På mange måter kan vår hjerne i prinsippet sammenliknes med en datamaskin. Selv om det fortsatt er langt igjen til man klarer å skape en like kraftig og fantastisk datamaskin som den menneskelige hjerne, så er det likevel en del felles trekk. Nå er det viktig å presisere at det ikke er den bevisste, tenkende delen av hjernen det dreier seg om. Den utgjør bare en liten del av vår hjerne (under 5%), og har en meget begrenset kapasitet.  Det er den underbevisste delen av hjernen som er den mest interessante i denne sammenheng.

Vår underbevisste hjerne kan sammenliknes med harddisken på en datamaskin, bare mange ganger større og kraftigere. Den er stort sett ferdig utviklet flere måneder før fødsel, og har allerede koplet seg til «modermaskinen». Den laster nå inn alle tilgjengelige data og opplysninger den kan få via mor. Det dreier seg om diverse lyder som hjerteslag, pustelyder, tarmlyder, m.m. I tillegg er det alt av lyder fra miljøet utenfor. Fosteret registrerer også en mengde informasjon via mors blod, som inneholder mye både positive og negative hormoner.

All denne informasjonen er lagret i barnets hjerne ved fødsel, og gjør at barnet har opparbeidet en spesiell relasjon til mor allerede fra dag en. På samme måte vil den underbevisste hjernen fortsette å ta opp og lagre all informasjon i de neste årene. Små barn har liten evne til egne refleksjoner og tanker, siden den bevisste delen av hjernen ikke starter å utvikles før ca. 6 år. De styres derfor stort sett ut i fra sine følelser her og nå.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Denne perioden i barnets liv kan vi kalle for programmeringfasen. Det er her barnet lærer hvordan det skal bli som menneske, og våre viktigste lærere er de personene vi er sterkest knyttet til. Vi kan tenke oss at det er i denne perioden vårt «operativsystem» blir lastet inn. Et lite barn danner ca. 250.000 nye koblinger mellom hjerneceller pr. time. Det som ofte kan være problemet i denne fasen, er at det sjelden forekommer «modermaskiner» som er helt fri for “datavirus”. I den menneskelige verden finnes det ikke noe virusprogram som kan forhindre at dette overføres. Dersom for eksempel mor er stresset, vil dette stresset uansett smitte over på barnet, og påvirke hvordan hjernen formes og utvikles.

Det vi vet fra dataverdenen, er at dersom det er litt virus på operativsystemet, så klarer stort sett maskinen å kjøre de fleste programmer som blir lagt inn, selv om det halter litt. Om det derimot er mye virus, så vil ikke datamaskinen klare å kjøre nye programmer som blir lastet inn. Akkurat slik er det også med oss mennesker. Om vi tenker oss at våre fremtidige programmer består i hvordan vi forholder oss til venner, familie, livsledsager, barn, jobb og ikke minst oss selv, så er det vårt innprogrammerte operativsystem og “eventuell virus” som avgjør hvor bra vi takler dette.

Dersom vi ser på samfunnet rundt oss, så er det utallige eksempler på begge deler. Undersøkelser har vist gjentatte ganger at de som har fått «mest virus» er de som ikke takler livet overhodet. Om vi ser på sterkt rusavhengige,- mennesker som har store psykiske problemer,- tungt kriminelle,- prostituerte,- etc., så viser det seg at det i de aller fleste tilfeller er barndomstraumer som ligger til grunn. Dette er eksempler på barn som helt ufrivillig har fått store mengder med «virus i sitt operativsystem», og derved ikke klarer å «kjøre alle livets programmer.»

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Impulskontroll, følelseregulering, oppmerksomhet, har til felles at de ikke er medfødte egenskaper. I forhold til de fleste dyr, så ligger vår hjerne langt etter i utvikling i det øyeblikk vi blir født. Mange andre pattedyr er på bena kort tid etter fødsel. En grunn er at dersom vår hjerne hadde vært ferdig ved fødselen, hadde sannsynligvis vårt hode vært for stort til å komme gjennom fødselkanalen. En annen grunn som også er viktig, er at vår hjerne er ment å skulle tilpasse seg til de omgivelsene vi vokser opp i. Gode tilpassingsegenskaper gir økt utvikling og overlevelse.

Et annet eksempel på noe som utvikler seg etter fødsel, er vårt syn og synsnervene. Dersom et lite barn hadde vokst opp i et mørkt rom de første leveårene, hadde det mistet synet helt. Dette illustrerer det faktum at det kreves visse forutsetninger for at våre sanser skal utvikle seg normalt. Det samme gjelder de omtalte egenskapene i første avsnitt. For at hjernen skal klare å utvikle disse egenskapene på en god måte, må det lille barnet utsettes for minst mulig stress.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hjernen til både barn og voksne er slik innrettet, at stress egentlig forbindes med fare og forsvar. Da er både kroppen og hjernen i forsvarsmodus, og alle andre funksjoner som vi ikke trenger til flukt eller kamp, blir «satt på vent» til faren er over. Det viser seg nemlig at vår hjerne ikke har forandret seg i takt med utviklingen i vårt samfunn, men opererer på et mer primitivt nivå.  Siden hjernen er i en veldig utvikling de første leveårene, tar den til seg alt som foregår i de nære omgivelser. Alle sansene er veldig på vakt og innstilt på læring. Det er nå barnet lærer seg hvordan det skal bli et fullverdig menneske.

Barnets hjerne er i denne fasen som en svamp. Den formelig suger til seg alt den kan fra sine nærmeste omsorgspersoner. Denne fasen er derfor meget krevende for foreldrene, da det ikke er nok å bare sørge for næring, stell og kjærlighet. Det som gir barnet den aller største trygghet, er foreldrenes nærhet og oppmerksomhet. Barn som blir separert fra foreldrene, enten psykisk eller fysisk, i for ung alder opplever stress. Problemet er bare det at hele vårt samfunn i dag er lagt opp til at dette ikke er lett å unngå.

Ikke bare har samfunnet lagt opp til at mor og barn må skilles alt for tidlig, men hele livet er basert på krav, prestasjon og stress. Det at foreldrene lever med stress, smitter automatisk over på barnet. En annen utvikling som heller ikke har kommet de små barna til fordel, er utviklingen fra storfamilien til kjernefamilien. I de senere tiårene har det også blitt mer og mer vanlig med enslige foreldre. Jeg er overhodet ikke ute etter å kritisere noen foreldre, men utviklingen av vårt samfunn har dessverre ikke vært til barnas fordel. Dette gjenspeiler seg også i statistikken over økte diagnoser og atferdsproblemer, samt voldsom økning i forbruk av antidepressiva blant ungdom.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#utviklingspsykologi, #traumer, #atferdsproblemer, #atferdsregulering, #impulskontroll, #konsentrasjon, #adhd, #add, #oppvekstmiljø, 

For å bedre kunne forstå hvordan vi tenker, føler og oppfører oss, er det fornuftig å kjenne til forskjellen mellom vår bevisste,- og underbevisste hjerne. Tanker og fornuft styres av vår bevisste hjerne, mens følelser styres av underbevisstheten i forholdet 5til 95 %.  I vårt daglige liv har hjernen mange flere funksjoner enn bar å tenke. Vår hjerne er den som styrer over kroppen vår og alle milliardene av celler som kroppen består av. Den har som hovedoppgava å sørge for at kroppen holdes i live. Dette handler både om å beskytte oss mot farer og mot sykdommer.

De fleste kjenner til at måten den beskytter oss mot sykdommer, er gjennom vårt fantastiske immunforsvar. Ikke alle er klar over hvordan hjernen beskytter oss mot farer. Det skjer ved hjelp av vår stressrespons. Det er en mekanisme som løses ut av hjernen straks den oppfatter at kroppen er i fare. Den starter straks produksjonen av stresshormoner, som skal gjøre oss i stand til å redde oss gjennom flukt eller kamp.  Noen ganger kan den også sette oss helt i «frys posisjon», så vi ikke er i stand til å røre en eneste muskel. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det betyr at dersom våre følelser er sterke nok, overtar de helt styringen av kroppen. Dette skjer ved at blodårene i fremre del av hjernen trekker seg sammen, og den bevisste hjernen kobles ut. Når vi så er klar over dette, er det lettere for oss å forstå både oss selv og andre sin atferd og reaksjoner i visse situasjoner. Alt som vekker sterke følelser i oss, vil automatisk redusere vår evne til å «tenke klart», og vi blir overmannet av våre følelser.

Et eksempel jeg hørte en gang, var en ung mann som hadde skrevet bok om sin oppvekst med en alkoholisert mor. Under et intervju fortalte han at det som var verst å tenke på i dag, var “at mamma valgte alkoholen framfor meg”. Jeg vil våge å påstå at det skjer ikke! En mor som har kontroll over seg selv, vil aldri velge bort sitt barn til fordel for alkohol. I det øyeblikket det er snakk om «å gjøre et valg», så anser jeg dette som en helt bevisst handling.  Det er derfor et eksempel på at denne moren ikke hadde et fritt valg. Hun var nemlig så under kontroll av sine følelser, at det var de som styrte hennes atferd. Jeg presiserer at dette kun gjelder i forhold til sterke følelser. Hennes indre smerte var så stor, at hun ble tvunget til å skaffe seg lindring.

Vi vet jo alle at dersom det er noe vi er veldig glad i eller veldig redd for, så kan vi ikke bare knipse i fingrene og bestemme oss for å stoppe dette. Følelsene styres av underbevisstheten, og er basert på opplevelser, lærdom og minner fra tidligere i livet. Sentret for hukommelse og følelser ligger i den mellomste delen av vår hjerne, som kalles det limbiske system.  Dette står så i direkte forbindelse med den primitive hjernen (reptilhjernen), som styrer vår atferd og motorikk.

Når det så gjelder diskusjonen om det er tankene som styrer følelsene, eller om det er motsatt, så mener vi innenfor energipsykologi at det er det siste. Vi mener at det er følelser som fører til vonde tanker, og at det derfor er vanskelig å kontrollere dette ved hjelp av fornuften. Vi mener det er lite sannsynlig at en person, som i utgangspunktet har full kontroll, plutselig bare bestemmer seg for å tenke vonde tanker. Da ville det vært like enkelt bare bestemme oss for å stoppe. Når vi tenker vonde tanker er vi bevisst på dette, men de vonde følelsene som ligger under er vi ikke bevisst. Derav navnet underbevisst.

Tankene som styres av den bevisste hjernen har vi kontroll over, mens våre følelser styres av underbevisstheten. Jeg har tidligere selv opplevd en lengre periode med angst, og er enig i at det ofte er vonde tanker som fører til, og får angsten til å eskalere. Det jeg også stadig opplevde, var at det gjerne var en eller annen følelse eller smerte i kroppen som fikk tankene til å spinne rundt for eksempel sykdom. Straks vi begynner å spinne videre på slike tanker, tror vår underbevissthet at dette er virkelig, og løser så ut stressresponsen. Underbevisstheten vet nemlig ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Det er akkurat det samme som skjer når vi leser en skummel bok eller ser en skummel film. Fornuften vet det er skuespill, men følelsene tror det er sant.

Dette er grunnen til at vi som driver med energipsykologi mener at det lønner seg mer å jobbe med følelsene og minnene, fremfor å jobbe med fornuften og tankene. Vi mener det er vonde følelser og stress som er «sand i maskineriet», og gjør at vi fungerer dårligere. Alle har vel erfart at ting vi klarer bra, plutselig fungerer dårlig når vi blir stresset. Dersom vi klare å få kontroll over vonde minner og følelser, blir det mindre stress. Når stresset forsvinner er tankene  på plass og problemene løses.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#følelser, #fornuft. #atferd, #stress, #bevisst, #underbevisst, #energipsykologi, #traumer, #tft, #tankefeltterapi, #traumebehandling, #atferdsproblemer,

De fleste av oss som er 50 år og eldre, har vokst opp i en tid hvor det mer eller mindre var den autoritære stilen som gjaldt i forhold til oppdragelse av barn. Dette førte jo til mye mer opposisjon blant de unge, og med den berømte 68-generasjonen oppstod det en endring. Denne endringen handlet i stor grad om likestilling mellom kjønnene og måten å oppdra barn.

Når man ser på hva resultatet har blitt i dag, så har det ført til både positive og negative resultater. Unge mennesker har ikke lenger den samme opprørstrangen og behov for utagering, som det var tidligere. Det har også ført til mye positivt i forhold til likestilling, selv om det fortsatt henger noe igjen. Hos oss har det blitt vesentlig bedre med likestilling i forhold til menneskeverd, samfunnsrettigheter, rettssikkerhet, o.l..

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Der hvor jeg ikke er helt på linje med dagens holdninger, er at jeg mener vi på noen områder har gått litt for langt i motsatt retning. Både når det gjelder oppdragelse av barn, og også når det gjelder likestilling. Når jeg hevder at likestillingen har gått for langt, så tenker jeg på det faktum at det er krefter som forsøker helt å utradere kjønnsforskjellen.

 At det er en vesentlig forskjell på kvinner og menn er ikke noe som er tillært, og kan derfor ikke avlæres.  Alle forsøk på å endre dette er direkte naturstridig. Det er for eksempel ikke naturlig at far skal ta like mye del i stell av et nyfødt barn som mor. Man kan ikke vurdere dette ut i fra et idealistisk synspunkt.  Her må vi følge naturen, rett og slett av hensyn til barnet. Et lite barn er knyttet til mor allerede fra fødsel. Hun har et forsprang på 9 måneder, å bryte denne relasjonen vil være direkte traumatiserende for barnet.

Når det så gjelder hvordan barn blir oppdratt i dag, så går det mer og mer i retning av at det er barnet som er sjefen. Dette er også naturstridig, og det er rett og slett ikke bra for barnets utvikling. Foreldrene er i mange tilfeller redde for å møte barns følelser, og lar derfor barnet få sin vilje gjennom for å unngå sinne og tristhet.  Siden barn hverken har kunnskap eller styrke til å være sjef, vil dette føre til enorm usikkerhet.

Det barn trenger for å føle seg trygge, er bestemte voksne som kan ta styring og lede de på riktig vei. De trenger også at den voksne klarer å stå i deres store og små følelsesutbrudd, og fortsatt vise at de er glad i dem. Barnet skal vite at det alltid er den voksne som bestemmer, men dette må formidles på en varm og trygg måte. På tegningen nedenfor kan du teste deg selv. Med utgangspunkt i sentrum, sjekk hvor du slår ut på linjen mellom varm og kald, og mellom streng og ikke streng. Når du har funnet dette, kan du lese i sektoren for å se hva slags omsorgsperson du er. Den optimale omsorgspersonen bør havne innenfor autoritativ.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#likestilling, #barneoppdragelse, #kjønnsforskjell, #autoritær, #autoritativ

Vi vet alle at det å føle trygghet, er et absolutt grunnleggende behov for at vi skal trives og utvikle oss som mennesker. Først når vi føler oss trygge har vi evnen til å utvikle gode relasjoner og bygge gode verdier i livet. Når det så gjelder små barn, er følelsen av trygghet avgjørende for en sunn og god utvikling av følelser.

For at barn skal føle denne tryggheten, er det ikke nok med fravær av fare. Det handler kun om å være fysisk trygg. Vi som voksne er stort sett i stand til å vurdere om vår livssituasjon er forholdsvis trygg eller ikke. Små barn derimot har ikke utviklet den bevisste, tenkende delen av hjernen, er derfor stort sett bare i stand til å forholde seg til følelser. Det er altså ikke nok at vi vet at barnet er trygg, men at barnet selv må føle denne tryggheten.

Det som får små barn til å føle seg trygge, er en god relasjon til sine foreldre, som de kjenner og kan stole på. De trenger å kjenne foreldrenes fysiske nærhet og kjærlighet, høre deres stemmer og se deres ansiktsuttrykk. De har nemlig brukt mesteparten av tiden fra de ble født til å studere og lære seg å tolke disse signalene. Siden mor har et forsprang fra naturens side, vil hun stort sett være den viktigste relasjonen for barnet de første par leveårene. Hjernen har allerede lagret signaler og sanseinntrykk fra mor siden 3-4 måneder før fødsel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Siden angst og frykt er det motsatte av trygghet, er det viktig å være bevisst på hvordan dette henger sammen, for å unngå angst hos barn. Dersom barn ofte føler angst og utrygghet, vil dette danne et mønster i den underbevisste delen av hjernen. Denne delen av hjernen har som hovedoppgave å være vår overlevingsmekanisme, og det vil derfor huskes for resten av livet. Det er vanligvis slike opplevelser fra barndommen som er årsaken til angst senere i livet.

Stadig flere mennesker i dag opplever angst og panikkanfall en eller flere ganger i livet. Det kan strekke seg over kortere eller lengre tid. Som regel er det endringer eller belastninger i livet som utløser stress, og som i neste omgang kan føre til angst. Det er da lett å tro at det er denne eller disse hendelsene som er årsaken til angsten, men det er mest sannsynlig kun den utløsende faktor. Vår underbevissthet kopler hendelsene opp mot følelsene som er lagret fra barndommen, og løser ut vår stressrespons (kamp,- eller fluktrespons).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut