Ubevisst feilprogrammering kan føre til angst

Hvordan blir vi mennesker programmert? Jeg har skrevet mye om at vår underbevisste hjerne er programmert, og at programmeringen hovedsakelig skjer i alderen 0-6 (7) år. I utgangspunktet er det riktig fra naturens side at det er slik det skal være. Alt det viktigste vi trenger for å fungere og overleve som menneske, læres inn i denne perioden. Hvordan vi forholder oss til andre mennesker, vårt syn på oss selv, hva som er greit, hva som ikke er greit, hva som er farlig, vår kultur, identitet, etc. Mesteparten lærer vi gjennom å studere våre foreldre, gjennom hva vi erfarer og via gjentakelser. Hva foreldrene sier, har mindre betydning for læringen i tidlig alder.

For at vi skal fungere bra med oss selv og andre resten av livet, så er det viktig at vi får en god porsjon selvtillit og trygghet. Problemet er bare det at våre foreldre, eller vi selv som foreldre, aldri har sett noen programmeringsveiledning. Det vi stort sett bygger på er hvordan vi selv ble oppdratt (vår egen programmering) samt vår egen fornuft. Nå er det slik at vår fornuft som holder til i den bevisste delen av hjernen, ofte er opptatt med tanker om andre ting enn det som skjer akkurat her og nå. Det blir derfor som regel vår underbevisste programmering som styrer våre rutiner og daglige gjøremål.

Noen ganger kan vår måte å oppdra våre barn på, virker mot sin hensikt. Mens hensikten er å få flinke, lydige og veloppdragne barn, blir resultatet begrensninger og dårlig selvtillit. Når vi irettesetter og korrigerer et lite barn i god hensikt, oppfatter barnet avvisning og dårlig mestring. Vi har blant annet en alt for stor tro på at barnet skjønner hva vi mener. Små barn på 3-4 år, skjønner hva vi sier, men forstår ikke hva vi mener.

Siden det kan være vanskelig for foreldre å forstå dette, kan det ofte føre til konflikter, da man oppfatter barnet som ulydig. Da er det viktig å vite at i denne fasen fra 0-7 år, er ikke den bevisste hjernen hos barnet utviklet. Barnet styres derfor ikke av fornuft, men av impulser og følelser. Man kan derfor ikke forvente lydighet av et barn i denne alderen. Det vil gjerne føre til usikkerhet og utrygghet hos barnet, og i verste fall til frykt for separasjon. Det vil si at barnet ikke føler seg elsket. Det å føle seg elsket, gir barnet følelsen av sterk og trygg tilknytning, mens det motsatte føre til utrygghet og angst.

På denne måten kan vi foreldre risikere å påføre våre barn vonde følelser, lav selvtillit og vanskeligheter, uten at vi er det bevisst. Det handler ikke om at man ikke er glad i sine barn, men at man ikke er klar over hvordan disse mekanismene fungerer. Barn som opplever en slik utrygghet og usikkerhet, kan ofte oppleve angst og depresjon på en mye senere tidspunkt i livet. Vi kaller det gjerne «å møte veggen».

I min praksis som psykoterapeut, møter jeg ofte personer i midten av 40 årene som sliter med slike problemer. Jeg anbefaler da noen timer med kombinasjon av psykoterapi/samtale og tankefeltterapi. Jeg kan også ta timer via webcam og internett.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefetterapeut.

6 kommentarer

Siste innlegg