Underbevisst vs. bevisst (følelser vs. fornuft)

Hvorfor er det så viktig å tenke på positive ting og hendelser framfor negative? Jo, blant annet fordi vår underbevissthet følger med og får med seg både det vi sier og det vi tenker. Siden den ikke er spesielt smart, styres den etter det den blir programmert med. Det er denne delen av hjernen som styrer våre følelser, og den vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Beviset på dette får vi når vi ser på en film som er trist. Vi blir da triste og kanskje feller noen tårer, til tross for at vi vet med vår fornuft at det kun er skuespill.

Det samme skjer også om vi bare tenker på triste hendelser eller minner, så tror vår underbevissthet på dette og løser ut triste følelser. Om vi for eksempel går tilbake til en vond og traumatisk hendelse, ser for oss hva som skjedde og tenker at vi er tilbake der akkurat nå. Da vil vår underbevissthet tro at dette faktisk skjer, og løse ut vår stressrespons (flukt eller kamp).  Det er også dette fenomenet som ofte gjør seg gjeldende i forhold til angst. Dersom våre tanker begynner å vurdere hva som i verste fall kan skje i en situasjon, så oppfatter vår underbevissthet dette som en sannhet. Siden den har til hovedoppgave å redde vårt liv, vil den straks iverksette stressresponsen. Dette fører da gjerne til at vi må holde oss borte fra situasjonen vi tenkte på (eks. flyskrekk).

Hvordan er det så mulig å styre oss til å tenke positivt? De negative tankene kommer jo helt av seg selv, og vi kan jo ikke bare skru av eller stoppe en tanke? Jo, det finnes faktisk en metode vi kan benytte for å klare dette. Om ikke vi direkte klarer å “skru av” en tanke, så kan vi klare å “skru på” en . Siden vår hjerne kun klarer å holde en tanke av gangen, så kan vi klare å stoppe en negativ tankerekke ved å bevisst tenke på noe positivt. Straks den positive tanken kobler inn, fortrenges den negative. Det er derfor viktig å si og tenke positivt om oss selv. Underbevisstheten får med seg alt, og det er den som styrer mesteparten av våre liv (95%).

Andre metoder som hjelpe på negative tanker og vonde minner, er slik vi jobber innenfor energipsykologi. Da går vi bevisst tilbake til de vonde minnene, og reaktiverer disse. Siden disse i sin tid ikke ble regulert, men lagret i kroppen med stor energi, vil denne energien komme fram ved reaktivering. Underbevisstheten tror da at dette er i ferd med å skje igjen, og aktiverer stressresponsen i form av vonde følelser. Ved å bearbeide disse følelsene gjennom våre avspennings/banke teknikker, blir den sterke energien eller følelsene frigjort fra dette minnet. Når så minnet går tilbake til lager, har det en mye svakere energi. Dette vil så føre til at minnet ikke lenger er like plagsomt, og ikke lenger lar seg reaktivere eller trigge som tidligere.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#tankefeltterapi, #tft, #energipsykologi, #følelser,fornuft, #underbevissthet, #angst, #depresjon, #traumer, #positiv,

 

 

Nyttårsforsetter – 3 metoder for endring av vaner

De fleste av oss har gjerne noe vi ønsker å endre i vår atferd. Det kan være noe man ønsker å bli bedre på i forhold til prestasjoner, eller noe man ikke liker ved seg selv som man gjerne vil ha bort. Noen har kanskje som mål å prestere bedre innen jobb eller idrett, mens andre gjerne ønsker å endre sine vaner i forhold til spising, trening, røyking, alkohol, etc. Alle disse målene og ønskene kommer fra vår bevisste hjerne. Det er den som styrer alle våre ønsker, mål og ambisjoner.  Nå er det bare slik, at det ikke er den delen av hjernen som styrer våre vaner og atferd, det er vår underbevissthet. Vår underbevisste hjerne styrer hele 95% av vårt liv. Den utføre mange av våre daglige oppgaver uten at vi behøver å tenke på hva vi gjør. Noen ganger er vi ikke engang klar over at vi gjør det. Det ligger på en måte i navnet “underbevisst”. Mange har sikkert opplevd at de sitter og kjører bil, og oppdager plutselig å ha kommet et langt stykke uten å ha registrert det. Da er det vår underbevissthet som har tatt seg av kjøringen. Den er alltid til stede her og nå, mens vår bevissthet kan reise både i tid og sted.

