEG er heller ikke mine tanker. Hvem er så JEG? JEG er den som opplever alt dette, nemlig min bevissthet. Når jeg sier at livet, kroppen og tankene er hendelser i tid, mener jeg at det er aktiviteter eller prosesser i stadig endring. Hva som skjedde for et år siden, en måned siden, en uke siden, i går, noen sekunder siden, er ikke lenger virkelighet. Vi kan ikke lenger oppleve noe av dette på virkelig. Kroppen min er heller ikke den samme som den var og mest sannsynlig har jeg ikke lenger de samme tankene som jeg tenkte for en stund tilbake.

Det eneste som vi kan si er virkelighet, er det som skjer her og nå akkurat i dette øyeblikk. Det er her og nå JEG lever, og JEG er fortsatt den samme som jeg var tidligere selv om livet, kroppen og tankene ikke lenger er de samme som de var. Nå er det slik at våre tanker, som holder til i den bevisste delen av hjernen, er i stand til å reise både i fortid og framtid. Vi kan også gjennom tankene reise til helt andre steder. Da kan vi også føle at vi gjenopplever vonde hendelser fra tidligere i livet, og vi kan bekymre oss over hva som kan skje oss i framtiden.

Nå viser det seg at de aller fleste av oss som sliter med psyken eller følelsemessige problemer, sjelden har problemer akkurat her og nå. Om vi tenker etter, så er det stort sett ting som har skjedd eller vi frykter skal skje, som skaper våre problemer. Da kan det ofte føles at problemet er her og nå, fordi vår stressrespons tror på det vi tenker, og utløser stress og vonde følelser i kroppen. Stressresponsen kan også utløses direkte fra våre sanser, dersom det er opplevelser som minner om og trigger tidligere vonde hendelser.

Dersom vi ser på disse problemene som hendelser i tid, og at JEG er den som opplever disse hendelsene. Er det da mulig å ta kontroll gjennom å heve seg til et nivå som ligger høyere? Er det mulig å kople bort livet, kroppen og tankene for et kortere eller lengre øyeblikk? Til et nivå hvor JEG bare er? Ja faktisk så er dette fullt mulig. Alle som har forsøkt meditasjon og lykkes, har opplevd at man ikke merker hverken sine omgivelser, kroppen eller tankene. Det er da vi opplever at vi bare er, og på dette nivået er det ikke noe bekymringer eller problemer. På dette nivået har vi kontakt med vårt ekte selv, og vi føler roen i kroppen. Gjennom daglig gjentagelser, vil denne roen etter hvert etablere seg som vane i vårt liv, og vi føler oss hele. (Healing betyr å bli hel).

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Livets trakt

Som voksne individer er det de færreste av oss som utnytter vårt fulle potensiale. Det vil si at vi har evner og muligheter langt ut over det vi benytter, og det vi tror vi har. Dette handler selvfølgelig om selvtillit og selvfølelse. Hvor mange av oss er det ikke som stadig tenker at vi enten ikke klarer, tør, er smarte nok, at det er farlig, redde for å mislykkes, og så videre.

Det interessante med dette er at dersom vi konfronterer oss selv på det fornuftige plan, så kan det tenkes at vi innser at dette ikke stemmer. Vi tenker kanskje at «jeg burde vel klart det om jeg hadde prøvd», «det er jo egentlig ikke så farlig» eller «jeg er egentlig ikke så verst når det kommer til stykke». Faktum er at jeg vet at jeg i bunn og grunn er bra nok, men problemet er at jeg føler det motsatte.

Vi snakker her om nok en konflikt mellom følelser og fornuft, og hvor følelsene veldig ofte seirer. Våre følelser styres av det jeg kaller vår programmering, og som er resultatet av hva vi opplever fra våre omgivelser fra vi blir født. Den viktigste perioden for programmering er før vår hjerne er utviklet til å tenke selv (0-6), men det fortsetter også videre oppover i oppveksten. Vår underbevissthet kan for eksempel ha blitt programmert de første 6 leveårene med inntrykk som sier oss at vi ikke er bra nok. Når så den bevisste delen av hjernen utvikles på et senere tidspunkt, forstår vi med vår fornuft at dette ikke stemmer. Problemet er bare det at det er vår underbevisste hjerne som styrer det meste av våre liv.

Illustrasjonen nedenfor viser hvordan våre liv påvirkes av begrensninger utenfra gjennom hele oppveksten. Først av våre omsorgspersoner og familie, dernest via barnehage, skole og øvrig samfunn. Det dreier seg om oppdragelse, kultur, religion, politikk, lover, for å nevne noe. Mange vil kanskje si at dette er slik det må være for at vi skal fungere i et samfunn. Det er helt riktig at det er mye vi må lære for å fungere som sosiale vesener i vårt samfunn. Spørsmålet er om ikke det er mulig å lære våre barn og ungdommer dette uten å påføre de alle disse følelsesmessige begrensningene.

Dersom barn og unge opplever for mye restriksjoner og begrensninger, vil de ubevisst føle at de har måtte oppgi for mye av sitt ekte selv, og ender opp med et falsk selv. Man vil da ofte føle at man ikke er fornøyd eller trives med sitt falske selv, og bruke mye energi på å finne tilbake til sitt ekte selv. I denne prosessen er det at mange får følelsesmessige problemer, da denne kampen mellom følelser og fornuft gjerne fører til indre uro og stress. En slik måte å leve på er ikke bare ubehagelig, men vil på lengre sikt også være sykdomsfremkallende både på psykisk og fysisk nivå.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

 

Hvordan få hjelp med angst?

Noe av det viktigste for en person som lider av angst, er å bli møtt med aksept og forståelse.  Mange tror at angst er noe som er mer eller mindre selvforskyldt, og som blir påført gjennom at man tenker feil. Derfor tror også de samme menneskene at det bare er å «ta seg sammen». Angst styres ikke av tanker og fornuft. Man kan riktignok trigge angsten ved å tenke angstfremkallende tanker, men selve angsten kommer fra våre underbevisste følelser. Selv om vi ikke har noe bevisst minne om hva som kan ha hendt oss i barndommen, er det stort sett her angsten har sitt utspring. Når jeg spør klienter som lider av angst, hvordan de husker seg selv som barn, er ofte svaret at de var mye engstelig, redde og ensomme.

For å overkomme disse vonde følelsene, må de først kartlegges. Man må også forstå hvordan vårt alarmsystem fungerer, og at alle reaksjoner er helt normalt ut i fra det man har opplevd. Man må også tåle å gå inn i de vonde følelsene, kjenne på de en aller siste gang, før man legger de bort for godt. Dette er en prosess som ofte kan ta noe tid, avhengig av hvor kompleks opphavet og bakgrunnen for angsten er. I enkelte tilfeller hvor man klart og tydelig finner en konkret årsak til problemet, kan angsten forsvinne meget raskt. 

Dersom angsten er ille nok, og har vart over lang tid, er det uansett verdt å bruke noen ressurser for å komme ut av den onde sirkel. Mange har fått god hjelp av tankefeltterapi og andre metoder innen energipsykologi. Den tradisjonelle metoden for angstbehandling er å eksponere seg fysisk for det som trigger angsten. Det vi gjør er at vi oppsøker problemene mentalt i trygge omgivelser på vår klinikk. Vår underbevisste hjerne vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet, og man kan derfor oppnå samme effekt uten å møte angstproblemene reelt. Vi benytter da tankene til å aktivere angsten (stressresponsen) mentalt i trygge omgivelser, og når følelsen så er aktivert, regulerer vi den ned ved hjelp av tapping. Neste gang man møter dette problemet i virkeligheten, vil ikke stressresponsen slå ut like sterkt.

Det viktige å vite er at alle slike følelser styres av underbevisstheten, som husker alt fra vi ble født. Vår underbevissthet har en fantastisk hukommelse, men den er ikke spesielt smart. Det er derfor mulig å påvirke denne delen av hjernen, dersom man har de rette hjelpemidlene. For å få dette til, er det ikke nok å bare bruke ord, men man må inkludere kroppen og følelsene. Det er nettopp det vi gjør med vår tappingteknikk. Vi aktiverer følelsen, og deretter regulerer den gjennom tapping på de spesielle aku-punktene.  De samme punktene har man i aku-punktur og aku-pressur (refleksologi), hvor man henholdsvis punkterer med nåler eller presser på punktene. Hovedforskjellen er at vi med energipsykologi henvender oss direkte mot bakenforliggende vonde følelser.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#angst#stress#tankefeltterapi#traumer, #utviklingstraumer, #barndomstraumer#energipsykologi#stressrespons

En forklaringsmodell om tankefeltterapi (TFT)

 

Noe som er et faktum, og dokumentert gjennom senere tids forskning (bl.a. ved Det Psykologiske Fakultet i Bergen, «Barnemishandling i utsatte grupper»), så er det stort sett traumeopplevelser fra barndommen som ligger til grunn for de fleste psykiske problemer og lidelser.  I tidlig barndom (0-7) er ikke vår bevissthet og fornuft utviklet.  Vi har heller ikke en medfødt evne til å regulere egne følelser.  Vi er derfor helt avhengig av en omsorgsperson, som kan gi oss trygghet og trøst når vi blir redde og føler oss utrygge.  Vi er med andre ord prisgitt våre foreldres sensitivitet og evne til å registrere når det er behov for å gripe inn og regulere de vonde følelsene.  Straks disse følelsene er regulert, vil barnet få tilbake den trygge rolige følelsen.

Så lenge denne prosedyren blir fulgt, kan gjerne barnet oppleve hendelser som føles traumatisk, men det behøver likevel ikke føre til varige traumer.  Problemet oppstår gjerne i de tilfellene hvor omsorgspersonene ikke har evnen, kunnskapen eller tilstedeværelsen til å kunne regulere barnets vonde følelser.  Dette har da en tendens til å bli et gjentagende fenomen, og barnet vil vokse opp med en generell følelse av utrygghet i mange situasjoner.  Denne følelsen av utrygghet kommer gjerne sterkere fram i forbindelse med vanskelige og traumatiske opplevelser senere i livet, og kan i en del tilfeller føre til psykiske problemer og lidelser.  Dette er reaksjoner som styres av vår underbevissthet, og er ikke lett å kontrollere ved hjelp av vår bevissthet (fornuft).

Vi som driver med energipsykologi (TFT, EFT) mener at det aldri er for sent å regulere disse vonde følelsene, som man har fått med seg fra barndommen.  Måten vi jobber med dette er at vi mentalt går tilbake, både til de ulike traumatiske og vonde hendelsene som har oppstått opp gjennom livet, og tilbake til barndommen.  Dersom vi så klarer å få klienten til å gjenoppleve disse vonde følelsene, benytter vi vår banketeknikk (basert på aku-punkter på kroppen) til å regulere følelsene.  Når så disse følelsene er regulert, virker det på samme måte som om de hadde blitt det når det vonde faktisk skjedde.  Man kan da i ettertid klare å tenke på de forskjellige vonde hendelsene, uten at det føles traumatisk.  Det betyr at vår underbevissthet har oppfattet følelsen som regulert, og derved ikke lenger trenger å utløse stressresponsen.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

 

Våre følelser styrer vårt liv

Det er ikke våre problemer som er problemet. Det er hva vi føler om våre problemer, som er problemet.

Hele livet styres vi av våre følelser, eller persepsjon. Uansett hva vi støter på i livet av små og store problemer, er det hva vi føler eller hvordan vi tolker disse problemene, som styrer vår atferd og våre handlinger. Bakgrunnen for dette ligger som regel tilbake i vår barndom. Det er da mesteparten av våre følelser etableres, og danner et mønster for hvordan vi reagerer og handler i forhold til alle typer problemer. Dette er en del av vår overlevelse mekanisme, hvor bland annet vår stressrespons (flukt, kamp, frys) spiller en stor rolle.

Her er noen eksempler på dette.

To venner går en tur på en vei, og i møte kommer det en hund. Den ene av vennene huker seg ned for å hilse på hunden, mens den andre blir livredd og flykter.

To venner sitter og snakker sammen i et rom. Plutselig får de øye på en edderkopp på veggen. Den ene flykter ut av rommet, mens den andre sitter like rolig. 

I begge disse situasjonene viser det seg at de som flyktet, visste med sin fornuft at det ikke var farlig. Problemet var den vonde følelsen som kom innvendig, når de var i nærheten av disse “problemene”.  

De trenger altså ikke hjelp til å forstå dette bedre, men de trenger hjelp til å regulere de vonde følelsene som dukker opp. Disse følelsene har som regel forankring i opplevelser fra barndommen, og er lagret i vårt underbevisste minne. Ofte er det opplevelser fra tiden før vi hadde utviklet evnen til å tenke fornuftig (0-6). 

De overforstående eksemplene var veldig enkle eksempler, som de fleste av oss er enige i. Om vi derimot ser på et annet problem som også er veldig vanlig i vårt samfunn, nemlig jobb-stress.  Jeg våger å påstå, at de fleste som sliter med stress på jobben, mener at problemet skyldes det store arbeidspresset. (I en del tilfeller kan det selvfølgelig dreie seg om relasjoner til kollegaer og overordnede, men her snakker vi om selve arbeidsmengden.) Etter min teori er det ikke arbeidspresset som er det egentlige problemet, men hva jeg føler om dette presset. Dersom man for eksempel er det som kalles “separasjon sensitiv” vil man fort kjenne på frykten for å ikke være bra nok, ikke strekke til, ikke bli likt eller i verste fall frykt for å miste jobben, om man ikke klarer den store arbeidsbyrden. Å gå med en slikt frykt, vil i neste omgang utløse stress som på sikt vil bli til kronisk stress.  Noen mennesker elsker det å ha mye og gjøre, og de påstår at de blir mer stresset når det er rolig.  Disse følelsene, er i begge tilfellene, også basert på opplevelser og erfaringer fra barndom og oppvekst.

For å bedre forstå både oss selv og andre, er det derfor viktig å være klar over hvor stor del av våre liv som styres av følelser. Det er også viktig å vite at når følelser blir sterke nok, tar de fullstendig styring over vår fornuft. Spesielt viktig er denne kunnskapen i vår relasjon og omgang med våre kjære og alle andre mennesker.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

 

 

 

 

 

Angstskildring

Er du i en situasjon hvor du føler at det er noe som feiler deg, men du forstår ikke hva det er? Mange som opplever angst for første gang på et eller annet tidspunkt i livet, har ingen anelse om hva det er som skjer. Man tror ofte at det må være noe alvorlig galt, men etter å ha vært i kontakt med legen, får man høre at det ikke er noe galt. Siden angst er noe som styres av vår underbevissthet, er det mange som ikke forstår hvordan dette henger sammen.

Her er en skildring av hvordan et angstanfall oppleves og føles. Noen vil kanskje kjenne seg igjen?

«Tanken kommer først. Den slår ned som lyn fra klar himmel.. Plutselig er den der. Tanken. Jeg vet at når tanken først har dukket opp slipper den ikke taket igjen. Den setter seg fast i hodet og i kroppen. Den grusomme angst følelsen griper tak og overtar kontrollen over kropp og sjel. Angsten, er min verste fiende. Jeg vet at det er følelser og tanker som bare befinner seg inne i mitt hode. Med det hjelper ikke om jeg vet det.  Når anfallet kommer er fornuften “gone”. Når hjertet slår så fort og hardt at jeg er sikker på at jeg kommer til å få et hjerteattakk, når nakken blir til betong, kaldsvetten skaper skjelvinger i hele kroppen og tunnelsynet gjør at jeg er sikker på at jeg kommer til å dø, da er jeg ikke lenger mottagelig for fornuft. Da hjelper det ikke om jeg aldri så mye vet at dette egentlig bare er urasjonelle tanker og følelser som skapes i min egen psyke. At angsten rett og slett handler om frykter som ikke har rot i virkeligheten. Panikken tar overhånd.. Jeg vil flykte. Den følelsen kommer alltid når angsten tar over styringen. Jeg vil bare løpe og løpe. Jeg vet ikke hvor eller til hvem. Bare løpe. Angstanfallet når toppen. Kroppen rystes av skjelvinger og jeg blir nummen i armer og ben. Det svimler i hodet og jeg er overbevist om at jeg kommer til å besvime. Rett og slett “bli borte”. Mest sannsynlig dø.

Jeg overlever denne gangen også. Utrolig nok.  Etter at anfallet har roet seg ned kommer dager med håpløshet og nedstemthet for ikke å snakke om angst for angsten. Tunge og mørke dager. Men det går over igjen, for en stund. Så er det tilbake. Nye dager og uker med angst, vonde tanker og følelser.  En dag blir jeg kanskje frisk. Det er lov å håpe.»

Første skritt på vei for å få hjelp, er å snakke med noen som både forstår seg på angst, har god tid til å prate og møter problemet med forståelse. Det kan være vanskelig å få forståelse hos personer som ikke har opplevd angst selv. Ofte er det bakenforliggende minner og følelser som man ikke er i stand til å se på egenhånd, men som med litt hjelp kan gi en bedre innsikt og evne til å forstå sine egne reaksjoner. Kunnskap og forståelse er ofte et godt skritt på vei til å overvinne angst. I tillegg til at de vonde minnene og følelsene som underbevisstheten husker fra tidligere i livet, trenger å bearbeides og reguleres.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

 

Mer om angst

Angst er en lidelse som rammer veldig mange på et eller annet tidspunkt i livet. Det kan sikkert være mange forskjellige årsaker som ligger til grunn for at man utvikler angst. Med bakgrunn og kunnskap innenfor traumefeltet, jobber jeg ut fra teorien om at det skyldes opplevelser i tidlig barndom. Det behøver ikke nødvendigvis handle om dramatiske opplevelser eller dårlig omsorg. Siden så mange av oss opplever dette, tror jeg hovedårsaken ligger i vår kulturelle måte å oppdra barn på. Hva jeg legger i dette, beskriver jeg i min forrige artikkel på bloggen.

Dersom man opplever en barndom preget av utrygghet, mangel på anerkjennelse og dårlig selvfølelse, vil vår selvoppholdelsedrift etter hvert finne måter og kompensere for dette. En måte å kompensere for lav selvfølelse er å prestere bra på forskjellige arenaer. Det kan være innenfor sport, arbeidslivet, politikk, på senen, musikk, kunst, etc.

Så lenge man har medgang og lykkes, vil dette undertrykke den lave selvfølelsen. Om man derimot skulle oppleve på et tidspunkt at medgangen stopper opp eller snur, kan dette føre til at man går rett i kjelleren. I slike tilfeller føler man at det ytre skalet av selvfølelse sprekker, og den indre usikkerheten kommer igjen til overflaten. Da kan veien være kort til både depresjon og angst.

Tom E. Myrbråten, psykoterapaut og tankefeltterapaut MNLH,   Besøk gjerne “Farmen Tankefeltterapi” på Facebook

 

Ubevisst feilprogrammering kan føre til angst

Hvordan blir vi mennesker programmert? Jeg har skrevet mye om at vår underbevisste hjerne er programmert, og at programmeringen hovedsakelig skjer i alderen 0-6 (7) år. I utgangspunktet er det riktig fra naturens side at det er slik det skal være. Alt det viktigste vi trenger for å fungere og overleve som menneske, læres inn i denne perioden. Hvordan vi forholder oss til andre mennesker, vårt syn på oss selv, hva som er greit, hva som ikke er greit, hva som er farlig, vår kultur, identitet, etc. Mesteparten lærer vi gjennom å studere våre foreldre, gjennom hva vi erfarer og via gjentakelser. Hva foreldrene sier, har mindre betydning for læringen i tidlig alder.

For at vi skal fungere bra med oss selv og andre resten av livet, så er det viktig at vi får en god porsjon selvtillit og trygghet. Problemet er bare det at våre foreldre, eller vi selv som foreldre, aldri har sett noen programmeringsveiledning. Det vi stort sett bygger på er hvordan vi selv ble oppdratt (vår egen programmering) samt vår egen fornuft. Nå er det slik at vår fornuft som holder til i den bevisste delen av hjernen, ofte er opptatt med tanker om andre ting enn det som skjer akkurat her og nå. Det blir derfor som regel vår underbevisste programmering som styrer våre rutiner og daglige gjøremål.

Noen ganger kan vår måte å oppdra våre barn på, virker mot sin hensikt. Mens hensikten er å få flinke, lydige og veloppdragne barn, blir resultatet begrensninger og dårlig selvtillit. Når vi irettesetter og korrigerer et lite barn i god hensikt, oppfatter barnet avvisning og dårlig mestring. Vi har blant annet en alt for stor tro på at barnet skjønner hva vi mener. Små barn på 3-4 år, skjønner hva vi sier, men forstår ikke hva vi mener.

Siden det kan være vanskelig for foreldre å forstå dette, kan det ofte føre til konflikter, da man oppfatter barnet som ulydig. Da er det viktig å vite at i denne fasen fra 0-7 år, er ikke den bevisste hjernen hos barnet utviklet. Barnet styres derfor ikke av fornuft, men av impulser og følelser. Man kan derfor ikke forvente lydighet av et barn i denne alderen. Det vil gjerne føre til usikkerhet og utrygghet hos barnet, og i verste fall til frykt for separasjon. Det vil si at barnet ikke føler seg elsket. Det å føle seg elsket, gir barnet følelsen av sterk og trygg tilknytning, mens det motsatte føre til utrygghet og angst.

På denne måten kan vi foreldre risikere å påføre våre barn vonde følelser, lav selvtillit og vanskeligheter, uten at vi er det bevisst. Det handler ikke om at man ikke er glad i sine barn, men at man ikke er klar over hvordan disse mekanismene fungerer. Barn som opplever en slik utrygghet og usikkerhet, kan ofte oppleve angst og depresjon på en mye senere tidspunkt i livet. Vi kaller det gjerne «å møte veggen».

I min praksis som psykoterapeut, møter jeg ofte personer i midten av 40 årene som sliter med slike problemer. Jeg anbefaler da noen timer med kombinasjon av psykoterapi/samtale og tankefeltterapi. Jeg kan også ta timer via webcam og internett.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefetterapeut.