De fleste av de jeg snakker med i mitt arbeide som terapeut, sliter med vonde og vanskelige følelser. De mest vanlige er depresjon og angst. Jeg jobber da stort sett ut i fra at det er barndomstraumer i større eller mindre grad, som ligger bak. Noen er veldig bevisste på dette, og forteller villig om hvordan de hadde det, og hvordan de følte seg i oppveksten. Andre er veldig raske, når vi kommer inn på barndommen, med å fortelle hvor bra de hadde det. De forteller om sitt fine hjem, snille foreldre som gav de flotte gaver, klær og fin mat. Enkelte blir nesten litt indignert over at jeg i det hele tatt kan stille spørsmål om dette. Når jeg så går litt tettere inn på hvordan de ble behandlet, og hvilken oppmerksomhet de fikk, på det følelsesmessige området, så er kanskje ikke karakteren helt på topp.

Det kan være flere grunner til følelsesmessig omsorgsvikt. Som regel skyldes det måten foreldrene selv har blitt behandlet på, som har gitt de en underbevisst forståelse om at dette er den «rette måten» å oppdra barn. Det kan også være at de på grunn av sin oppvekst, sliter med egne vonde følelser, og derfor ikke har overskuddet til å gi barnet den fulle oppmerksomhet rundt dette med følelser. Barn som vokste opp for en del år tilbake, kunne jo oppleve at dette med følelser var like tabubelagt som sex. Begge deler var temaer man ikke snakket om i familien, og det gav derfor barnet en indirekte følelse av at dette skulle man bare holde for seg selv. En slik opplæring gir selvfølgelig den effekten av at det fortsatt som voksen, er like vanskelig å snakke om vonde følelser. Til tross for at dagens foreldre har lært mer om nettopp dette med følelser, så er underbevisstheten fortsatt preget av ting som har blitt programmert inn i barndommen.

En nylig publisert studie om «Traumer og psykisk helse» ved Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen, fastslår at det er følelsesmessig omsorgsvikt som skårer høyest på skalaen over vonde opplevelser i barndommen. Studien er utført på en større gruppe mennesker som sliter med psykiske problemer, og enten befinner seg under barnevernet, i fengsel, eller under rusomsorg. Hele 62% av personene i denne gruppen, følte seg lite elsket, ikke viktig i familien, og lite passet på. Her er det hele tiden lagt vekt på hva barnet selv følte, og ikke nødvendigvis de faktiske forhold. Uansett så er det hva man føler i en situasjon, som er det som teller, og som lagres i vår underbevissthet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Den omtalte studien viser videre at etter gruppen med følelsesmessig omsorgsvikt 62%, så kommer følelsesmessig mishandling med 52%. Da snakker vi om å f.eks.å bli kalt stygge ting, bli utfrosset og avvist, bli skremt og terrorisert. Neste gruppe var så fysisk omsorgsvikt 41%. så kom seksuelt missbruk med 30% , fysisk mishandling 25% og til slutt vitne til familievold med 24%.

Når det så gjelder følelsesmessig omsorgsvikt, forkommer flere alvorlighetsgrader. I tillegg så er det også forskjell på barns robusthet og tåleevne. Summen av disse to faktorene vil igjen påvirke i hvor stor grad man får psykiske problemer eller sykdommer som voksen. Når det så gjelder behandling av slike plager, mener vi som driver med energipsykologi, at det uten tvil de bakenforliggende årsakene/traumene er det som må adresseres.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hadde bare så lyst til å fortelle en fin historie fra en Farmen Tankefeltterapi sist uke. Selv om historien er anonymisert, har jeg likevel fått klientens tillatelse til å skrive om den.

En voksen mann i 40 årene, med en krevende jobb, og behov for mobilitet, kom til meg og fortalte at han slet med angst når han kjørte bil. Det hadde oppstått for 4-5 år siden, og virker slik at han ikke klarer å kjøre på motorvei, gjennom tunneler, over bruer eller over åpne sletter og jorder. Da ble det etter hvert et stort problem å komme seg på jobben, som også medførte en del forflytting i lokalområdet. Han måtte alltid på forhånd gå nøye gjennom reiseruten, for å finne alternative ruter for å unngå de angstfremkallende situasjonene. Dette kunne ofte føre til at han brukte dobbelt så lang tid som normalt. Dersom ikke dette var mulig, måtte han få sin kone til å kjøre seg. Dette var en problemstilling som ikke var ny for meg, da jeg tidligere har hatt flere klienter som hadde liknende problem.

For han var jo dette en helt uutholdelig situasjon, og etter å ha forsøkt både psykologbehandling og annet, kom han til meg for å få hjelp med TFT. Han bor lengre syd i Vestfold, og når han kom hit til Farmen første gang, hadde han forsøkt å kjøre Bispeveien mot Hof. Dette var for å teste seg selv, da han ikke hadde klart å kjøre denne veien på flere år. Problemet var for mye åpne jorder og sletter, og det gikk heller ikke denne gangen. E-18 var jo helt uaktuell, så han måtte derfor ta veien over til Andebuveien (en parallell vei leger vest), for å komme hit ca. 15 min. etter avtalt tid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med en dobbelttime hos meg, hadde vi god tid til å snakke om problemet, og kartlegge hva det var som var den bakenforliggende årsak. Vi gikk så inn i problematikken, og behandlet dette på vanlig måte. Det morsomme for meg var da å registrere at han ikke bare ville prøve å kjøre Bispeveien tilbake, men at han faktisk hadde lyst til å kjøre der. For meg var spenningen stor ved neste avtale uken etter. Hadde han klart å kjøre denne veien hjem? Ved adkomst fortalte han gledestrålende at han både hadde kjørt Bispeveien hjem, og tilbake til avtalen i dag.

På time nummer to, behandlet vi et annet problem. Det gikk på det å kjøre oppover en åsside, for så å komme på toppen og skulle ned igjen på motsatt side. I det øyeblikket han kom over toppen, og så utover og ned i dalen på motsatt side, pleide angsten å komme for fullt. Dersom han f.eks. måtte til Sande, kunne han ikke kjøre motorveien nordover, og heller ikke om Hof og over Hanekleiva. Vi behandlet så det konkrete problemet, og etter å ha fått en kraftig kroppslig reaksjon i form av voldsomme spenninger, så klarte kroppen igjen å slappe av. Denne behandlingen fant sted sist fredag, og i går søndag, kom meldingen: «Jeg har kjørt over Hanekleiva, og det gikk bra!!»

Han var kjempefornøyd, og det samme var jeg. Den tilfredsstillelsen å kunne hjelpe en person med en så livsbegrensende problem, på bare to behandlinger, er en helt ubeskrivelig følelse. Vi har da behandlet åpne sletter og over åser. Det neste blir da motorveier, tunneler og broer. I løpet av noen få timer til, så burde problemet være løst.

På samme måte kan vi behandle alle andre former for fobier, flyskrekk, heisskrekk, o.s.v.

Farmen Tankefeltterapi, Tom E. Myrbråten, reg. tankefeltterapeut MNLH

Fortiden er ikke virkelig! Den eksisterer ikke! Sikkert mange som er uenig med meg i dette, men jeg påstår fortsatt at noe som kun finnes i en persons minne, ikke er virkelig. Problemet er derimot det at vår underbevissthet ikke vet forskjell på fantasi og virkelighet. Tenk bare på hvordan vi reagerer når vi ser en skummel eller trist film. Derfor føles fortiden virkelig. Hver gang vi går inn i våre minner, og tenker på hva som skjedde og hva vi følte, så tror vår underbevissthet at dette faktisk skjer på virkelig her og nå. Den utløser straks vår stressrespons, som får oss til å føle oss uvel. Vi får klem for brystet, hjertebank, vondt i magen, svette hender eller annet. Dersom slike følelser får for stor plass i våre tanker, kan det fort føre til depresjon og angst, m.m.

Siden vi får slike fysiske reaksjoner, så oppleves det som om fortiden fortsatt er virkelig. Faktum er at i virkeligheten er det vi som påfører oss selv disse plagene. På grunn av tidligere programmering og opplevelser gjennom oppveksten, så er det ofte slik at vi føler at vi ikke fortjener å ha det bra. Dersom vi har vokst opp med problemer og vanskeligheter, er dette det vår underbevissthet har oppfattet som «riktig». Vi har lært oss diverse strategier og metoder for hvordan vi skal takle et slikt liv. Selv om det høres merkelig ut for mange, så vil dette da oppfattes som en slags trygghet. I det øyeblikk vi opplever at alt er trygt og godt på virkelig, så kan dette faktisk føre til usikkerhet og utrygghet. Det er da vi gjerne går tilbake til fortiden, og plager oss selv med de vonde minnene. Når de vonde følelsene så er tilbake, kjenner vi oss igjen, og dette oppleves som en form for trygghet. Dette er selvfølgelig ikke noe vi gjør bevisst, men det er ting som styres av vår underbevissthet, og som vi sliter med å kontrollere.

Ved hjelp av energipsykologi og tapping, kan vi faktisk endre disse vonde minnene, og sørge for at de ikke lenger er like plagsomme. Etter et par runder med tapping, vil det være mye vanskeligere å få fram disse vonde følelsene. Ofte er det også slik at de bildene og filmene vi kjører inne i vårt hode, ikke engang behøver å stemme med den faktiske opplevelsen. Det er på bakgrunn av hvordan vi husker det, og vår opplevelse av hendelsene, som styrer hvordan disse bildene ser ut. Ved hjelp av energipsykologi, kan vi faktisk påvirke til at disse bildene rett og slett endrer karakter til noe mer positivt eller, eller blir mye svakere og vanskeligere å få fram.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tom E. Myrbråten, reg. tankefeltterapeut MNLH

Om et barn ikke “fungerer” som det skal, så må vi ikke automatisk gi barnet skylden. Det er det samme som en plante i hagen som ikke “fungerer”. Da sier vi aldri at det er noe galt med planten. Vi er alle enige om at det er noe med miljøet og forholdene hvor planten vokser. Det trenger heller ikke nødvendigvis være vold, missbruk eller omsorgsvikt, som er årsaken. Jeg mener at atferdsforstyrrelser rett og slett også kan forårsakes av mindre følelsemessige krenkelser og stress, som regnes innenfor “normal oppdragelse”, dersom dette representerer det generelle nivå. Når det gjelder traumer generelt, så kan det ikke måles eller veies. Traumer er og blir så vondt og alvorlig, som det oppleves av den enkelte. Vi er alle født med større eller mindre robusthet og tåleevne. Siden symptomene på ADHD er helt sammenfallende med komplekse traumer,  må man ved fastsettelse av en slik diagnose også undersøke barnets miljø.

At foreldre ikke klarer å se dette, skyldes at de er overbevist om at de har gjort alt riktig. Dette beror igjen på at den måten de selv er oppdratt, stort sett oppfattes som den rette måten å oppdra barn. Dette er programmert inn i underbevisstheten, og er det vi stort sett styrer etter. Jeg vil derfor ikke på noen som helst måte anklage disse foreldrene, siden de er overbevist om at de har gjort alt til barnets beste. Problemet ligger nok ofte i vår kulturelle bakgrunn for å oppdra barn, og selv om forskningen vet mer om dette i dag, så tar det tid å innarbeide disse nye resultatene i befolkningen.  

Tidligere generasjoner har jo normalt blitt oppdratt etter prinsippet om at uønsket atferd må straffes, for å få “snille barn”.  Man trenger ikke gå lenger enn til å lese en bok om hundeoppdragelse, så lærer man at om man jevnlig straffer en liten valp, får man en nervøs hund.  Det er ingen forskjell når det gjelder menneskebarn.  Det er viktig å vise barnet hvem som er sjefen, men vis de en sjef de kan se opp til og ikke en de er redd for.  Mitt motto er:  “man fanger flere bier med honning, enn med eddik”.  Med andre ord; barn elsker ros, og om de blir roset så vil de anstrenge seg for å gjøre det rette.  Vel og merke at det ikke går så langt at det blir “skamros”.  Det vil si at man roser bare for rosen sin del.  Det må selvfølgelig være noe som fortjener ros.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fin artikkel om ADHD diagnoser nedenfor “Når diagnoser kamuflerer vold”

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/Nar-diagnoser-kamuflerer-vold–335969b.html?utm_campaign=Echobox&utm_medium=Social&utm_source=Facebook#link_time=1498142229

Hvorfor er det så viktig for små barn å «bli sett»? Siden vi mennesker er “flokkdyr” (sosiale vesener) er det viktig for vår utvikling å føle tilhørighet, trygghet og føle at vi er betydningsfulle.   Straks barnet er født, og ligger i mors armer for å få mat, begynner det å lære seg mor sine ansiktsuttrykk. Spesielt er de opptatt av å studere øynene. Etter hvert som de lærer og registrerer, begynner de å forstå via mors uttrykk, om hvorvidt det er trygt eller ikke. Siden et lite barn ikke har noen utviklet bevissthet, er de heller ikke i stand til selv å bedømme om verden er trygg eller utrygg.  Trygghet i denne tidlige fasen, er viktig for  barnets utvikling.  Om små barn føler utrygghet, fører gjerne til hemming av utviklingen, og kan føre til såkalt skjevutvikling.  Denne utryggheten vil være med å prege hele resten av livet, og kan resultere i psykiske lidelser som for eksempel angst. og depresjon.

Måten barn skaffer seg informasjon om trygghet, er blant annet ved å se på mors ansikt. Etter hvert som barnet begynner å leke for seg selv på gulvet, vil de hele tiden se bort på mor for å sjekke om der er «grønt lys».  Dette er derfor viktig å være klar over i disse «mobiltider».  Det å ikke bli sett, eller å få blikkontakt med mor, vil da gi barnet en viss følelse av utrygghet.  Det vil også gi barnet signaler om å være verdifull og  elsket.  Tidligere trodde mann at alt som skjedde barnet i så ung alder ble glemt.  I dag vet vi at det faktisk er i denne fasen av livet, at barnets identitet og personlighet former seg. Dette skjer i underbevisstheten, og vil bli husket hele livet.

Dette kan også være et tankekors, dersom vi overlater barnet i andres omsorg, på et tidlig tidspunkt.  Kan dette være årsaken til at små barn ikke føler seg trygge, og blir stresset, når de overlates til andre?  Kanskje det føles litt som når vi for eksempel er ute i naturen, og orienterer oss ved hjelp av kompass, og er så uheldige å miste kompasset?  Hvorfor det er så viktig at små barn føler seg trygge i denne tidlige fasen i livet, er at det er nå barnets «psykologiske immunforsvar» dannes.  Dersom vi føler usikkerhet og utrygghet som voksen, så kan vi på en måte si at disse vonde følelsene representeres ved «det lille barnet» inne i oss.  Opplevelsene fra barndommen må sees på som en form for programmering av vår underbevissthet, og underbevisstheten har som oppgave å sørge for at denne programmeringen realisert opp igjennom livet.

En annen viktig ting, er å anerkjenne barns følelser.  Her er det mange som tror at dersom barnet forteller gråtende at «jeg er så trist og lei meg på grunn av……», så er det viktig å bagatellisere dette, for å trøste barnet.  Man kan for eksempel si «jammen det er da ikke noe å bry seg om…, i morgen er alt glemt, bare gå ut og lek du…»  Ja, det kan godt være det ikke er mye å bry seg om sett med voksne sine øyne, men for barnet er det et faktum at det er lei seg.   Anerkjennelse av følelser vil da være å heller si at «jeg ser at du er lei deg, kom å sett deg på fanget og fortell hva som er så ille».

Behovet for anerkjennelse handler selvfølgelig også om å få positive tilbakemeldinger på prestasjoner. Vi er alle født med en sterk trang til å få bekreftelse og anerkjennelse, når vi presterer ting som vi selv er litt stolte av.  Det gir oss trygghet og visshet om at «jeg duger», «jeg klarer», «jeg er god nok». Dette handler selvfølgelig om å bygge opp selvtillit, som er en meget viktig del av det «psykologiske immunforsvar».

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Dette uttrykket begynner vel kanskje å bli noe slitt og velbrukt frase.  Jeg vil likevel slå et lite slag for “det gode liv”.  Etter min mening så handler dette ikke om luksus, reiser og flotte ting, men mer om hvordan vi har det i hverdagen.  Det er tross alt disse dagene det er flest av i livet, så det å ha det bra og trives i hverdagen, mener jeg er det aller viktigste å bruke både tid og penger på.  Dersom man blir gående til daglig å bare glede seg til man skal på ferie, så kan det nesten bli som om man føler behov for å flykte bort fra det daglige.  Her på Farmen i Hof, har vi jobbet bevisst for å skape en atmosfære og stemning rundt oss der vi lever og bor.  Når så sommeren kommer, så har vi ikke noe ønske om å reise bort.  Men uansett hvor og hvordan man lever, så er det aller viktigste for å oppleve “det gode liv”, at man klarer å få fred og ro i sin sjel.  Det å leve hver dag med en følelse av å være missfornøyd med seg selv og livet, er det aller verste.  

Her i disse fredelige og idylliske omgivelsene på Farmen, er det nettopp det jeg jobber med, nemlig å hjelpe andre mennesker til å oppnå indre fred og ro i sjelen. Energipsykologi er en form for psykologisk behandling, som innebærer en litt mer aktiv behandling enn å “bare snakke”.  I tillegg til å snakke om hvordan våre følelser reagerer, og hvordan vår hjerne virker i forhold til følelser og fornuft, bruker jeg også “neurotappingteknikker”.  Dette er en form for lett banking med fingrene på en del av kroppens aku-punkter (meredianpunkter), som viser seg å virke positivt i forhold til vonde følelser og minner.  De fleste føler seg lettere til sinns og mindre engstelig og anspent etter slik behandling.  Ved hjelp av denne teknikken, kan vi gå direkte inn i vår underbevissthet, som hvor våre minner og følelser er lagret, og bearbeide og regulere disse til å bli mindre plagsomme.

Her er noen bilder fra Farmen Gård og klinikken Farmen Tankefeltterapi, som holder til i “Skrivestua”.

Enten vi går til legen, psykologen eller alternativ behandling, om vi får piller eller blir operert, så er det en veldig stor prosent av helbredelser som skyldes placeboeffekten. Vi har jo for eksempel ofte hørt at operasjonen var vellykket, eller den var ikke vellykket. I dag vet vi at en del av de tilfellene hvor operasjonen var vellykket, faktisk skyldes placebo. Det faktum at vi TROR at «nå er jeg bra» har en mye større effekt enn det vi har vært klar over. Det viser seg at vår hjerne ikke bare styrer våre tanker, men den styrer også det meste i kroppen. Våre tanker styrer nemlig mye av produksjonen av kjemikalier og hormoner, som igjen styrer hvordan vår kropp skal forholde seg i gitte situasjoner.

Negative tanker som angst, frykt og redsel, skaper stress i kroppen. Dette er i utgangspunktet en positiv effekt, som skal få oss ut av farlige situasjoner. Da skjer det en hel rekke fysiologiske endringer i kroppen, som setter kroppen i alarmberedskap, og i stand til kamp eller flukt. Straks faren er over, oppfatter vår hjerne at det er trygt, og produserer positive kjemikalier og hormoner, som igjen gir melding til alle cellene at de kan gjenoppta sine funksjoner.

Placeboeffekten kan vi således forbinde med de positive tankene, mens de negative tankene forbindes med det motsatte, nemlig noceboeffekten. Så lenge de positive tankene råder, vil dette påvirke alle cellene i kroppen til å gjøre den jobben de er satt til, og det er i all hovedsak å holde liv i kroppen vår. Selvfølgelig innebærer dette også å bekjempe sykdommer og andre innvendige problemer. Problemet vårt er imidlertid at mange av oss har vonde opplevelser og minner, som er lagret i vår underbevissthet. Det vil si at selv om vi ikke lenger går å tenker på disse minnene, så vil vår underbevissthet hele tiden påvirke oss i form av vonde følelser. Dette fører igjen til at vi får følelsen av at noe er galt, og blir preget av negative tanker og innvendig stress.

Dersom de negative tankene styrer oss over for lang tid, får vi en noceboeffekt, og som regel fører dette til en eller annen form for sykdom. Dersom vi så foretar oss noe for å bli bra av denne sykdommen, og vi samtidig klarer å tro på at dette virker, så vil placeboeffekten overta. Den vil da skape den positive effekten som skal til for at cellene slutter å være i alarmberedskap, men i stedet gjør jobben sin med å heale oss og holde oss friske.

Det er nettopp dette vi jobber for å oppnå ved hjelp av energipsykologi, er jo nettopp å bearbeide de vonde minnene, slik at det blir lettere å opprettholde de positive tankene. De fleste av oss har sikkert erfart at det ikke hjelper å henvende seg til fornuften, og forklare den at den må slutte å tenke negative tanker. Siden følelsene styres fra vår underbevissthet, er det hit vi må henvende oss for å kunne få til en endring i våre tanker. Dette er ikke lett å klare på egen hånd, så da trenger man som regel litt hjelp. Straks de vonde minnene har blitt regulert, kommer fornuften på banen helt automatisk. Det har nemlig aldri vært noe feil med vår fornuft, men siden følelsene har vært så sterke, så har de seiret over fornuften. Mange har fått god hjelp til å regulere sterke følelser gjennom energipsykologi. Et helt ufarlig og medikamentfritt alternativ.

Tom E. Myrbråten, reg. Tankefeltterapeut MNLH

Bevissthet/ underbevissthet

Vi mennesker er, på lik linje med dyrene, født med en egen evne til å ta til oss og lagre all informasjon om farlige og ubehagelige opplevelser fra vi blir født. Alle disse opplevelsene lagres i vår underbevissthet, og er ment å skulle «passe på oss» i tilsvarende situasjoner gjennom hele livet. Dette er i utgangspunktet en veldig bra egenskap, og i enkelte tilfeller kan den så gar være livreddende. I våre første leveår (0-6) har vi lite eller ingen utviklet bevissthet. Vi har derfor ingen evne til å vurdere signalene fra våre omgivelser (foreldre). Eksempel på dette er at små barn f. eks. ikke forstår spøk eller ironi. De oppfatter ting direkte som det blir sagt. En annen ting er at de, selv om de har lært å snakke, ikke alltid oppfatter eller forstår alle verbale beskjeder. Det er også i denne fasen direkte skadelig for barnets følelser, dersom de blir kraftig irettesatt eller kjeftet på. Spesielt ille er det dersom de ikke helt forstår hva der de har gjort galt. Det er med andre ord mange muligheter for missforståelser og feiltolkninger i denne perioden i livet, som vi kaller for programmeringsfasen.

Tidligere hadde man en forståelse av at krenkelse av barns følelser i denne tidlige fasen av livet, ikke var så stort problem, da man trodde at det uansett var borte og glemt innen noen få år. Man tenkte rett og slett at de var beskyttet av sin «litenhet». Det man har funnet ut i dag, er at alle vonde følelser og opplevelser fra man er barn, lagres i underbevisstheten, og blir der for resten av livet. Det at vi ikke husker ting fra denne perioden, skylles jo det faktum at vi ikke har utviklet vår bevissthet. Når vi så i gitte situasjoner senere i livet, får kontakt med vår underbevissthet fra barndommen, så kommer dette i form av følelser og ikke bevisste tanker. Dette er stort sett årsaken til at vi som regel sliter med å forstå hva det er som skjer i kroppen, når disse følelsene dukker opp. Veldig ofte fører slike følelser til negative tanker og frykt, og vil igjen på sikt kunne føre til depresjon og angst. Bevissthet/ underbevissthet

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi mennesker er, på lik linje med dyrene, født med en egen evne til å ta til oss og lagre all informasjon om farlige og ubehagelige opplevelser fra vi blir født. Alle disse opplevelsene lagres i vår underbevissthet, og er ment å skulle «passe på oss» i tilsvarende situasjoner gjennom hele livet. Dette er i utgangspunktet en veldig bra egenskap, og i enkelte tilfeller kan den så gar være livreddende. I våre første leveår (0-6) har vi lite eller ingen utviklet bevissthet. Vi har derfor ingen evne til å vurdere signalene fra våre omgivelser (foreldre). Eksempel på dette er at små barn f. eks. ikke forstår spøk eller ironi. De oppfatter ting direkte som det blir sagt. En annen ting er at de, selv om de har lært å snakke, ikke alltid oppfatter eller forstår alle verbale beskjeder. Det er også i denne fasen direkte skadelig for barnets følelser, dersom de blir kraftig irettesatt eller kjeftet på. Spesielt ille er det dersom de ikke helt forstår hva der de har gjort galt. Det er med andre ord mange muligheter for missforståelser og feiltolkninger i denne perioden i livet, som vi kaller for programmeringsfasen.

Tidligere hadde man en forståelse av at krenkelse av barns følelser i denne tidlige fasen av livet, ikke var så stort problem, da man trodde at det uansett var borte og glemt innen noen få år. Man tenkte rett og slett at de var beskyttet av sin «litenhet». Det man har funnet ut i dag, er at alle vonde følelser og opplevelser fra man er barn, lagres i underbevisstheten, og blir der for resten av livet. Det at vi ikke husker ting fra denne perioden, skylles jo det faktum at vi ikke har utviklet vår bevissthet. Når vi så i gitte situasjoner senere i livet, får kontakt med vår underbevissthet fra barndommen, så kommer dette i form av følelser og ikke bevisste tanker. Dette er stort sett årsaken til at vi som regel sliter med å forstå hva det er som skjer i kroppen, når disse følelsene dukker opp. Veldig ofte fører slike følelser til negative tanker og frykt, og vil 

Stressrespons 

En annen egenskap som vi alle er født med, og som henger sammen med det overforstående, er vår stressrespons. Dette er også en egenskap som er ment å skulle ta vare på oss i farlige og ubehagelige situasjoner. Hovedsakelig er det to sider av stressresponsen som oftest trer i kraft, og det er kamp eller flukt. Dette er de to mest vanlige metodene vi benytter for å takle vanskelige eller farlige situasjoner. Problemet med stressresponsen, er at dersom våre følelser blir sterke nok, kan det skje at den utløses automatisk. Med andre ord, så er det ikke alltid vi kan klare å kontrollere denne responsen. Vi kan derfor trekke konklusjonen at dersom et menneske blir ukontrollert sint eller redd, så er det på grunn av at vonde følelser blir aktivert i kroppen, og utløser vår stressrespons.

Traumer og samfunnet

Om vi så trekker disse konklusjonene videre, og overfører de til det praktiske liv, kan vi så lettere forstå både barn og voksne som har problemer med å tilpasse seg. Enten vi ser på de barna vi gjerne karakteriserer som vanskelige i barnehage og skole, eller voksne personer som faller utenfor det «normale liv» på en eller annen måte. Hovedårsaken er veldig ofte negative eller vonde følelser, som vi ikke klarer å kontrollere. Tenk på fengselsinnsatte, rusmisbrukere, prostituerte, psykiatriske pasienter, etc. Dette er garantert mennesker som har opplev vonde ting i barndommen av ganske alvorlig karakter, mens mindre alvorlige opplevelser ofte kan føre til psykiske problemer som angst og depresjon.

Det som er så ille med vår samfunnsutvikling i dag, er at til tross for all kunnskap og forskning på dette området, så er vi på vei i gal retning. Små barn blir stadig utsatt for mer og mer stress, og mindre og mindre kontakt med sine egne foreldre. Dette ser vi igjen gjør seg utslag i form av økt medisinering av både barn og ungdom. På lengre sikt hjelper det ingen ting om vi stadig finner opp nye diagnoser, og pøser på med mer medisiner. Dette handler mer om å stikke hodet i sanden, og ikke være villig til å gjøre de rette grepene.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Her vil jeg forsøke å skildre hvordan en TFT-behandling kan forløpe i praksis. Selv om historien er helt anonymisert, har jeg sørget for å få klientens godkjenning til å bruke episoden.  Dette er først og fremst ment å være til hjelp for andre som sliter med tilsvarende traumatiske opplevelser, og er usikre på hvordan TFT virker.  Dette er hentet fra en helt realistisk situasjon, og fra mitt første møte med klienten.

Historien dreier seg om en yrkesaktiv kvinne, som er ca. midtveis i livet. Hun hun driver sin egen virksomhet, har en skilsmisse
bak seg, og barna er voksne. Til tross for at hun på overflaten ser vellykket og aktiv ut, er det mye som plager henne ?på indre bane?.
Blant annet har hun problemer i jobben sin, hvor hun føler at det er noe som hindrer henne i å foreta de rette grepene.  At hun rett
og slett ikke klarer å ta den fulle og hele kontrollen, som kreves for å få løst problemene.

Hun forteller at hun har hatt følelsesmessige plager i mange år, slitt med depresjon, angst og panikkangst. Hun har også en periode
jobbet aktiv med tanker om å ta sitt eget liv, men aldri ?kommet i mål?. Det har vært lange perioder (flere år) med kognitiv terapi, som
hjalp henne over de verste kneikene.  For meg er det aldri noen tvil om at det er traumer i en eller annen form, som ligger bak slikt. Terapeutens oppgave er da på en mest mulig skånsom måte, gjennom tillitsvekkende samtale og vennlige spørsmål, å finne tilbake til det som er hovedproblemet. Dette ligger i de aller fleste tilfeller, tilbake i barndommen, eller tidlig ungdom. Mange trenger faktisk hjelp til å
finne dette, da det ofte ligger tilbake til tiden før man kan minnes, eller det kan være fortrengt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne damen hadde vært igjennom diverse samtaler om sin fortid ved tidligere terapi hos psykolog, så når jeg forsiktig begynte å stille
spørsmål om hennes barndom, fortalte hun greit om sin fortid.  Det var en turbulent barndom, med både skilsmisse mellom foreldrene,
periode i fosterhjem. m.m.  Dette kan jo i seg selv være nok til å påføre et lite barn såkalt utviklingstraumer, men det stoppet ikke her.
Etter tilbakeføring til mor, kom det en stefar inn i bildet.  I perioden mellom 10 til 15 år, ble hun jevnlig missbrukt av stefaren.

Selve behandlingen startet så med at vi gikk tilbake til den første gangen missbruket skjedde.  Det representerer som regel det største
traumet, og hendelsen med alle sine detaljer var like tydelige som det skulle skjedd i går.  Her er det ikke behov for å eksponere alle
detaljene for terapeuten.  Det viktigste er at klienten ser dette tydelig for sitt ?indre øye?, og kjenner igjen de vonde følelsene.  Det vistes tydelig på kroppsspråket at dette føltes ille.  Hele kroppen var spent som en stålfjær, og hun kjente en voldsom kvalme og trykk i brystet.  Det
var tungt å trekke pusten, samtidig som hun ble veldig varm i kroppen.  Når jeg spurte hvor intens denne følelsen var fra 0 til 10, så
var den helt på topp 10.  Når vi hadde etablert dette, og mens hun holdt fokus på følelsen, startet jeg tappingen på de rette meredianpunktene.
Det resulterer nesten alltid i at intensiteten i følelsen straks begynner å gå ned.  Etter 2-3 minutter, var den nede på 6.  Jeg passer da på
å minne henne på den vonde episoden, og fokusere på det samme som utløste de sterke følelsene.  Hun klarte ikke å få intensiteten opp igjen, men derimot fortsatte den videre ned.  Trykket i brystet avtok, det ble lettere å puste, og kvalmen gikk over til å bli en klump i magen på størrelse med en tennisball.  Intensiteten av følelsen ble beskrevet som 4.  Med litt videre tapping, så ble tennisballen til en golfball, og endte opp som en klinkekule og mellom 1-2 på skalaen.  Når jeg så sluttet å banke, testet vi om hun klarte å få opp igjen samme følelsen, men det gikk ikke.  Det betyr med andre ord, at hun nå klarte fint å tenke på det  som hadde skjedd, uten at den vonde følelsen kom tilbake.  Hun beskrev nå
følelsen i kroppen, som en sval lufting inn gjennom et åpent vindu.  Totalt tok denne sekvensen et sted mellom 10-15 minutter.

Den første delen dreide seg om å behandle de vonde følelsene for selve episoden.  Det neste vi må igjennom, er å kvitte oss med de vanskelige og vonde følelsene for personen som utførte disse handlingene.  Jeg ber henne da om å lukke øynene, der hun sitter tilbakelent og avslappet i
behandlingstolen.  Jeg bad henne så om å se for seg at stefaren står i rommet.  Det gjør hun, og jeg spør om han står nær henne eller i andre
enden av rommet.  Svaret er at han står midt i rommet.  Selv om hun tydelig ser at han er der, har hun store problemer med å se rett på han.
Hun føler igjen tydelig ubehag.  Jeg banker i vei, og ber henne gi beskjed dersom det er noe ved bildet som endrer seg.  Etter kanskje et minutt
ser hun en lysstråle som kommer ned gjennom taket og ned i hodet til mannen.  Jeg tapper videre, og kort tid etter så begynner mannen sakte å gå i oppløsning, for så å bli trukket opp gjennom lysstrålen.  Kort tid etter er han helt borte, og hun føler en enorm lettelse.  Mye av dette er jo
ting som skjer i underbevisstheten, men straks problemet var borte, var bevisstheten og fornuften tilbake.  Hun begynte straks å resonere rundt ulike problemstillinger.  Noe av det første som dukket opp, var at ?nå føler jeg at jeg har fått tilbake kontrollen over meg selv?? ?nå vet jeg med sikkerhet at jeg skal klare å løse problemene i jobben?. Kjempebra!

Ringen var sluttet.  Jeg hadde ikke gitt henne et eneste råd om hvordan hun skulle løse sine problemer.  Innerst inne i underbevisstheten hadde
løsningen vært hele tiden, men det var noe som stod i veien.   Jeg og TFT hjalp henne å løse opp noen spenninger, mens det var hennes
egen kropp og underbevissthet, som kom opp med løsningen.  Før hun gikk, fortalte hun at hun følte seg flere kilo lettere.

Tom E. Myrbråten, tankefeltterapeut

Barndomstraumer (utviklingstraumer)

For å forsøke å forklare denne forskjellen, så handler det først og fremst om hjernens utvikling. Et lite barn har i sine første leve år ikke en skikkelig utviklet bevissthet (fornuft). Deres hjerne er derimot innstilt på å ta til seg mest mulig læring og erfaring, for så å lagre dette til senere bruk. Så lenge bevisstheten ikke er utviklet, så lagres alt i underbevisstheten. Problemet er bare det at uten bevissthet, er barnet lite i stand til å forstå og sortere det som oppleves.  Alt blir derfor lagret slik barnet oppfatter det, på godt og vondt.  Uansett hvordan foreldrene oppfører seg mot barnet og andre mennesker, så oppfattes dette av barnet som det eneste rette.  Alle disse inntrykkene og opplevelsene, er med på å forme vår identitet, og er med oss hele livet.  Alle vonde følelser og traumer, blir derfor lagret i underbevisstheten for resten av livet. Det kan være både alvorlige,- og mindre alvorlige traumer. Denne fasen som er fra 0 til ca. 6-7 år, kaller vi derfor for programmeringsfasen.  Dersom barn blir behandlet på en negativ måte i denne fasen, trenger ikke dette å bli oppfattet som traumer, men dersom det pågår gjennom hele barnets oppvekst, vil det allikevel kunne sette dype spor i barnets følelsesliv.

Voksentraumer (enkelttraumer)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når det så gjelder voksentraumer, så er det en stor forskjell, nemlig at vi har en bevissthet som forstår hva det er som skjer.  Vi er dermed i stand til å bearbeide og takle traumene på en mye bedre måte, og vi er også i stand til å snakke om problemet med folk rundt oss.  Det er da ofte slik at det gjør veldig vondt med en gang, og en viss tid etterpå, for så gradvis å avta etter hvert som tiden går.  Det betyr ikke at vi har glemt problemet, men at det blir stadig lettere å leve med.  En metode vi benytter for å komme oss over et slikt traume, kan sammenliknes med at vi putter minnet i en skuff og lukker igjen.  Dersom det skulle bli litt for mange slike ubearbeidet minner i skuffen, kan skuffen etter hvert begynne og «lekke».  Dette oppleves som vonde ubehagelige følelser, som vi ikke helt skjønner hvor kommer fra.  En TFT terapeut har kunnskap og verktøy til å hjelpe klienten med å lokalisere og bearbeide slike minner i ettertid.  Dette vil da som regel oppleves av klienten som en stor lettelse.

Angst/ depresjon (eksempel)

Dersom vi på et eller et annet tidspunkt i livet opplever et traume eller kraftig motgang, som følelsesmessig/ underbevisst blir sammenliknet med opplevde traumer fra barndommen, kan dette få alvorlige psykiske konsekvenser.   Et eksempel på dette:  En person har ofte opplevd å bli avvist som barn.  Han får senere i livet sparken på jobben, og sliter med å skaffe seg ny jobb.  Dette minner så om følelsen han hadde som lite barn, og etter en viss tid utvikler han både angst og depresjon.  Det logiske  er da å tenke at det er arbeidsledigheten som førte til de psykiske problemene.  Faktum er at når denne mannen gjenopplevde den vonde følelsen fra barndommen, så føltes det å miste jobben, som et overveldende og uoverkommelig problem .  Dette var således bare den utløsende faktoren.  Hovedproblemet lå lagret i underbevisstheten, oppsigelsen utløste så stressresponsen i kroppen, og som etter en tid førte til depresjon og angst.

Tom E. Myrbråten, traume,-  og tankefeltterapeut