Vår underbevissthet styres ikke ut i fra våre bevisste tanker, men ut i fra hva den har lært og blitt programmert med. Dersom vi skal endre atferd eller vaner, er det underbevisstheten vi må henvende oss til. Det er ingen selvfølge at våre vaner endrer seg bare ved at vi tenker annerledes i vår bevissthet. I så fall må vi hele tiden være bevisst på at vi må overstyre våre vaner. Vi vil kanskje klarer det en stund, men så blir våre bevisste tanker opptatt med andre ting, og vår atferd er tilbake på autopilot. 

Hvordan er det så mulig å endre våre vaner gjennom å reprogrammere/endre vår underbevissthet? Det finnes flere metoder for å få oppnå dette. Her er tre eksempler.

1  Hypnose – Gjennom hypnose er det mulig å nå inn til vår underbevissthet, og klare å manipulere denne. Vi kan tenke oss at vår bevisste hjerne fungerer som et slags filter, og stenger for muligheten til å nå inn til vår underbevissthet. Gjennom hypnose er det som om dette filteret skrues av, og det er da mulig å trenge inn til underbevisstheten. Det finnes egne såkalte hypnoterapeuter som jobber med dette.

2  Repetisjon – Dette er en kjent måte for de fleste av oss. Mesteparten av våre vaner og atferd som styres av vår underbevissthet, er innlært ved hjelp av repetisjon. For eksempel å gå, sykle, svømme, kjøre bil, er noe vi gjør uten å tenke på det, men som vi måtte gjenta mange ganger før vi klarte det.  Det er eksempelvis ikke mulig å lære seg å kjøre bil gjennom å lese en bok eller høre på et foredrag. Det er også det samme prinsippet som gjaldt når vi pugget diverse regler og tabeller på skolen. Enten det være seg gangetabellen, engelske gloser eller tysk grammatikk. Det sitter fortsatt der etter 50 år, selv om vi ikke har benyttet det til daglig.

3  Energipsykologi – Innenfor dette begrepet finnes det flere metoder. De mest kjente her til lands er tankefeltterapi (TFT) og emosjonsfokusert terapi (EFT), Disse teknikkene er veldig nært beslektet, og utøves stort sett av utdannede terapeuter. Det er også mulig å lære seg å bruke disse teknikkene på seg selv i en begrenset utstrekning. Det går i korte trekk ut på å regulere/endre vonde følelser og minner (traumer) fra tidligere i livet,som har lagret seg i underbevisstheten. En dyktig terapeut klarer gjerne å manipulere disse minnene ved å gå inn i underbevisstheten via følelsene. Det finnes også en egen reprogrammerings teknikk, som er basert på repetisjonsprinsippet og samtidig synkronisering av begge hjernehalvdelene (superlæring). Ved hjelp av denne metoden kan man få underbevisstheten til å endre negative holdninger som f. eks. “jeg duger ikke”, “jeg fortjener ikke”, “ingen liker meg”, etc., og snu disse til det positive.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

Dine barn trenger deg!

Hvordan kan vi styrke våre barn mot mobbing? Noen barn er mye mer sårbare ovenfor mobbing enn andre. Dette merkes selvfølgelig av de som mobber, og en kan da lett bli et såkalt mobbeoffer. Det er ikke noe “gøy” å terge noen som ikke blir sint, heller ikke å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Hva er det som gjør at noen “lar seg mobbe” og andre ikke? Det handler selvfølgelig om trygghet og selvsikkerhet. Hva er det så som gir barn denne tryggheten? Jo, det som er det aller viktigste for at barn skal ha det bra, nemlig en trygg tilknytning. Vi har som regel flere former for tilknytning, men ikke alle disse er like trygge. Vi kan være knyttet til en venn eller venneflokk, til en venns mor eller far, til familiemedlemmer, barnehageansatt, lærer, men først og fremst egne foreldre. Det er da mental tilknytning, det dreier seg om. Det er ikke nok at vi bare er fysisk tilstede i barnets liv, og sørger for å dekke alle de fysiske behovene.

Dersom barnet eller ungdommen har en trygg voksenperson de er tilknyttet, så er dette den personen de lytter til, stoler på, kan snakke med, lærer av, respekterer og ser opp til.  Da vet barnet at uansett hva det er som skjer meg, og uansett hva jeg blir utsatt for, har jeg alltid denne personen jeg kan søke støtte og trøst hos. De er derved mindre sårbare for angrep fra sine jevnaldrende. Dette er en person de har gitt sitt hjerte til, og stoler på at ikke vil såre dem. Det som imidlertid viser seg å være problemet i dagens samfunn, er at barn får mindre og mindre tid sammen med sine foreldre og andre voksenpersoner. Dette fører igjen til at de knytter seg stadig mer til sine jevnaldrende kamerater. Det fører til at det er disse de lærer av, stoler på, respekterer, tar etter, og så videre. De går jo da gjerne glipp av den mer fornuftige voksenkunnskapen og de har mindre respekt for sine foreldre. I stedet for å følge etter og ta lærdom av sine foreldre, følger de sine jevnaldrende og lærer av hverandre. I noen tilfeller har det faktisk gått så langt at rollene er snudd. Da er det foreldrene som følger etter barna.

Det som er det aller største problemet når tilknytning til jevnaldrende blir viktigere enn voksenpersoner, er at denne tilknytningen ikke er like trygg. De kan ikke stole like mye på sine jevnaldrende kamerater, og blir derved mer sårbare og usikre. De må strebe mye mer for å opprettholde denne tilknytningen, i form av å være coole, tøffe, se bra ut, ha riktige klær, språk, og så videre. Dersom man så føler seg avvist, utestengt eller mobbet i en slik sammenheng, har man ingen trygge voksne å gå til for å få støtte. De vil da føle seg veldig alene om sine problemer. Selvfølgelig har de sine foreldre, men dersom de ikke føler seg knyttet til disse hjelper det lite.  Dersom det motsatte er tilfelle, og tilknytningen er på plass, vil ikke problemet med mobbingen bli på langt nær like stort. Da har de alltid noen trygge voksne de kan støtte seg til, og blir neppe noe mobbeoffer.

Et annet problem når barn knytter seg mer til sine venner enn de voksne som er ansvarlig for de, er at de mister en del av sin individualitet. I stedet for å utvikle denne, må de heller oppgi den for å opprettholde tilknytningen til gruppen. Det er ikke meningen fra naturens side at barn skal forlate sine foreldre til fordel for et fellesskap med jevnaldrende. Det er meningen at de skal holde fast ved tilknytningen til sine foreldre fram til de er sterke nok til å stå på egne ben. De barna som har hatt voksne som forbilder gjennom hele sin oppvekst, har automatisk lært seg å bli voksne. De som har jevnaldrende som forbilder, får større problemer med å se seg selv som voksne. Hold fast ved dine barn. 

Inspirert av boken “Hold on to your kids” av  Dr. Gordon Neufeld og Dr. Gabor Mate

#mobbing, #tilknytning, #barneoppdragelse, #relasjon, #traumer, #barnetraumer, #gjengmentalitet, #forbilder, #foreldre/barn

 

 

 

Underbevisstheten,- den spennende delen av hjernen

Vår hjerne består av en del vi kaller vår bevissthet, tenkehjernen, som styrer vår fornuft. Den har også en del vi kaller underbevissthet, som blant annet styrer våre følelser. Den bevisste delen er vel den vi kjenner best, siden det ligger i navnet “bevisst”. Den underbevisste delen derimot er nok litt mer ukjent for de fleste av oss. Ikke desto mindre er det vår underbevisste hjerne som styrer det meste av livet vårt, faktisk hele 95%  styres av vår underbevissthet. Hvordan kan dette ha seg? Vår underbevisste hjerne er en opptaks,- og avspillingsmekanisme. Den har en enorm lagringskapasitet og er lynrask, men den er ikke smart. Den vet heller ikke forskjell på fantasi og virkelighet eller rett og galt. Det den er best på er å huske alt som skjer i livet vårt. Spesielt vonde og vanskelige opplevelser. Dette er for at den skal sørge for at vi ikke gjenopplever disse vonde hendelsene senere i livet. 

Underbevissthetn er rett og slett en overlevingsmekanisme, som har til oppgave å passe på oss. Den styrer oss ved hjelp av den såkalte stressresponsen, som skal sørge for at vi enten flykter eller kjemper når farer oppstår. Den har faktisk kapasitet til å ta over hele styringen av vår atferd om det skulle være behov. Siden denne delen av hjernen hverken er smart eller kan tenke, hvordan kan den da styre så mye av våre liv? Siden vår underbevissthet har en enorm lagringskapasitet (mange ganger større en verdens største datamaskin), har den fått med seg og lagret alt vi har erfart, opplevd og lært gjennom hele livet. Det er disse inlærte eller programmerte kunnskapene vår underbevissthet styrer etter. Den mest grunnleggende kunnskapen får vi inn i våre 6-7 første leveår.

Gjennom hele vårt voksne liv kjemper vi stadig en kamp mellom vår fornuft og våre følelser. Det viser seg i mange ting og situasjoner at det faktisk er underbevisstheten som seirer. Enten det dreier seg om mat, drikke, sex eller pengebruk, så er det absolutt ikke sikkert at det er vår fornuft som styrer. Derfor er det heller ikke alltid det går så bra når vi lar følelsene styre. Som regel har vi muligheten til å overstyre følelsene med vår fornuft, men det kommer helt an på hvor sterke følelsene er. Dersom de er over en viss styrke, har vi ingen sjanse til å klare å kontrollere følelsene ved hjelp av fornuften. Jeg nevnte også at vår underbevissthet ikke vet forskjell på fantasi og virkelighet. Tenk bare på hvordan våre følelser påvirkes når vi ser på film, enda vår fornuft vet at det bare er skuespill. 

Vår underbevissthet lar seg også lure av våre tanker. Dersom vi går inn i tanker om vonde og skremmende ting eller minner, vil vår underbevissthet straks aktiver stressresponsen, som gir oss vonde følelser eller angst. På samme måte vil den også kunne utløse stress dersom den kjenner igjen situasjoner som har skapt vonde følelser tidligere i livet. Vår mindre smarte underbevissthet klarer heller ikke helt å skille mellom tanker og virkelighet.  Problemet er når vår underbevissthet til stadighet skaper innvendig stress, uten at det er en reell fare. Dette kan ofte skje dersom vi har opplevd vonde og uforståelige ting i vår barndom. Stress kan være veldig bra for oss i små doser, men dersom det blir værende mer eller mindre konstant i kroppen, så kan det være meget skadelig. Det kan da både slå ut i psykiske og fysiske sykdommer.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

Utagering

Selve definisjonen på ordet agere er ifølge Store norske leksikon:  handle, virke, utføre; spille en rolle, opptre som, skape seg. Det er jo et ord som brukes mye i dag om enkelte barn og ungdom. Når det så gjelder den bakenforliggende forklaringen til hvorfor noen er utagerende, så er den egentlig veldig enkel. Det dreier seg stort sett om barn som sliter med sine følelser, som de ikke klarer å uttrykke eller sette ord på. For å få dette budskapet fram, tar så underbevisstheten over og framfører budskapet gjennom å spille, handle, opptre, osv. De har kanskje fått mye kjeft og straff for ting de ikke har forstått, ikke blitt anerkjent for sine følelser og meninger, eller opplevd fysisk eller psykisk vold, etc.

Her ligger mye av hovedkjernen i begrepet traumeforsåelsenemlig å forstå at dette for det første ikke er viljestyrt, og for det andre at det dreier seg om barn som har det vondt og vanskelig. Derom man klarer å ta dette inn over seg, skjønner man fort at å møte slik atferd med sinne og straff, blir helt feil. Dersom denne linjen skal føre fram, må man bruke så sterke metoder at man i stedet skaper en frykt hos barnet, som eventuelt vil gi enda større skadevirkninger resten av livet. Ikke bare fører dette til frykt og angst hos barnet, men det undergraver fullstendig barnets relasjon og tilknytning til vedkommende voksenperson (se mitt forrige innlegg om tilknytning). Dersom dette skjer, vil det også gå ut over barnets konsentrasjons,- og læreevne.

Et barn som sliter med vonde følelser fortjener like mye forståelse og omsorg, som et barn som har fysiske skader og smerte. Jeg tror de færreste ville sagt til et gråtende barn som hadde skadet seg,  at “nå må du ta deg sammen og oppføre deg pent”. Nei, vi ville heller spurt barnet om hva som hadde skjedd, hvor det var mest vondt, og gjort hva vi kunne for å hjelpe. Problemet for oss voksne med å forholde oss til en slik tankegang når det gjelder psykiske smerter, er at dette bryter med det vi selv har blitt programmert med fra vi vokste opp. Hele vår kultur og samfunn er bygget på prinsippet om at dårlig atferd og utagering på en eller annen måte må straffes. Det som imidlertid viser seg i praksis er at dersom vi møter et utagerende barn med avvisning eller straff, så vil ofte utageringen eskalere. Om vi derimot klarer å overstyre våre egne følelser, og møte et utagerende barn med forståelse, så fungerer det ofte som om luften går ut av en ballong. Det handler rett og slett om å enten skru stresset opp eller å skru det ned. Eller sagt på en annen måte, det er vi som bestemmer om rullgardinen skal være oppe eller nede. Dersom vi skal komme noen vei med et utagerende barn eller ungdom, må vi sørge for at rullgardinen ikke blir dratt ned. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Tilknytning mellom foreldre og barn

Helt fra fødselen av er vi mennesker helt avhengig av tilknytning til en omsorgperson. Tilknytning eller relasjon, er de første koblingene som danner seg mellom cellene ( neuronene) i hjernen vår etter fødsel.  Uten tilknytning vil vi rett og slett dø. For at vår hjerne skal utvikle seg på en sunn og god måte, er vi i de første leveårene helt avhengig av en trygg og god relasjon, som vi kan stole på i alle situasjoner. Det viser seg videre at de personene som har størst innflytelse på barnas læring, er de personene de føler seg knyttet til. Slik samfunnstrukturen fungerte i tidligere tider, så hadde barna mange voksenpersoner de var knyttet til. I dag er de store familiefellesskapene mer og mer gått i oppløsning, og barna har i dag færre og færre voksenpersoner å knytte seg til. Slik vårt samfunn fungerer i dag, hvor kravene til effektivitet ofte fører til mye prestasjonspress og stress, kan det stadig sette relasjonen og tilknytningen til barna på en stor prøve.

Dersom barna føler at de får for lite kontakt med voksne, vil de etter hvert knytte seg mer og mer til sine jevnaldrene, og de vil heller ikke opprettholde den samme respekten for de voksne. De vil rett og slett bli stadig mer separert fra de voksne, og mer opptatt av hva jevnaldrene tenker, synes og mener. Når de så kommer i tenårene, kan ofte barna komme i opposisjon til sine foreldre, og foreldrene føler at de har mer eller mindre “mistet” sine barn. Dette handler ikke om dårlig oppførsel, men om dårlig tilknytning. Det som er det mest bekymringsfulle, er at barna da oftere henter sin lærdom fra jevnaldrende fremfor voksne.  Dette ser vi ofte eksempler på i dagens samfunn, og det trenger ikke være hverken barna eller foreldrene som har feilen.  Derimot er det rett og slett vår samfunnstruktur, som legger opp til at det kan være krevende å opprettholde tilknytningen til sine barn, samtidig som man skal ivareta alle samfunnets krav.

Det er derfor av avgjørende betydning for våre barns utvikling og læring, at vi som foreldre jobber aktivt for å opprettholde en god relasjon til våre barn gjennom hele oppveksten. Det er alltid de voksne som har ansvaret for relasjonsbyggingen, og ikke barna. Dersom relasjonen er bra, vil det automatisk gjøre det enklere å være foreldre. Barna vil være mye mer positive til alt foreldrene sier, de vil ha foreldrene som sine forbilder og gjøre slik de gjør. De vil heller ikke føle behov for å opponere like sterkt  når de kommer i tenårene. Både barn og unge har i utgangspunktet et medfødt ønske om å lære av personer de føler seg knyttet til. Dersom det er et problem med dårlig oppførsel, så er det uansett ikke barnas feil, men et eller annet i miljøet rundt.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#tilknytning, #relasjon, #læring, #oppdragelse, #traumebevisst, #relasjonsbygging, #opposisjon, #familie, #oppvekst, #traumeforståelse, #trygg base

Barns “tilpassing”

Gjennom hele oppveksten er barn opptatt av å tilpasse seg til sine omgivelser, og finne måter å takle livet sitt på. De må først og fremst tilpasse seg sine foreldres krav om oppførsel og væremåte. Dernest er det samfunnets krav om at alle foreldre må raskest mulig tilbake i jobb, og barn må tåle å bli adskilt fra de tryggeste personene i deres liv. De må også tilpasse seg alt stresset som er en del av barnets miljø, mer eller mindre stressede foreldre og store barneflokker i barnehagene. Mange hevder at dette ikke er noe problem, fordi barn er så flinke til å tilpasse seg. 

Vi mennesker er jo født med evnen til å tilpasse oss, som en del av vår overlevingsevne. Det behøver ikke nødvendigvis bety at dette er helt greit. Jo mer vi må tilpasse oss, jo mer må vi oppgi av oss selv. Det som skjer er da at vi på en måte blir separert eller adskilt fra vårt ekte selv, og ender opp med et falskt selv. Resultatet av dette er at veldig mange mennesker er missfornøyd med seg selv, og går hele tiden med et ønske om å forandre seg, eller kanskje rettere sagt forsøke å finne tilbake til sitt sanne jeg. I denne prosessen er det mange som finner forskjellige måter å flykte bort fra seg selv, og ender derved opp med en eller annen form for avhengighet eller psykiske problemer.

For å klare å finne tilbake til sitt ekte selv, må vi derfor helt tilbake til tidlig barndom. Siden vår bevissthet ikke var utviklet på denne tiden, ligger alle minnene fra denne perioden i vår underbevissthet. Det er ikke mulig å finne igjen sitt ekte selv, og lære å bli glad i denne, ved hjelp av noen form for “quick fix”. Det er som regel en prosess som krever både tid, tålmodighet og ikke minst utholdenhet. Det kan ofte også være en smertefull prosess, da man også må innom mange vonde følelser på veien. Energipsykologi er en metode som er basert på nettopp det å gå inn i følelsene (underbevisstheten) og la disse føre en tilbake til barndommen. Her må man så forsøke å gjenkjenne hva det var som fikk en til å fjerne seg fra sitt sanne jeg, før man så kan klare å finne seg selv igjen. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

Når følelsene tar overhånd (traumeforståelse)

Det som skiller oss mennesker fra dyrene, er muligheten til å tenke fornuftig. Nå er det ikke dermed sagt at denne muligheten alltid er tilgjengelig. Dersom vi deler inn hjernen i to deler, den bevisste og den underbevisste hjernen. Den bevisste delen sitter lengst fram i pannen, mens den underbevisste hjernen utgjør mesteparten av den bakenforliggende delen. Dersom vi blir utsatt for kraftig stress eller sterke følelser, skjer det veldig mange fysiologiske endringer i kroppen. Dette er kroppens forsvarsmekanisme, og er ment fra naturens side å skulle sette oss i bedre stand til å redde oss ut av faresituasjoner.

En av de endringene som skjer, er at blodårene i fremre del av hjernen trekker seg sammen. Dette er sikkert et smart trekk fra naturens side, da den bevisste og tenkende delen av hjernen er smart, men ikke spesielt rask. Det er ikke meningen dersom vi står over for en livstruende fare, at vi skal bruke tid på å tenke ut smarte løsninger. Nei, da er det den underbevisste delen av hjernen som overtar styringen, og straks iverksetter de primitive løsningene, som er basert på flukt eller kamp. De fleste har sikkert opplevd at veldig stressede eller sinte mennesker mer eller mindre mister fornuften, og noen ganger kan vi bruke uttrykk som “det svartnet helt” for vedkommende. 

I slike situasjoner kan vi enkelte ganger se likheten mellom menneskets oppførselen og dyr. Det stemmer jo ganske bra, siden den bevisste delen av vår hjerne da kan være mer eller mindre koblet ut. Nå skjer heldigvis ikke dette like lett med oss alle, men oftest hos mennesker som har problemer med å regulere sine egne følelser. Det å regulere egne følelser ikke er en medfødt egenskap, men noe vi trenger hjelp til å lære av våre omsorgpersoner. Det er derfor ikke opp til oss selv hvor flinke vi er til dette med følelseregulering, men rett og slett avhengig av hvor god omsorg vi har fått i de første leveårene.

Dette handler rett og slett om barnetraumer, og kommer da veldig tydelig fram hos barn som har vært utsatt for dette. På bakgrunn av ovenforstående er det to ting som står fram som veldig logisk. Det ene er at man ikke kan klandre barnet for at de oppfører seg på en noe ukontrollert måte, og det andre er at man kan ikke løse en slik konflikt gjennom å appellere til fornuften. Dersom underbevisstheten overtar styringa på grunn av hva barnet tidligere har opplevd, kan ikke ansvaret for dette legges på barnet. Siden den bevisste delen av hjernen nå er delvis koblet ut, hjelper det heller ikke å forsøke å “snakke fornuft” til barnet.  Siden hjernen nå er i forsvarsmodus, er det eneste som fungerer å vise forståelse og medfølelse, slik at barnet føler seg trygg. Selv om dette kan virke lite logisk å opptre slik ovenfor det vi ser på som “dårlig oppførsel”, så er det faktisk dette som må til. En slik atferd fra et traumatisert barn, er rett og slett et uttrykk for den smerten de føler inne i seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Separasjon på flere plan

I følge Dr. Gabor Mate, så er metodene for å behandle/forholde oss til kreft og div. autoimmune sykdommer,  som å forsøke å løse trafikkork ved å studere forbrenningsmotoren. Han hevder videre at den største feilen vi gjør på flere nivåer i dag, er å separere det fysiske fra det psykiske. Selve årsaken til de fleste problemer og sykdommer, ligger i våre følelser og vårt miljø. Helt fra vi er små (kanskje litt bedre i dag enn tildligere),  har vi separert det fysiske fra det psykiske også i måten vi oppdrar våre barn. I min barndom for 60 år siden, var det mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet, som ble prioritert. Hvordan man hadde det på innsiden, var av mindre betydning. 

Nå viser det seg i senere tid, at følelser og relasjoner er noe av det første som starter å utvikle seg i vår hjerne etter fødsel. Dette fører til at vi har sterke behov for at disse følelsene blir stimulert, for at vi skal få en bra utvikling. Et eksempel på at hjerneceller må stimuleres for å utvikle seg, er at dersom et barn hadde blitt liggende i mørke de første 5 årene av sitt liv, ville det blitt totalt blind. Barn som vokser opp og ikke får dekket sine følelsesmessige behov, vil oppleve en slags separasjon. Nemlig følelsen av at kroppen blir separert fra sjelen, og at de føler seg separert fra “flokken”.  Det er dette som kalles proksymal separasjon, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Dette føre igjen til stor utrygghet og angst hos barnet.

Når vi så kommer til et punkt senere i livet hvor vi opplever en eller annen form for sykdom, så erfarer vi at denne separasjonen fortsetter i behandlingen av disse sykdommene. Vi vet i dag at vonde opplevelser i barndommen ofte fører til stress videre i livet, nemlig det som jeg kaller for dårlig psykisk immunforsvar. Dersom dette stresset blir mer eller mindre konstant, vil det føre til at kroppens reparasjonsmekanismer ikke jobber slik de bør. Dette skjer gjennom at våre gener, som igjen blir påvirket av miljøet i kroppen, blir skrudd på og av alt etter som.  Blant annet vil det virke inn på vårt fysiske immunforsvar, som igjen fører til mange sykdommer og lidelser. Ikke minst mange sykdommer innenfor det man kaller autoimmune sykdommer. Det legene gjør da, er at de behandler de fysiske symptomene, mens den bakenforliggende årsaken til problemet er psykisk.

Konklusjonen da blir at vi kan ikke separere det fysiske fra det psykiske, og vi kan heller ikke separere mennesket fra miljøet rundt. Våre omgivelser og vårt miljø er den viktigste faktor for trivsel. Det fysiske miljøet, hvordan vi lever og bor, spiller selvfølgelig inn, men det psykiske miljøet er minst like viktig. Dette handler nemlig om våre relasjoner til livsledsager, familie, venner og kollegaer.  Problemet for mange som har opplevd vanskeligheter i barndommen, er at dette igjen påvirker evnen til å skape og opprettholde gode relasjoner i resten av livet. Det er derfor vi som driver med energipsykologi (TFT/EFT) er så opptatt av å finne ut av hva som kan ligge lagret i underbevisstheten fra tidlig barndom. Gjennom å finne ut og regulere disse minnene og følelsene, kan vi klare “å rydde opp” i noe av disse problemene. Det handler da om å adressere de bakenforliggende årsakene, nemlig psyken.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Proksymal separasjon (forklaring følger)

Dette er et  fremmed og ukjent begrep for de fleste, men den reelle betydningen er noe som mange av oss har opplevd. Proksymal sepaeasjon er noe barn opplever når foreldrene ikke er tilstede på den samme følelsesmessige arenaen som deres barn. Det vil si at de kan godt være fysisk til stede, og sørge for sine barns fysiske behov, men de har ikke tid, evne eller kunnskap om barnets psykiske behov. Faktum er at dersom et barn opplever at foreldrene kun er tilstede fysisk, men ikke engasjerer seg mentalt, så føler barnet det samme som om det skulle være forlatt. Denne følelsen vil så lagre seg i underbevisstheten, og kunne gjøre seg gjeldende senere i livet. Man kan da ofte oppleve følelsen av å være ensom og alene, til tross for at man har mange mennesker rundt seg.

Slike følelser henger ofte sammen med følelsen av å ikke være bra nok, og ikke klare å leve opp til de vi sammenliner oss med. Dersom slike følelser blir sterke nok, kan vi lett begynne å straffe oss selv. Vi forteller oss selv at vi ikke duger og at vi ikke fortjener å ha det bra. Vi har da kommet inn i en negativ spiral, som vi ikke klarer å komme ut av ved egen hjelp. Når slike følelser og tanker får grobunn i oss, vil det automatisk påvirke vår atferd, og derved også påvirke våre omgivelser. 

De fleste som har opplevd dette, mener selv at de har hatt en fin barndom. De har ikke blitt slått, og de har fått det de har trengt av både mat, klær og andre ting. Man har jo selvfølgelig ikke forståelse for slike ting som lite barn, og dessuten er det slik at alt foreldrene sier og gjør er riktig i barns oppfattelse. Dette er jo ikke av en slik alvorlig karakter at det kommer inn under kategorien barnetraumer. Ikke desto mindre, kan en slik barndom ofte være den bakenforliggende årsak fenomener som kronisk stress, angst, depresjon, utbrenthet, osv.

En dyktig terapeut har gjerne god erfaring og kunnskap om slike ting, og kan hjelpe klienten å kartlegge og rydde opp i slike følelser. Våre metoder går jo ut på å finne disse forskjellige følelsene, og aktivere de for så å regulere følelsen ned til et akseptabelt nivå. Vonde følelser som ikke blir regulert i barndommen, lagrer seg i underbevisstheten og har potensialet til å dukke opp igjen like sterkt ved forskjellige anledninger senere i livet. Det interessante med underbevisstheten er at den ikke har noe tidsperspektiv, så derfor er det aldri for sent å regulere disse følelsene. Vises på illustrasjonen nedenfor.

#følelser, #følelseregulering, #barndom, #oppvekst, #psykiske problemer, #traumer, #angst,  #depresjon, #stress, #psykologi, #energipsykologi, #tft, #eft, #traumeforståelse, #traumebevisst,