Dissosiasjon er en tilstand som gjerne rammer barn og unge som lever med, eller har opplevd, komplekse traumer. Det er rett og slett en utkobling av hjernen, som skjer dersom den følelsesmessige belastningen blir større enn det hjernen klarer å takle. Vi kan godt kalle det en slags sikkerhetsventil i hjernen. Dette kan skje både i en konkret situasjon og i forbindelse med vonde minner. Dersom situasjonen eller følelsene er uutholdelig, og det hverken nytter å flykte eller kjempe, kan vår hjerne velge å kople helt eller delvis ut.

Et typisk eksempel på en slik situasjon er barn som blir seksuelt misbrukt. Man kan for eksempel forestille seg at man er et helt annet sted, eller man kan få følelsen av å stå utenfor seg selv.  Dissosiasjon fører til emosjonell nummenhet, og utkopling av følelser. Det kan også føre til at kroppen blir helt slapp, eller at den stivner i «frys» posisjon. Dette er nok et eksempel på hvordan vår hjerne virker, og må ikke ses på som om det er noe galt med vedkommende.

En person som dissosierer vil som regel få med seg veldig lite av det som skjer her og nå. Omverdenen er som regel koplet helt ut, og de hverken oppfatter eller husker hva som foregår. En elev kan for eksempel dissosiere midt i en skoletime, og vil da ikke få med seg noe av det som skjer i timen. Dette kan løses ut av at minner fra tidligere opplevelser, eller med tanke på hva som til daglig foregår i hjemmet. Som jeg tidligere har skrevet, er vår underbevisste hjerne ikke smart, og vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Stressresponsen kan derfor utløses bare ved tanken på det vonde.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Vi kan jo alle forestille oss hvor overveldende det kan være for barn å leve i en situasjon, hvor de personene som skal sørge for barnets trygghet, er de samme som skaper frykt. Den normale reaksjonen i situasjoner som skaper frykt, er flukt eller kamp. Et lite barn som opplever overgrep eller vold i hjemmet, har ingen sted å flykte og de er heller ikke i stand til å kjempe. Da har vi heldigvis en nødutgang, nemlig dissosiasjon. Dersom dette skulle skje enten i barnehagen eller på skolen, er det viktig å vite at det ikke er noe barnet eller ungdommen kan styre selv.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#dissosiasjon, #traumer, #kompleksetraumer, #overgrep, #vold, #missbruk, #stressrespons

Mange jeg har hatt besøk av på min klinikk, ønsker hjelp med vonde følelser som angst, depresjon, stress, utbrenthet, etc. De fleste har hatt problemer med disse følelsene enten konstant opp gjennom livet, eller de har kommet og gått i perioder. De sier selv at de har hatt en fin barndom, og ikke opplevd hverken vold, misbruk eller rusproblemer. Dette er jo slike opplevelser som fører til det vi kaller barndomstraumer. I dag vet vi at vår personlighet og følelser blir formet i barndommen. Hvordan kan det da være mulig at man sliter med sine følelser til tross for en fin barndom?

Selv om man ikke har opplevd store traumer, kan man likevel ha opplevd krenking av sine følelser i en noe lettere versjon. Nå er det også slik at noen er mer sensitive enn andre, når det gjelder hvordan man reagerer følelsesmessig. Vi kan si det slik at graden av vonde opplevelser, gjenspeiler seg i hvor store eller små problemene blir senere i livet. De som virkelig har opplevd store traumer i barndommen, og ikke har hatt voksenpersoner de kunne stole på og føle seg trygge hos, har ofte store problemer med å takle sin hverdag på normalt vis. Når det så gjelder lettere former for krenkede følelser, klarer de fleste å leve et tilnærmet normalt liv på tross av de vonde følelsene.

Hvordan kan slike følelser oppstå dersom man har hatt en fin barndom? Dette med krenking av barns følelser, kan skje mer eller mindre ubevisst. Man kan gjerne føle at man er elsket og ivaretatt som barn, men likevel er det noe som skurrer. Barnet selv er ikke klar over dette, siden små barn ikke er i stand til å se noe feil hos sine foreldre. Da vår bevisste hjerne, som representerer våre tanker og fornuft, ennå ikke er utviklet, oppleves alt våre foreldre sier og gjør som riktig og sant. Alt dette lagres i vår underbevissthet, og er med på å forme vår personlighet og følelser.  Det samme gjelder også foreldrene. Den måten de selv ble oppdratt, har i stor grad satt standarden for hva som er rett.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Hva er det da som kan føre til disse vonde følelsene i barndommen? Faktum er at mye av problemet skylles vår kulturelle opplæring i måten å oppdra barn. En annen grunn er at vi fram til i dag har hatt for lite kunnskap om hvordan vår hjerne fungerer og preges. Det foreldrene har som hovedmål for sine barn, er at de skal få det bra og klare seg fint i livet. Dette er igjen avhengig av at barnet lærer seg god oppførsel. Her kan det lett oppstå konflikt. Det man har funnet ut i dag, er at den aller viktigste faktoren for læring, er en god relasjon. Dersom foreldre har mer fokus på atferd fremfor relasjon, kan dette fort føre til feil resultat.

Dersom barnet stadig føler seg «overvåket» og redd for å gjøre feil, vil dette medføre stress hos barnet. Bruke av «sinnastemme» litt for ofte og «time out» (separasjon) fører også til stress. Så hender det barn blir irettesatt på grunn av sine følelser, ved at de ikke får aksept og anerkjennelse dersom de føler eller «oppfører seg slik». Å bruke ironi ovenfor barn, skaper også utrygghet hos barnet. Som foreldre har vi ofte lett for å appellere til barnets fornuft, mens barnet selv ikke forstår dette. Andre ting som også helt automatisk fører til stress hos barn, er dersom foreldrene sliter med eget stress og problemer.

Nå er det ikke slik at små barn overhodet ikke tåler stress. Stress er i utgangspunktet positivt, og hjelper oss til lettere å takle små og store problemer. Det som derimot er skadelig, er såkalt giftig stress. Det er stress som er mer eller mindre konstant i kroppen på grunn av følt utrygghet. Dette gjelder mennesker i alle aldre, men grunnen til at det er ekstra skadelig for små barn, er at deres hjerne ikke er ferdig utviklet. For at denne utviklingen skal få et godt resultat, er barnet avhengig av å føle trygghet. Stress er en følelse som er forbundet med fare. Da går hjernen og kroppen i forsvarsmodus, og den kan ikke være både i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Det som skaper trygghet hos små barn, er en sterk og god tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner. Dersom vi er veldig fokusert på å regulere barnets atferd på et tidlig tidspunkt, vil dette ofte oppleves negativt for relasjonen. Barnet vil oppfatte at det ikke er bra nok, og at det ikke blir likt. Det er av stor viktighet for barnet å opprettholde en god tilknytning, og dersom de stadig føler at denne blir satt på prøve, blir dette et stort stressmoment. Det barnet frykter mest av alt, er separasjon. Det vil si å ikke føle seg god nok eller flink nok til å bli akseptert «i flokken». Det betyr ikke at man ikke skal veilede og korrigere barns atferd, men man må hele tiden sørge for at det ikke går ut over relasjonen. Dette er meget viktig for at barnets hjerne skal få en god utvikling.

Barn som ofte opplever separasjon eller frykt for separasjon, vil derfor leve med stress og angst. Dersom vi legger hovedvekt på relasjon i oppdragelsen av barn, vil denne jobben bli mye enklere. Om relasjonen er bra, vil barnet være mer innstilt på å ta etter og bli lik den voksne. Legges derimot hovedfokus på å regulere atferd, vil vi ofte oppleve at barnet snur seg mot oss, og blir vanskelig å ha med å gjøre. Helt fram til 6-års alder er det kun følelsehjernen som styrer, og vi må ikke stille for store krav til barnets fornuft.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Mange strever med å være «de rette foreldrene» i dag. All litratur og alle eksperter på området, ser ikke ut til å gjøre det noe enklere. Vi har både Google og YutTube, men fortsatt er det ikke enkelt.

Dr. Gordon Neufeld er en canadisk psykolog, som er ekspert på barns utvikling og tilknytning. Han snur tingene litt på hodet, og sier i stedet for «hva kreves av meg for å være en god oppdrager?», «hva kreves av mitt barn for at det skal være lett å oppdra?».

Her kommer listen over hva det er som kreves av barnet:

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

• Lytter til og er oppmerksom mot oss
• Følger oss
• Ser opp til oss
• Søker vår hjelp
• Trives i vårt selskap
• Føler seg hjemme med oss
• Liker oss
• Ønsker å tilfredsstille oss
• Ønsker å leve opp til vår standard
• Ønsker ikke å holde ting hemmelig for oss

Jo flere av disse punktene som stemmer med barnet, jo lettere vil det være å oppdra. Det samme gjelder også i forhold til barnehageansatte og lærere. Om barnet fyller disse punktene, så vil det være et lett barn å lede og lære opp.

Hva er det som gjør at barnet fyller disse punktene? Er det noen som er født slik, eller er det noe man kan lære de? Handler det om den voksne sine egenskaper som oppdrager? Nei, dette handler rett og slett om den rette relasjon. Dersom relasjonen er på plass, så vil alt gå så mye lettere!

Dette krever av oss som oppdragere og lærere, at vi er i stand til å behandle, korrigere og irettesette barnet på en slik måte at det ikke ødelegger relasjonen. Vi må hele tiden være bevisst på at vi ikke sårer barnets følelser på oppdragelsens alter. Ansvaret for å skape en god relasjon ligger alltid på den voksne. Dersom dette ikke fungerer, må vi våre voksne nok til å ta på oss ansvaret, og ikke skylde på barnet.

Mange synes det er vanskelig å akseptere at vår bevissthet styrer kun 5% av våre liv. Som tidligere nevnt styrer bevisstheten våre ønsker, behov og ambisjoner. Dette krever selvfølgelig at bevisstheten er til stede og fokusert på det vi ønsker å oppnå. Problemet er at de fleste av oss har så mye forskjellig å tenke på, at straks våre bevisste tanker er opptatt med dagligdagse problemer, drømmer, diverse. Når vi er opptatt med våretanker, er underbevisstheten på plass og styrer skuta. Den sørger for at det er flyt i våre liv og handlinger. Underbevisstheten er alltid til stede her og nå, mens våre beviste tanker kan reise i både tid og sted.

Et eksempel på dette er at dersom vi er ute og kjører bil, og en viktig eller interessant tanke slår ned i hodet, trenger vi selvfølgelig ikke å stoppe bilen til vi har tenkt ferdig. Dette er jo innlysende for oss alle, men det som er forklaringen er at da er det den underbevisste hjerne som overtar kjøringen. Den eneste grunnen til at den klarer det, er at bilkjøring er godt innlært i vår underbevissthet. Den er oppmerksom og rask, og passer på at alt går som det skal. Straks det kommer noe i veien, er koplingen og bremsen inne på brøkdelen av et sekund. Det samme gjelder alt vi foretar oss, fra vi står opp, kler oss, vasker oss, spiser, går, kort sagt alt av vaner og atferd.

Det interessante er at slik som det er beskrevet ovenfor, er slik vår hjerne alltid jobber. Så snart vi er opptatt med våre tanker, styres vi av vår underbevissthet. Siden den ikke har evnen til å tenke logisk, er det ene og alene erfaringene, lærdommen og programmeringene som styrer. I tillegg til å passe på oss, har underbevisstheten som oppgave å realisere det vi er programmert til. Nå har det seg slik, at i følge forskere bruker vi minst 95% av vår våkene tid til å tenke på alt annet enn her og nå. Derfor kan vi si at det er vår underbevissthet som styrer 95% av våre liv.

Dette forholdet mellom egne ønsker og programmering, kan ofte være en stor årsak til stress. Om vi tenker oss at det er stort sprik mellom det vi selv ønsker og det vi er programmert med, så må vi bruke mye ekstra energi på å oppnå eller fremstå slik vi ønsker. Mange kjenner seg sikkert igjen i at de både sier og gjør ting de angrer på i ettertid. De klandrer seg selv for at de ikke er annerledes, eller ikke klarer å være annerledes. Et eksempel kan være at men har blitt programmert med at man ikke duger, er bra nok, flink nok eller pen nok, etc. Da vil mange jobbe hele sitt liv for å motbevise dette for seg selv og andre.

Problemet er bare det at med en gang vi slipper disse målene ut av vår bevissthet, vil underbevisstheten jobbe for det den er programmert til. Vi vil da hele livet føle at vi jobber i motbakke, og vi opplever vårt liv som meget vanskelig. Mennesker som sliter på denne måten vil ofte sammenlikne seg med andre i sine omgivelser, og tenke at de andres liv «går på skinner». Noen vil også kunne føle at de i en lengre eller kortere periode lykkes bra, og selvfølelsen vokser. Denne følelsen er da basert helt og holdent på det man har klart å oppnå. Dersom suksessen på et eller annet tidspunkt stagnerer eller snur, vil de gamle følelsene igjen komme tilbake.  Dette vil ofte kunne føre til psykiske problemer som utbrenthet, angst, depresjon, etc.

Det er ingen enkel løsning på slike problemer, men det er underbevisstheten og programmeringene man må fokusere på for å finne løsninger. Alle som opplever at de underbevisste programmeringene er i samsvar med egne ønsker og behov, vil derfor ha store fordeler i livet. Disse menneskene vil mye lettere klare å nå sine mål, siden de ikke motarbeides av underbevisstheten. I tillegg til negative programmeringer vil også vonde minner, opplevelser og traumer, virke som bremseklosser i maskineriet. Behandling og regulering ved hjelp av energipsykologi, har hjulpet mange med slike stressproblemer.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH            Del gjerne!

#bevisst, #underbevisst, #stress, #selvfølelse, #hjerne, #suksess, #energipsykologi, #tankefeltterapi, #tft, #psykologi, #traumer,

Et lite barn begynner allerede å bli kjent med mors stemme lenge før fødsel. Det første det er opptatt av etter fødsel, er å knytte seg til mor. Denne tilknytningen er avgjørende for at barnet skal føle seg trygg, og få en god utvikling. De første ukene vil barnet fortsette å studere mor for å lære seg både stemmeleie og ansiktsuttrykk. Etter hvert som barnet lærer seg dette, er det i stand til å orientere seg om hvorvidt livet er trygt eller om det er fare. På denne måten blir mor barnet «nyhetsbyrå» i den første tiden. Etter hvert som far er mer og mer sammen med barnet, så vil barnet også lære seg stemmen og uttrykket til far.

Alle disse inntrykkene lagres i barnets underbevissthet, som igjen styrer og kontrollerer barnets følelser. Så lenge barnet føler trygghet, vil hjernen produsere hormoner som fører til en sunn og god utvikling. Derimot om barnet opplever utrygghet, produseres stresshormoner. Straks barnet opplever sinne eller angst i stemmen til mor, eller uvanlig høyt stemmenivå mellom mor og far, utløse alarmen i barnets stressrespons.  Dette vil få barnets hjerne og kropp til å innta forsvarsmodus, og utviklingen stopper midlertidig opp.

Mange tror kanskje at barnet ikke oppfatter dette, siden de ennå ikke forstår hva som foregår. Det viser seg nå i følge nyere forskning, at selv om ikke barnet forstår, så oppfattes og lagres alt i barnets underbevisste hjerne. Dersom barnet av en eller annen årsak opplever mye stress i de første leveårene, vil dette påvirke utviklingen av den følelsesmessige delen av hjernen. Det fungerer gjerne slik at jo større grad av stress og jo oftere dette skjer, jo større blir skadevirkningen. Stress er jo en mekanisme som skal hjelpe oss å takle små og store problemer i livet, men dersom stresset er mer eller mindre kronisk, blir det som gift for kroppen. Slike stressopplevelser i barndommen kalles faktisk for «toxic stress» på engelsk.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Når det gjelder dette med sinnastemme, så er det slik at dette er en del av vår grunnleggende og underbevisste innlæring. Det vil derfor følge oss gjennom hele livet, og ha den samme påvirkningen for både barn og voksne. Forskjellen er bare at stress har forskjellig effekt på en ferdig utviklet hjerne og en hjerne som fortsatt er under utvikling. I begge tilfellene skjer de samme endringene i kroppen, ved at alle cellene inntar forsvarsposisjon i stedet for arbeidsposisjon.  Problemet er bare det, at hos små barn stanses også den normale utviklingen opp. Cellene kan ikke både være i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Menneskekroppen består av 50 trillioner celler. Alle disse cellene får fortløpende melding fra hjernen. Er det grønt lys, vil de gjøre jobben sin med å holde oss friske. Er det rødt lys, er det fare og alle cellene inntar forsvarsposisjon, for å forsvare kroppen (stressrespons). Problemet blir når det røde lyset står på mer eller mindre konstant. Da får ikke cellene gjort den viktige jobben med å holde kroppen sund og frisk.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi må ta kontroll over vår hjerne, og sørge for at den ikke bare sender melding om fare og sykdom. Hva vi er opptatt av og fokuserer på, styrer de meldingene som går til cellene. Om vi er opptatt av bekymringer, problemer og sykdom, oppfatter cellene at det er fare. Dersom vi klarer å fokusere på mer positive og hyggelige ting, blir cellene glade og fornøyde, og setter i gang å jobbe.

Jeg sier ikke at dette er enkelt, men dersom vi hadde brukt litt mer kapasitet på å jobbe med vår tanker og følelser, hadde vi kanskje sluppet å tenke så mye på reparasjoner. Mange av oss lever i fortiden, og plager oss selv med minner om hendelser som er borte for lengst. Selv om dette i stor grad skjer underbevisst, er det mye som kan gjøres for å regulere vonde minner. Energipsykologi har flere metoder som går ut på å regulere vonde minner og traumer. Tenk grønne tanker!

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Tilknytning

Et av de viktigste grunnbehovene for oss mennesker er tilknytning. Dette er noe av de første koblingene som utvikler seg i hjernen til et spebarn. Vi vet jo alle at et nyfødt barn ikke klarer å overleve uten tilknytning. Nå er det jo slik at det ikke bare er spebarn som er avhengige av tilknytning. Som sosiale vesener, eller «flokkdyr», trenger vi å være tilknyttet både familie og venner hele livet.  Dette er jo noe som gjelder alle flokkdyr, nemlig det faktum at uten tilknytning til flokken, er vi sårbare og utsatt. Forskningen har jo også bekreftet at det er dette som er avgjørende for om vi mennesker er lykkelige eller ikke.

Nå er det ikke slik at det er helt tilfeldig hvem vi er tilknyttet, men det aller viktigste er at vi har en såkalt primærtilknytning. Som nyfødt er det jo ganske selvfølgelig at dette er mor. Allerede 3-4 måneder før fødsel begynner fosteret å bli kjent med mor. Da er den underbevisste hjerne utviklet, og registrerer alle lyder og reaksjoner. Denne relasjonen forsterker seg selvfølgelig ytterligere i månedene etter fødsel. Etter hvert vil også barnets far få en viktig plass i barnets tilknytning. Senere i livet knytter vi oss til stadig flere og flere personer, men det vil alltid være viktig å ha en primærtilknytning.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Når det gjelder barn og unges tilknytning, så er det slik at det er den personen (eller gruppen) de er knyttet til som er deres forbilde. De vil gjøre alt de kan for å likne, tilfredsstille, lære av, betro seg til, denne personen (eller gruppen) de er knyttet til. I senere generasjoner er det mer og mer vanlig at barn og unge knytter seg sterkere til sine venner og likesinnede, framfor foreldrene. Dette betyr en mye mer usikker tilknytning og økt stress, da de stadig må jobbe for å opprettholde denne tilknytningen.  De må hele tiden sørge for å ha de rette klærne, riktig frisyre, bra kropp, språk, m.m.   Ansvaret for trygg relasjon og tilknytning vil alltid ligge på foreldrene.

Separasjon

Siden dette med tilknytning er så viktig for oss mennesker, er det å bli separert fra den eller de personene vi er sterkest knyttet til det vi frykter mest. Dette gjelder like mye for voksne som unge. Hvor sterkt vi reagerer på separasjon og avvisning som voksen, henger sammen med hvor sterkt vi har opplevd dette som barn. Dersom vi har opplevd dette sterkt i vår barndom, vil man gjerne som voksen helt ubevisst anstrenge seg ekstra for å bli likt. Det vil kunne føre til at man stadig setter sine egne ønsker og behov i bakgrunn, i frykt for å støte noen bort. Separasjon i denne sammenheng, kan like gjerne være følelsesmessig separasjon. Som barn vil vi uansett føle oss alene, selv om foreldrene er til stede men kun er opptatt av sine egne saker. Barnet vil da føle seg både forlatt og avvist.

I voksen alder er det ofte i jobbsammenheng at dette kan slå ut. I frykt for å ikke gjøre det bra nok, og ikke bli satt nok pris på, så tar vi på oss kanskje mer enn vi burde. Ikke nødvendigvis fordi det kreves av oss, men for å gjøre alt vi kan for å opprettholde vår tilknytning. Her har vi årsaken til det vi kaller utbrenthet. Dette styres helt og holdent av vår underbevissthet. Det samme gjør seg også gjeldende i parforhold og nære relasjoner. Typiske eksempler på separasjon er oppsigelse og samlivsbrudd. Her ligger også forklaringen på hvorfor dette går mye sterkere inn på enkelte enn på andre. Frykten for separasjon er også en hovedårsak til dødsangst, siden døden er den ultimate formen for separasjon.

Stressrespons

Når det så gjelder vår stressrespons, så er jo det verktøyet vår underbevissthet bruker for å passe på oss gjennom hele livet. Straks den oppfatter en situasjon som farlig eller truende, vil den utløse alarmen, og vi kjenner stresset i kroppen. Da handler det om enten å flykte eller kjempe. Dette med separasjon har således vært forbundet med utrygghet og fare siden tidenes morgen. Å føle seg utenfor (flokken) skaper utrygghet og angst. Dersom vi har opplevd dette sterkere enn normalt i vår barndom, vil sannsynligvis vår stressrespons være litt ekstra sensitiv. Ikke bare ovenfor situasjoner hvor det er reelt, men også i situasjoner som vi tolker (persepsjon) som skadelig for vår tilknytning.

Ofte er vi ikke selv bevisst dette. Noen ganger reagerer vi helt annerledes enn andre i tilsvarende situasjoner. Da tenker vi selvfølgelig med en gang at det må være meg det er noe galt med. På toppen av det hele kan vi også oppleve at «de andre» mener at vi bør ta oss sammen. Det er selvfølgelig ikke mulig, siden slike reaksjoner ikke er viljestyrt. Derimot er dette en ekstra byrde på den som har dette problemet.  Her trengs det forståelse og trygghet fremfor avvisning.

Når jeg jobber med angst, er mitt første mål å kartlegge forholdene hos den enkelte. Finne hva det er som ligger bakenfor, og hvorfor kroppen reagerer som den gjør.  Når vi får kartlagt dette vil man selv bedre forstå sine egne reaksjoner. En slik forståelse vil i seg selv føre til økt trygghet. Dernest jobber jeg også med å regulere, eventuelt snu, vonde minner og traumer som måtte ligge i fortiden ved hjelp av energipsykologi. Alle vonde minner og opplevelser opp gjennom livet huskes av vår underbevissthet.  De er med på å forme vårt inntrykk og oppfatning av omverdenen (persepsjon). Dersom vi oppfatter livet som utrygt, produserer hjernen angst. Oppfatter vi livet som trygt og godt, produserer hjernen kjærlighet.

Tom E. Myrbråten, traume og tankefeltterapeut MNLH

#tilknytning, #relasjon, #traumer, #separasjon, #stressrespons, #energipsykologi, 

Mange av oss sliter med å klare å si nei til andre. Oftest gjelder dette i forhold til de som står oss nær, men også i jobb og sosiale sammenhenger. Dette skyldes gjerne at vi som mennesker er sosiale vesener, og det vi frykter mest er separasjon fra de vi er glad i. En annen årsak kan være at vi som barn har blitt sterkt programmert til å «være flinke» og si ja til det vi blir bedt om.

Hva kan skje dersom vi sier nei? Noen kan bli sure på oss, og i ytterste konsekvens kan vi kanskje miste en venn. Hva kan skje dersom vi sjelden klarer å si nei? Da kan vi i verste fall bli syke. Det man har funnet ut i dag, er at dersom vi ikke står opp for oss selv og tar i større grad hensyn til våre egne følelser, ofte fører til sykdom. Spesielt er kvinner utsatt for dette. Ikke bare har de lett for å fortrenge egne følelser og behov, men de tar i tillegg til seg andres vonde følelser.

Mange kroniske sykdommer er derfor overrepresentert hos kvinner. Dette skyldes ikke at slike sykdommer er genetisk overrepresentert hos kvinner, men at kvinner oftere enn menn tar inn over seg andres bekymringer og stress. Disse belastningene kommer da på toppen av ens egne, og holder oppe et mer eller mindre kronisk stress i kroppen. Dette stresset har i sin tur en negativ effekt på immunforsvaret, og man er da mer utsatt for eksempelvis autoimmune sykdommer.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I følge den canadiske forskeren Dr. Gabor Mate, er det slik at i Canda er det 3-4 kvinner for hver mann som får MS. For 50 år siden var dette tilnærmet 50-50. Siden gener ikke kan forandre seg på så kort tid, så må det skyldes miljøet. Kvinner har uten tvil fått en større byrde i familien/samfunnet de senere årene. Dette er da et godt eksempel på hvordan økt stress fører til økt sykdom.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH