Er du i en situasjon hvor du føler at det er noe som feiler deg, men du forstår ikke hva det er? Mange som opplever angst for første gang på et eller annet tidspunkt i livet, har ingen anelse om hva det er som skjer. Man tror ofte at det må være noe alvorlig galt, men etter å ha vært i kontakt med legen, får man høre at det ikke er noe galt. Siden angst er noe som styres av vår underbevissthet, er det mange som ikke forstår hvordan dette henger sammen.

Her er en skildring av hvordan et angstanfall oppleves og føles. Noen vil kanskje kjenne seg igjen?

«Tanken kommer først. Den slår ned som lyn fra klar himmel.. Plutselig er den der. Tanken. Jeg vet at når tanken først har dukket opp slipper den ikke taket igjen. Den setter seg fast i hodet og i kroppen. Den grusomme angst følelsen griper tak og overtar kontrollen over kropp og sjel. Angsten, er min verste fiende. Jeg vet at det er følelser og tanker som bare befinner seg inne i mitt hode. Med det hjelper ikke om jeg vet det.  Når anfallet kommer er fornuften “gone”. Når hjertet slår så fort og hardt at jeg er sikker på at jeg kommer til å få et hjerteattakk, når nakken blir til betong, kaldsvetten skaper skjelvinger i hele kroppen og tunnelsynet gjør at jeg er sikker på at jeg kommer til å dø, da er jeg ikke lenger mottagelig for fornuft. Da hjelper det ikke om jeg aldri så mye vet at dette egentlig bare er urasjonelle tanker og følelser som skapes i min egen psyke. At angsten rett og slett handler om frykter som ikke har rot i virkeligheten. Panikken tar overhånd.. Jeg vil flykte. Den følelsen kommer alltid når angsten tar over styringen. Jeg vil bare løpe og løpe. Jeg vet ikke hvor eller til hvem. Bare løpe. Angstanfallet når toppen. Kroppen rystes av skjelvinger og jeg blir nummen i armer og ben. Det svimler i hodet og jeg er overbevist om at jeg kommer til å besvime. Rett og slett “bli borte”. Mest sannsynlig dø.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg overlever denne gangen også. Utrolig nok.  Etter at anfallet har roet seg ned kommer dager med håpløshet og nedstemthet for ikke å snakke om angst for angsten. Tunge og mørke dager. Men det går over igjen, for en stund. Så er det tilbake. Nye dager og uker med angst, vonde tanker og følelser.  En dag blir jeg kanskje frisk. Det er lov å håpe.»

Første skritt på vei for å få hjelp, er å snakke med noen som både forstår seg på angst, har god tid til å prate og møter problemet med forståelse. Det kan være vanskelig å få forståelse hos personer som ikke har opplevd angst selv. Ofte er det bakenforliggende minner og følelser som man ikke er i stand til å se på egenhånd, men som med litt hjelp kan gi en bedre innsikt og evne til å forstå sine egne reaksjoner. Kunnskap og forståelse er ofte et godt skritt på vei til å overvinne angst. I tillegg til at de vonde minnene og følelsene som underbevisstheten husker fra tidligere i livet, trenger å bearbeides og reguleres.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Angst er en lidelse som rammer veldig mange på et eller annet tidspunkt i livet. Det kan sikkert være mange forskjellige årsaker som ligger til grunn for at man utvikler angst. Med bakgrunn og kunnskap innenfor traumefeltet, jobber jeg ut fra teorien om at det skyldes opplevelser i tidlig barndom. Det behøver ikke nødvendigvis handle om dramatiske opplevelser eller dårlig omsorg. Siden så mange av oss opplever dette, tror jeg hovedårsaken ligger i vår kulturelle måte å oppdra barn på. Hva jeg legger i dette, beskriver jeg i min forrige artikkel på bloggen.

Dersom man opplever en barndom preget av utrygghet, mangel på anerkjennelse og dårlig selvfølelse, vil vår selvoppholdelsedrift etter hvert finne måter og kompensere for dette. En måte å kompensere for lav selvfølelse er å prestere bra på forskjellige arenaer. Det kan være innenfor sport, arbeidslivet, politikk, på senen, musikk, kunst, etc.

Så lenge man har medgang og lykkes, vil dette undertrykke den lave selvfølelsen. Om man derimot skulle oppleve på et tidspunkt at medgangen stopper opp eller snur, kan dette føre til at man går rett i kjelleren. I slike tilfeller føler man at det ytre skalet av selvfølelse sprekker, og den indre usikkerheten kommer igjen til overflaten. Da kan veien være kort til både depresjon og angst.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tom E. Myrbråten, psykoterapaut og tankefeltterapaut MNLH,   Besøk gjerne “Farmen Tankefeltterapi” på Facebook

Hvordan blir vi mennesker programmert? Jeg har skrevet mye om at vår underbevisste hjerne er programmert, og at programmeringen hovedsakelig skjer i alderen 0-6 (7) år. I utgangspunktet er det riktig fra naturens side at det er slik det skal være. Alt det viktigste vi trenger for å fungere og overleve som menneske, læres inn i denne perioden. Hvordan vi forholder oss til andre mennesker, vårt syn på oss selv, hva som er greit, hva som ikke er greit, hva som er farlig, vår kultur, identitet, etc. Mesteparten lærer vi gjennom å studere våre foreldre, gjennom hva vi erfarer og via gjentakelser. Hva foreldrene sier, har mindre betydning for læringen i tidlig alder.

For at vi skal fungere bra med oss selv og andre resten av livet, så er det viktig at vi får en god porsjon selvtillit og trygghet. Problemet er bare det at våre foreldre, eller vi selv som foreldre, aldri har sett noen programmeringsveiledning. Det vi stort sett bygger på er hvordan vi selv ble oppdratt (vår egen programmering) samt vår egen fornuft. Nå er det slik at vår fornuft som holder til i den bevisste delen av hjernen, ofte er opptatt med tanker om andre ting enn det som skjer akkurat her og nå. Det blir derfor som regel vår underbevisste programmering som styrer våre rutiner og daglige gjøremål.

Noen ganger kan vår måte å oppdra våre barn på, virker mot sin hensikt. Mens hensikten er å få flinke, lydige og veloppdragne barn, blir resultatet begrensninger og dårlig selvtillit. Når vi irettesetter og korrigerer et lite barn i god hensikt, oppfatter barnet avvisning og dårlig mestring. Vi har blant annet en alt for stor tro på at barnet skjønner hva vi mener. Små barn på 3-4 år, skjønner hva vi sier, men forstår ikke hva vi mener.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Siden det kan være vanskelig for foreldre å forstå dette, kan det ofte føre til konflikter, da man oppfatter barnet som ulydig. Da er det viktig å vite at i denne fasen fra 0-7 år, er ikke den bevisste hjernen hos barnet utviklet. Barnet styres derfor ikke av fornuft, men av impulser og følelser. Man kan derfor ikke forvente lydighet av et barn i denne alderen. Det vil gjerne føre til usikkerhet og utrygghet hos barnet, og i verste fall til frykt for separasjon. Det vil si at barnet ikke føler seg elsket. Det å føle seg elsket, gir barnet følelsen av sterk og trygg tilknytning, mens det motsatte føre til utrygghet og angst.

På denne måten kan vi foreldre risikere å påføre våre barn vonde følelser, lav selvtillit og vanskeligheter, uten at vi er det bevisst. Det handler ikke om at man ikke er glad i sine barn, men at man ikke er klar over hvordan disse mekanismene fungerer. Barn som opplever en slik utrygghet og usikkerhet, kan ofte oppleve angst og depresjon på en mye senere tidspunkt i livet. Vi kaller det gjerne «å møte veggen».

I min praksis som psykoterapeut, møter jeg ofte personer i midten av 40 årene som sliter med slike problemer. Jeg anbefaler da noen timer med kombinasjon av psykoterapi/samtale og tankefeltterapi. Jeg kan også ta timer via webcam og internett.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefetterapeut.

I våre hjerner pågår det en konstant indre dialog, hvor den ene tanken utløser den neste. Hva er det som styrer disse tankene, og hva fører de til? Alle disse tankene er et resultat av vår påvirkning utenfra, spesielt i barndommen. Først og fremst våre foreldre, men dernest søsken, øvrig familie, barnehagepersonale, lærere og våre øvrige omgivelser og hendelser. Etter hvert preges vi også av religion, politikk og samfunnsmoral.

Våre tanker er derfor en konstant resirkulering av alle hendelser og opplevelser, som har blitt preget av det ovenforstående. Det sier seg selv at dette også i neste omgang preger oss som mennesker, og styrer oss i den ene eller andre retningen. Det er med andre ord ikke vi selv som styrer våre liv, slik vi ønsker å tro, men summen av hva vi har blitt programmert med.

Denne programmeringen styrer og påvirker våre liv helt underbevisst. Når vi så opplever at vi ikke er fornøyd med vårt liv, skyldes det at programmeringen ikke stemmer overens med våre bevisste ønsker. Vår bevissthet representerer våre ønsker og ambisjoner, men dessverre så er det ikke denne delen av hjernen som styrer hoveddelen av våre liv. Mens vår bevisste hjerne er opptatt med å resirkulere og gruble over alle de programmerte tankene, flyter livet videre foran våre øyne. Da sitter den underbevisste hjernen alltid på plass i førersetet, og styrer oss etter det som er programmert inn i databasen.

Dersom vi føler at vi ikke er fornøyd med vårt liv, er vi som regel heller ikke fornøyd med oss selv. Da kan det være en trøst å tenke på at det ikke er MEG SELV det er noe galt med, men med min programmering. Vi er nemlig ikke våre tanker, vi er de som opplever våre tanker. For å bli mer bevisst på hvem JEG er, er meditasjon et bra hjelpemiddel. Gjennom meditasjon kan vi trene oss selv til å bli mer selvbevisst og finne tilbake til vårt SANNE JEG, og bryte sirkelen av negative og båndleggende tanker. Vi kan bli flinkere til å se at JEG er bra nok, og hva det er JEG ønsker.

Anbefaler en meditasjonsvideo som jeg har oversatt til norsk av Dr. Deepak Chopra. Den ligger på Youtube under «Farmen Rankefeltterapi, Meditasjon»

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

For å få et ærlig svar på dette, må vi gå tilbake til hva det er som styrer vår atferd og væremåte. Når vi stiller oss selv dette spørsmålet, er det vår bevisste, tenkende og fornuftige hjerne som svarer. Da får vi som regel det svaret vi ønsker, da vi som regel har et meget bevisst forhold til hvordan vi vil være som mor eller far. Nå viser jo forskningen at den bevisste delen av vår hjerne er veldig opptatt med å tenke på mange forskjellige problemstillinger i løpet av dagen. Den som da «styrer skuta» er vår underbevisste hjerne, som alltid er tilstede her og nå.

Nå er det slik, at vår underbevissthet ikke styres av fornuft, men av innlærte programmeringer fra vår egen oppvekst. Det betyr at mye av våre handlinger og atferd foregår i stor grad på autopilot, mens vår fornuft er opptatt med sine tanker. I denne situasjonen er vi ikke alltid helt bevisst eller klar over hvordan vi selv opptrer, da det kan være vanskelig å se seg selv. Det ligger på en måte i navnet underbevisst eller ubevisst. Samtidig er vi gjerne overbevist om at vi hele tiden gjør de rette tingene, siden det som er innlært i vår underbevissthet fra vi var små, ble oppfattet av underbevisstheten som rett og riktig. Det behøver ikke bety at vi på et bevisst nivå er enig i at alt vi selv opplevde som barn, er det eneste rette.

Eksempel:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En ung mann venter barn med sin kone. Han har hatt mye uenighet med sin strenge og autoritære far gjennom hele oppveksten, og har lovet seg selv at han ikke skal bli lik sin far i oppdragelsen av sine barn. Han hadde helt klare synspunkter på hvordan hans barn skulle oppdras, hva han skulle gjøre og hva han ikke skulle gjøre. Noen år senere, en stund etter at psret hadde fått sitt andre barn, ble det en diskusjon mellom han og konen om oppdragelsen av barna. Konen som var litt irritert, sier til sin mann «du er akkurat som å se og høre din far». Mannen blir da sur, og skjønner ikke hva konen snakker om.

Eksempelet viser at vår programmerte atferd styrer oss mesteparten av tiden helt ubevisst. Kun de gangene vi er helt bevisst styrer vi etter våre intensjoner, mens resten av tiden går det på det autopilot. Med andre ord, vi ser oss selv når vi er bevisste og lar vår fornuft styre oss, men vi har litt vanskelig for å se oss selv når vi styres av vår programmering. Det er fordi vår bevisste hjerne da er opptatt med tanker som kanskje både er et annet sted og en annen tid.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Min mening er at dette er en av de største kompromissene vårt samfunn har måttet inngå for å oppnå det livet vi lever i dag, og med den velstanden vi har. Hoved parolen til politikerne de siste 30 årene har vært «full barnehage dekning» og «alle kvinner ut i jobb». De trodde vel den gang at det var det samme for barnet hvem som passet det, så lenge de var snille og trygge. Det man vet i dag, på bakgrunn av nyere forskning, er at separasjon fra mor i lengre tid er skadelig for barnets utvikling.

Allerede på fosternivå (siste 3 månedene) begynner barnets underbevisste hjerne å fungere. Fosteret fanger opp lyder fra mor, både innefra og utenfra, og påvirkes hormonelt gjennom mors blod. Dette er informasjon som registreres og lagres i hjernen. Barnet har da allerede en viss tilknytning til mor ved fødsel. I løpet av de første ukene og månedene blir denne tilknytningen sterkere og sterkere, etter hvert som barnet lærer seg å tolke mors ansiktsuttrykk, stemme og kroppsspråk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alt dette skjer på et underbevisst nivå, som også styrer barnets følelser og stress. Grunnleggende behov for barnet er å bli ivaretatt, føle trygghet og kjærlighet. Dersom barnet kommer bort fra mor, vil det etter kort tid utløse «alarmen» automatisk i barnets hjerne (amygdala), og barnet blir stresset. Barnet signaliserer dette ved gråt, og har da en forventning om at mor skal dukke opp. Det er da ikke det samme for barnet hvem som dukker opp, da det stort sett er bare mor som er den trygge sett fra barnets synspunkt.

Det lille barnet har ennå ikke utviklet hverken sin bevisste hjerne eller språk, og er derfor veldig utrygg på egenhånd. Om vi tenker oss at vi hadde blitt hensatt alene i et fremmed land, med et helt ukjent språk, og vi ikke ante om det var krig eller fred. Vi klarte ikke å få kontakt med noen, og følte oss helt forlatt. De fleste av oss ville da sannsynligvis gitt mye for møtt på en landsmann, som var lokalkjent.

Dersom barn gråter gjentatte ganger og opplever at deres signaler ikke når fram, vil de etter en tid slutte å gråte. Det betyr ikke at de synes at alt er greit, men at de har forstått at det ikke fører til noe. De vil da etter hvert resignere, og registrerer at de har blitt permanent sviktet. Siden barn fra naturens side er tilpasningsdyktige, vil de tilpasse seg den nye situasjonen så godt som mulig. Selv om det ser greit ut på utsiden, kan det fortsatt være at de har et høyt stress innvendig.

Når vi ser dette i forhold til barnehage, så er det klart at det ikke er den optimale situasjonen for de minste barna. Undersøkelser har vist at barnehagebarn har økt nivå av stresshormonet kortisol i blodet. Uansett dyktige og omsorgsfulle barnehagepersonale, er det ikke mulig å erstatte mor og morskjærligheten. Når det er sagt, vil jeg presisere at jeg ikke legger dette ansvaret på foreldrene, men ser det mer som et samfunnsproblem. Jo mer krav vårt samfunn stiller til begge foreldrene, jo mer går det ut over barna. Jeg tror ikke de psykiske problemene i barne,- og ungdomsskolen bare skyldes økte krav til elevene.

Det jeg skriver her er ikke nødvendigvis «politisk korrekt», men jeg snakker ut i fra hva jeg mener er riktig på bakgrunn av mine studier, og hva som er det optimale for barna. Jeg mener at dette er viktig folkeopplysning, og at foreldrene bør gjøre det de kan ut fra sitt ståsted til å motvirke denne trenden. Jeg har full forståelse for at mange er i en slik situasjon at de ikke har noe valg, men dersom noen har mulighet til å påvirke, så bør det ikke stå på manglende viten. Jeg har blant annet opplevd på TV, mødre som stolt forteller at de var tilbake på jobb bare få uker etter fødsel. Jeg mener at dette ikke er spesielt gunstig sett fra barnets side.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Referanser: mye forskning og undersøkelser om effekten av «Barns tidlig separasjon fra mor» å finne på internett.