Vårt autonome nervesystem fungerer helt på autopilot, det vil si at det styres av vårt underbevisste sinn. Det er derfor ikke opp til oss selv å styre over vår redsel. Dette nervesystemet er delt i to deler, det sympatiske og det parasympatiske. Det sympatiske nervesystem er det som også kalles vår stressrespons, og som skal få oss til å flykte fra,- eller bekjempe farer. Dette systemet sørger for at vår energi midlertidig overføres fra indre organer til armer og ben, straks våre sanser registrerer, opplever eller tolker en situasjon som farlig. Dersom vi klarer å flykte eller nedkjempe det som er farlig, vil vårt parasympatiske nervesystem koples inn, og sørge for at kroppen regulerer seg ned til sitt normale nivå.
Etter å ha vært gjennom en slik situasjon, og kroppen har kommet tilbake til sin normale tilstand, kan vi ofte i tillegg til skrekkfølelsen, sitte igjen med en følelse av mestring. En følelse av at jeg klarte å komme meg ut av denne situasjonen for egen maskin. Hver gang dette skjer, vil denne følelsen av mestring og tro på seg selv styrkes, og dette vil igjen øke følelsen av trygghet. Nå er det selvfølgelig ikke alltid slik at vi klarer å mestre slike situasjoner. Det kan jo være situasjoner hvor vi ikke klare hverken å komme oss bort eller løse (bekjempe) situasjonen. I slike tilfeller vil vi sitte igjen med en følelse av å måtte overgi oss, og vi føler oss hjelpeløse. Resultatet av slike situasjoner vil da være en følelse av utrygghet. Da kan vi i verste fall oppleve det man kaller frys situasjon eller dissosiasjon, men skal jeg ikke gå inn på her.
Haken ved det parasympatiske nervesystem er at det ikke er medfødt, slik det sympatiske nervesystem er. Det vil begynne å utvikle seg samtidig med vårt bevisste sinn i 6-7 års alder. Som små barn er vi derfor helt avhengig av våre omsorgpersoner til å gjøre denne jobben med å regulere våre følelser. Disse personene må igjen ha en viss grad av sensitivitet og forståelse for hva barnet føler. Ikke bare er det viktig å forstå barnets følelser, men like viktig er det å akseptere og anerkjenne disse følelsene. Først da vil barnet få den viktige følelsen av trygghet.
Siden dette ikke har vært almen kunnskap, men kunnskap som har fremkommet på bakgrunn av forskning i nyere tid, er det veldig mange i dag og tidligere som sliter med følelsen av utrygghet. Jeg tenker ikke da på de som har opplevd det vi normalt kaller en dårlig barndom. Jeg tenker på de som hadde en helt normal oppvekst, men som på tross av dette sitter igjen med et tydelig minne om utrygghet, redsel og frykt fra sin barndom. Disse følelsene trenger ikke engang å skrive seg fra reelle farer. Små barn kan jo bli livredde bare på grunn av sine egne fantasier.
Uansett er det slik at dersom man ofte opplevde slike vonde følelser i barndommen, vil vårt underbevisste sinn lagre og huske disse følelsene. Når vi så senere i livet opplever situasjoner hvor vi føler hjelpeløshet, frykt og angst, vil vårt underbevisste sinn kjenne igjen disse følelsene. Vårt underbevisste sinn, som har som hovedoppgave å passe på oss, vil da utløse stress. Siden alt dette skjer på det underbevisste plan, er det vanskelig for oss å forstå hva det egentlig er som foregår. Disse følelsene kan til tider bli ganske overveldende, og det er da man kaller det angst eller panikkangst.
Måten å bekjempe og regulere slike følelser, er gjennom å gå tilbake til opphavet for disse følelsene som er lagret i det underbevisste sinn. Når man så med litt god hjelp, klarer å finne røttene, må disse røskes opp en gang for alle. Innenfor energipsykologien finnes det metoder som stimulerer det parasympatiske nervesystem. Tapping (TFT/EFT) en blant disse metodene. Dersom man så aktiverer de vonde følelsene/minnene under kontrollerte forhold, samtidig som man stimulerer det parasympatiske nervesystem, vil det underbevisste sinn kunne oppfatte følelsen som regulert.
Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH
