Hva er sammenhengen mellom psykiatriske diagnoser og traumer (les barndomstraumer)? Et menneskes hjerne utvikles og formes etter miljøet det vokser opp i. Selv om det er mange likheter i dette miljøet, er det også mange ulikheter. Det er praktisk talt ingen som kommer igjennom de første 5-7 leveårene uten vonde opplevelser. Disse opplevelsene er med på å prege oss som mennesker, og i tillegg til genetiske påvirkninger, fører til at vi blir den vi blir.

Traumer i oppveksten vil derfor i stor grad påvirke utfallet og resultatet av vår væremåte og atferd i voksenlivet. Når jeg her snakker om traumer, så mener jeg hva barnet opplever av følelsesmessige krenkelser, sett med barnets øyne. Det som avgjør hvordan barnets personlighet og atferd blir, er typen,- mengden,- og styrken av traumer. Kombinasjonen av disse faktorene vil i større eller mindre grad avgjøre hvordan resultatet blir.

Når disse faktorene påvirker oss i en slik grad at vår atferd ikke lenger passer inn i A4-malen, har psykiatrien mange måter å definere dette avviket. Disse forskjellige definisjonene kalles for diagnoser. Jeg mener da at det blir helt feil å se på dette som sykdom. Det er rett og slett våre innebygde systemer som reagerer helt normalt, i henhold til de unormale forholdene i barndommen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når det så gjelder at barnet føler seg krenket i barndommen, trenger ikke dette nødvendigvis handle om at barnet er uønsket eller foreldre som ikke er glad i sitt barn. Det kan i mange tilfeller handle om foreldre som sliter med egne problemer og stress. Det dreier seg også ofte om manglende kunnskap om hvordan barnets følelser preges, og om foreldrenes preging fra egen oppvekst. Det har i mange generasjoner eksistert en misforståelse om at det er viktigere å regulere barnets atferd, enn å opprettholde en god relasjon.

Det å regulere dårlig atferd gjennom straff, kan lett føre til at barnet opplever en utrygg tilknytning.  Et lite barn har ennå ikke utviklet den bevisste delen av hjernen, og forstår derfor ikke alltid hvorfor det får straff eller skjenn. Derimot så vil enhver situasjon hvor barnet opplever sinne hos sine foreldre, føre til stress hos barnet. Det trenger derfor ikke være kun alvorlige traumer som utløser stress hos barn. Slikt stress er ikke skadelig i små porsjoner, men dersom dette er en gjennomgående trend blir stresset som gift.

Tom E. Myrbråtene, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Kilder: Dr. Gabor Mate, Dr. Bruce Lipton, Dr. Gordon Neufeldt

Noe av det viktigste for en person som lider av angst, er å bli møtt med aksept og forståelse.  Mange tror at angst er noe som er mer eller mindre selvforskyldt, og som blir påført gjennom at man tenker feil. Derfor tror også de samme menneskene at det bare er å «ta seg sammen». Angst styres ikke av tanker og fornuft. Man kan riktignok trigge angsten ved å tenke angstfremkallende tanker, men selve angsten kommer fra våre underbevisste følelser. Selv om vi ikke har noe bevisst minne om hva som kan ha hendt oss i barndommen, er det stort sett her angsten har sitt utspring.

For å overkomme disse vonde følelsene, må de først kartlegges. Man må også forstå hvordan vårt alarmsystem fungerer, og at alle reaksjoner er helt normalt ut i fra det man har opplevd. Man må også tåle å gå inn i de vonde følelsene, kjenne på de en aller siste gang, før man legger de bort for godt. Dette er en prosess som ofte kan ta noe tid, avhengig av hvor kompleks opphavet og bakgrunnen for angsten er. I enkelte tilfeller hvor man klart og tydelig finner en konkret årsak til problemet, kan angsten forsvinne meget raskt.

Dersom angsten er ille nok, og har vart over lang tid, er det uansett verdt å bruke noen ressurser for å komme ut av den onde sirkel. Mange har fått god hjelp av tankefeltterapi og andre metoder innen energipsykologi. Den tradisjonelle metoden for angstbehandling er å eksponere seg fysisk for det som trigger angsten. Det vi gjør er at vi oppsøker problemene mentalt i trygge omgivelser på vår klinikk. Vår underbevisste hjerne vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet, og man kan derfor oppnå samme effekt uten å møte angstproblemene reelt. Vi benytter da tankene til å aktivere angsten (stressresponsen) mentalt i trygge omgivelser, og når følelsen så er aktivert, regulerer vi den ned ved hjelp av tapping. Neste gang man møter dette problemet i virkeligheten, vil ikke stressresponsen slå ut like sterkt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det viktige å vite er at alle slike følelser styres av underbevisstheten, som husker alt fra vi ble født. Vår underbevissthet har en fantastisk hukommelse, men den er ikke spesielt smart. Det er derfor mulig å påvirke denne delen av hjernen, dersom man har de rette hjelpemidlene. For å få dette til, er det ikke nok å bare bruke ord, men man må inkludere kroppen og følelsene. Det er nettopp det vi gjør med vår tappingteknikk. Vi aktiverer følelsen, og deretter regulerer den gjennom tapping på de spesielle aku-punktene.  De samme punktene har man i aku-punktur og aku-pressur (refleksologi), hvor man henholdsvis punkterer med nåler eller presser på punktene. Hovedforskjellen er at vi med energipsykologi henvender oss direkte mot bakenforliggende vonde følelser.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#angst, #stress, #tankefeltterapi, #traumer, #barndomstraumer, #energipsykologi, #stressrespons

Hva tenker du når jeg sier at vi mennesker er bio-psyko-sosiale vesener? Det kommer stadig tydeligere fram hvordan disse forskjellige faktorene i menneskets liv henger sammen. Vår biologiske velbefinnende, altså vår fysiske helse, henger nøye sammen med vår psykiske helse. Videre er vår psykiske helse sterkt påvirket av vårt sosiale liv.

Sosial:  Vi fødes som sosiale vesener som er helt avhengig av tilknytning. Dette med tilknytning er også meget viktig for oss videre gjennom hele livet, for at vi skal trives og fungere bra.

Psyko:  Siden dette med tilknytning er et så viktig tema i vårt liv, er frykten for det motsatte, nemlig separasjon, noe av det som skaper mest stress i livet. Frykten for å bli alene, bli avvist, ikke være likt, være uvenner med, ikke høre til, komme i fengsel, miste noen man er glad i, å dø, er noen eksempler på separasjon. Enten man opplever noe av dette eller frykter for at det skal skje, vil det uansett skape stress.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Bio:  Jeg har tidligere forklart om vår stressrespons (flukt, kamp, frys) og hva som skjer i kroppen under stress. Alle våre celler har to oppgaver, å jobbe eller å forsvare. Under stress som kroppen opplever som fare, går cellene over fra jobbfunksjon til forsvarsfunksjon. Irrasjonell frykt, for bl.a. separasjon, kan komme fra vonde opplevelser i barndommen. I mange tilfeller kan dette forårsake at en person lever med mer eller mindre konstant stress i kroppen. Dette fører igjen til at en del celler ikke gjør så god jobb som kroppen krever. Vårt immunforsvar, som vi er helt avhengige av for å holde oss friske, er en av de systemene i kroppen som reduseres under stress. Det er derfor stress spiller en stor rolle i utviklingen av bl.a. kroniske lidelser og autoimmune sykdommer.

Man kan derfor ikke skille det psykologiske fra det biologiske, eller med andre ord skille hjernen fra kroppen. Heller ikke kan man se bort fra sammenhengen mellom det enkelte mennesket og miljøet rundt. Det er derfor viktig å se denne sammenhengen når man skal behandle mennesker for den ene eller andre sykdommen. Det er også meget viktig for å forstå hvorfor og hvordan sykdommen har oppstått. Det som er mest vanlig i dag, er å finne en diagnose og behandle denne. Det gjelder både fysisk og psykisk. Med andre ord man fokuserer på resultatet fremfor årsaken.

Vi som jobber med tankefeltterapi eller andre former innen energipsykologi, er ikke så opptatt av diagnoser. Vi jobber helt bevisst med å forsøke å finne tilbake til bakenforliggende årsaker, og gjøre det vi kan for å bearbeide disse.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Kilde: Dr. Gabor Mate, bl.a. boken «When the body says no»

#tankefeltterapi, #energipsykologi, #diagnoser, #stress, #sosial, #autoimmun, 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Våre tanker påvirkes i stor grad av hvordan vi ser, oppfatter og tolker livet rundt oss. Dette kalles persepsjon. To personer kan ofte oppfatte og tolke den samme virkelighet helt forskjellig. Den ene negativt og den andre positivt. Dette er ikke noe vi styrer og bestemmer selv, men det handler om hvordan vår underbevissthet har blitt påvirket fra vi var små barn.

Vår underbevisste hjerne styrer store deler av livet vårt etter programmering fra barndommen. Fra vi var 0-6 år var ikke den bevisste delen av hjernen vår utviklet, og vi hadde ingen mulighet til å overprøve, styre eller sile den informasjonen vi ble programmert med. Vår hjerne er da innstilt 100% på opptak, og tar til seg alt fra miljøet vi vokser opp i. Innen vår bevisste hjerne er utviklet, og vi tror vi kan “tenke sjæl”, er allerede programmeringen på plass. Det vi da tror er våre egne tanker, er i stor grad styrt av de innlærte programmene.

Dersom det er noe ved oss selv og vår måte å være på vi ikke liker, er det ikke den bevisste delen av hjernen  (fornuften) det er noe i veien med, men det er den underbevisste programmeringen. Om vi er helt bevisst på å skape endringer, klarer vi til en viss grad å overstyre denne programmeringen. Problemet er bare det at vår bevissthet og våre tanker er opptatt med så mye, og klarer ikke å være tilstede her og nå hele tiden. Hver gang den er opptatt med andre tanker, er det vår underbevissthet som styrer. 

Vi skal stort sett være glad for at vår hjerne fungerer på denne måten. Dersom vi hele tiden hadde vært avhengig av den tenkende hjernen i et og alt, så måtte vi stoppet opp i alle våre handlinger hver gang en tanke slo inn. Se for deg at du går bortover en vei, og plutselig begynner du å tenke på hva som skjedde i går. Hadde vært kjedelig om du måtte stoppe å gå til du hadde tenkt ferdig tanken. Det samme når du kjører bil. Du klarer fint å kjøre bilen samtidig som tankene er opptatt med noe helt annet. F. eks. snakke med en medpassasjer.

Forutsetningen for at vi skal kunne fungere på denne måten, må vår underbevissthet på forhånd være programmert og opplært til hva den skal gjøre. Dette gjelder både ferdigheter, vaner og atferd. Siden det påstås at vi bruker minst 95% av vår våkne tid til tanker, er det altså vår underbevissthet som “styrer skuta” det meste av tiden. Den er alltid tilstede her og nå for at vi skal kunne fungere. Det er derfor det er så viktig hva man har blitt programmert med.

Er det mulig å endre denne programmeringen? Siden forskere hevder at vår hjerne er plastisk, så betyr det at den kan endre seg og tilpasse seg hele livet. Spørsmålet er bare hvilke metoder man må bruke. Slik vi tenker innenfor energipsykologien, er at man må bruke tilsvarende metoder som opprinnelig ble brukt i innlæringen. Dette har ikke skjedd via den bevisste hjernen, men direkte inn i underbevisstheten gjennom handlinger, følelser og gjentakelser. Det hjelper derfor ikke bare å snakke til den bevisste hjernen, og tro at bare man vet og forstår hva som er feil, så er alt i orden. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

I dag er det mange som er opptatt av å «være tilstede i nuet», «leve i øyeblikket», «to be mindfull». Hva ligger det egentlig i dette, og hvorfor er det så vanskelig? Noen kan si «hvorfor kan du ikke bare glemme det som har vært, og nyte livet her og nå?» Om vi hadde klart det, så hadde livet vært mye enklere. Jeg ser da bort fra at vi står midt oppe i en vanskelig og ukontrollerbar livskrise. Jeg tenker på når vi lever våre vanlige liv, sammen med de vi er glad i. Hele tiden dukker det opp noe som skaper unødige og irrasjonelle reaksjoner. Dette er følelser som utløses mer eller mindre ukontrollert, og som skyldes hendelser i fortiden.

Det kan være i forhold til foreldre, livsledsager, søsken, venner, etc. Stadig skjer det at den ene sier noe, som får den andre til å reagere på en negativ måte. Det trenger overhodet ikke å være negativt ment, men på bakgrunn av tidligere hendelser, blir det oppfattet slik. Reaksjonen kan da bli en helt annen enn forventet, og ofte vil vedkommende som reagerer angre sin reaksjon i ettertid. Det som ble sagt, har da vekt opp vonde følelser og minner fra fortiden, som igjen utløser en irrasjonell reaksjon. Denne reaksjonen er ikke basert på fornuft, men på følelser.

Slike følelsesmessige reaksjoner er derfor med på å komplisere eller ødelegge relasjoner, uten at det er noen fornuftig forklaring. Mulig at det har vært problemer i relasjonen på et tidligere tidspunkt i livet, som man trodde en hadde lagt bak seg. Dette kan gjerne ligge mange år tilbake, men fortsetter å påvirke oss den dag i dag. Hadde vi derimot klart å bare forholde oss til her og nå, ville ikke lenger slike tidligere hendelser hatt noen betydning. Livet ville da vært mye enklere å leve, og vi ville hatt en mye bedre relasjon til de vi stod nær.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hvorfor er dette så vanskelig? Jo, fordi vår hjerne er konstruert for overlevelse. Det betyr at alle vonde opplevelser i livet, må huskes for å unngå gjentakelser. Det er dette vi kaller livserfaring, og hva ville vel erfaringer være verdt om ikke vi husker nettopp de vonde hendelsene. En annen ting er at dersom vi bare skulle vært tenkende fornuftige vesener, som bare forholdt seg til livet her og nå, hadde vi kanskje vært som roboter? I stedet er vi individer med erfaring og følelser. Følelsene er basert på minner og opplevelser som er lagret, og hver gang en følelse blir aktivert sterkt nok vil den overstyre våre tanker og fornuft.

Følelsene våre er på en måte koplet opp mot et alarmsystem i kroppen (stressresponsen) som skal passe på at vi ikke ender opp i vanskeligheter som vi har vært i før. De fleste kjenner sikkert til uttrykket «brent barn skyr ilden», og dette er ganske betegnende for hvordan vi fungerer. Dette alarmsystemet styres av vår underbevissthet, og kan inntil en viss grad overstyres av våre tanker og fornuft. Problemet er dersom følelsen blir sterk nok, vil den sette fornuften helt til side, og vi styres da helt av våre følelser. Man kjenner jo til uttrykket «å bli så sint at det svartner». Jo mer vanskeligheter (traumer) en person har opplevd tidligere i livet, desto vanskeligere er det å klare å legge fortiden bak seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

I alle foreldre/ barn forhold står man over for følgende dilemma. På den ene siden er barnet veldig opptatt av, og avhengig av, en god tilknytning til sine foreldre. De er avhengig av å bli likt, og oppleve sine foreldres kjærlighet. Dette er et meget sterkt grunnbehov for alle barn. I tidlig barndom er denne relasjonen ingen selvfølge for barna, så de trenger å få dette bekreftet gang på gang.

Et annet behov som også er veldig sterkt, og som barnet streber etter å få dekket, er behovet for å bevare sitt ekte selv. Dette behovet uttrykker barnet gjennom å vise følelser. Helt fra det lille barnet ligger i sin seng og ønsker kontakt, viser det dette ved å gråte. Når en 3 åring vil ha is, og foreldrene sier nei, viser ofte barnet sinne og utagering. Dette sinnet er da et utløp for skuffelsen over å ikke få is. I den gode hensikt å gi sitt barn en god oppdragelse, vil ofte foreldrene reagere negativt på slikt sinne. I stedet for å vise forståelse for barnets skuffelse, blir de sint på barnet for den «dårlige atferden».

Dersom dette eksempelet skulle være trenden gjennom hele barnets oppvekst, vil barnet etter hvert lære at det ikke er lov å vise hva det egentlig føler og ønsker. Barnet, som er avhengig av foreldrenes tilknytning, vil da som regel oppgi sine egne følelser fremfor å miste foreldrenes kjærlighet. Dette handler om å tilpasse seg det miljøet man lever i. I verste fall kan dette føre til at barnet lærer at det ikke er greit å stå fram med sine egne ønsker, og heller ikke å vise sine følelser. Barnet står da i fare for å miste sin ektehet, og i stedet utvikle et falskt ego. Det velger å oppfylle foreldrenes ønsker fremfor å følge sine egne. Det som ofte skjer da er at barnet blir separert fra sitt ekte selv. En slik separasjon vil ofte føre til en indre konflikt gjennom hele livet. Man er ikke tilfreds med å leve med sitt falske jeg, men sliter stadig med å finne tilbake til sitt ekte jeg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

 Utfordringen for foreldrene blir da å klare å balansere dette forholdet i sin oppdragelse. Nemlig det å få fram veloppdragne barn, samtidig som man både beholder den gode relasjonen og at barnet tør å vise sine følelser. Når det gjelder relasjon og tilknytning, så er dette basert på et hirarkisk prinsipp. Det må alltid være den voksne som står øverst. Dersom man setter seg på samme nivå, eller lavere enn sitt barn, vil dette medføre usikkerhet og utrygghet hos barnet. Så lenge relasjonen er bra, vil barnet være lett å oppdra. Det vil da se opp til foreldrene, lære av de, bli som de, gjøre som de sier, osv. Er relasjonen dårlig vil de sabotere og opponere. De vil oppføre seg dårlig og ha liten respekt for andre. Da kan det være et legitimt spørsmål om hvorvidt det dreier seg om atferdsproblemer eller relasjonsproblemer?

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH

Basert på det jeg tidligere har skrevet under «programmeringsfasen», kommer det fram at alt vi opplever og erfarer i de første 6 årene av vårt liv, lagres som den absolutte sannhet. Dette fordi vi ennå ikke har noen utviklet bevissthet/ fornuft, og har ingen evne til å vurdere eller overprøve det vi opplever, lærer og erfarer. Dette er i utgangspunktet en mekanisme fra naturen, som skal sørge for at vår kultur videreføres fra generasjon til generasjon. Som sosiale vesener er det viktig at vi har noen felles verdier og levemåte, som gjør at vi fungerer godt i et fellesskap. Denne kunnskapen blir programmert inn i vår underbevissthet i løpet av våre 6-7 leveår, og vil i stor grad styre vår væremåte resten av livet.

Denne mekanismen er jo egentlig en smart innretning slik den er ment, nemlig å sørge for at barnet får inn livsviktig lærdom fra tidligere generasjoner.  Problemet er at det ikke er noen garanti for at det ikke kan snike seg inn en eller flere feilprogrammeringer. Dersom dette skjer, er det stor mulighet for at denne eller disse feilene også videreføres helt automatisk. De av oss som opplever dette, vil jo i stor grad være overbevist om at det er den hele og fulle sannhet. Man er derfor ikke i stand til å se noen feil ved det man selv har lært. Nå kan det tenkes at man får en livsledsager, eller andre, som gjør en bevisst på disse feilene. Noen ganger kan man også selv innse at det er noe som skurrer i ens egen oppvekst. Selv om man da bevisst bestemmer seg for å ikke være slik ovenfor egne barn, er det fortsatt ikke lett å unngå at feilen videreføres.

Grunnen til at dette er vanskelig å unngå, er at det handler om innlært atferd. Siden atferden styres av underbevisstheten, går dette mer eller mindre på autopilot. Selv om vi bestemmer oss for å styre i en annen retning, er dette en beslutning som tas av den bevisste delen av hjernen. For at dette skal fungere, må vi være til stede i vår bevissthet hele tiden. Straks den bevisste tenkende hjernen blir opptatt, er det igjen underbevisstheten og den opprinnelige programmeringen som styrer oss. Det lille barnet som til en hver tid er 100% innstilt på å ta til seg all lærdom, vil automatisk oppfatte hva som er ekte og hva som er påtatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derom foreldrene lever med stress på grunn av vonde opplevelser i barndommen, vil det stort sett ikke være mulig å skjule dette for barnet. Største delen av livet styres av vår underbevissthet, og den vet ikke forskjell på rett og galt. Den er hverken smart eller fornuftig. Den baserer seg ene og alene på tidligere innlært kunnskap, og stoler på at denne er riktig. Siden dette ikke styres av den bevisste hjerne, er det heller ingen som kan klandres for videreføring av slike sår. Det kan rett og slett skje på tross av at man bevisst jobber for det motsatte.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH

Da har det faktisk gått ett år siden jeg startet denne bloggen!!

Etter opptelling i dag har det blitt 117 innlegg om energipsykologi, traumer, barndomstraumer, utviklingspsykologi, TFT, avhengighet, bevisst og underbevisst (fornuft og følelser), og mye mer.

TUSEN HJERTELIG TAKK!….  Til alle som har lest, likt, kommentert og delt!

Dette er tydeligvis temaer som mange er opptatt av, så dersom dere ønsker kommer jeg nok til å fortsette en stund til i samme stilen. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hva er egentlig traumebehandling? Sagt på en enkel måte er traumebehandling å skru av alarmen som stadig utløses i vår hjerne (amygdala). Denne alarmen utløses hver gang vår underbevissthet, som ikke har noe tidsperspektiv, oppfatter noen signaler fra omgivelsene som får den til å tro at «nå skjer det igjen». Hva det er som skjer igjen, kommer an på hva det er vedkommende har opplevd av vonde hendelser som hjernen ikke har hatt kapasitet til å behandle. Når dette skjer opplever som regel vedkommende en såkalt frys reaksjon eller dissosiasjon. Stadig flere fagfolk hevder at traumer i en eller annen form, er årsaken til alle psykiske problemer.

Når disse følelsesmessige opplevelsene er så sterke at hjernen ikke klarer å behandle de, så lagres de som det vi kan kalle ubehandlede traumer. Vedkommende vil da ofte oppleve det som kalles for PTSD, som betyr gjenopplevelse av den stressende hendelsen. Slike erfaringer fører gjerne til at stressresponsen blir hyperaktiv, og trigges (utløses) av lukter, lyder, stemmer, synsinntrykk, som minner om den faktiske hendelsen. Dette er reaksjoner som går i hele vårt nervesystem, og aktiverer både psykiske og fysiske reaksjoner.

Når det så kommer til behandling av slike problemer, må både hjernen og kroppen involveres. Vedkommende som skal behandles, må føle seg trygg og komfortabel med sin terapeut.  Det er ikke mulig å behandle traumer med bare ord og samtaler. Når et traume reaktiveres, vil alltid vedkommende kjenne vonde følelser på steder i kroppen. Enten i form av smerter og stramming i brystet, halsen, i magen, nakken, bena, etc.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tapping (TFT) er en av flere metoder som egner seg, og som kombinerer både tanke og følelser i kroppen. Det finnes også mange andre metoder, men felles for disse er stort sett at de henvender seg både til det psykiske og til det fysiske. Den som skal behandles for traumer, må være forberedt på og villig til å reaktivere de vonde følelsene. Dette kan være slitsomt mens det står på, men føles som en lettelse når det er over. Målet med slik behandling er å oppnå at man kan kjenne på de vonde følelsene og minnene uten at amygdala utløser stressalarmen.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH