Hvorfor er det så viktig for små barn å «bli sett»? Siden vi mennesker er “flokkdyr” (sosiale vesener) er det viktig for vår utvikling å føle tilhørighet, trygghet og føle at vi er betydningsfulle.   Straks barnet er født, og ligger i mors armer for å få mat, begynner det å lære seg mor sine ansiktsuttrykk. Spesielt er de opptatt av å studere øynene. Etter hvert som de lærer og registrerer, begynner de å forstå via mors uttrykk, om hvorvidt det er trygt eller ikke. Siden et lite barn ikke har noen utviklet bevissthet, er de heller ikke i stand til selv å bedømme om verden er trygg eller utrygg.  Trygghet i denne tidlige fasen, er viktig for  barnets utvikling.  Om små barn føler utrygghet, fører gjerne til hemming av utviklingen, og kan føre til såkalt skjevutvikling.  Denne utryggheten vil være med å prege hele resten av livet, og kan resultere i psykiske lidelser som for eksempel angst. og depresjon.

Måten barn skaffer seg informasjon om trygghet, er blant annet ved å se på mors ansikt. Etter hvert som barnet begynner å leke for seg selv på gulvet, vil de hele tiden se bort på mor for å sjekke om der er «grønt lys».  Dette er derfor viktig å være klar over i disse «mobiltider».  Det å ikke bli sett, eller å få blikkontakt med mor, vil da gi barnet en viss følelse av utrygghet.  Det vil også gi barnet signaler om å være verdifull og  elsket.  Tidligere trodde mann at alt som skjedde barnet i så ung alder ble glemt.  I dag vet vi at det faktisk er i denne fasen av livet, at barnets identitet og personlighet former seg. Dette skjer i underbevisstheten, og vil bli husket hele livet.

Dette kan også være et tankekors, dersom vi overlater barnet i andres omsorg, på et tidlig tidspunkt.  Kan dette være årsaken til at små barn ikke føler seg trygge, og blir stresset, når de overlates til andre?  Kanskje det føles litt som når vi for eksempel er ute i naturen, og orienterer oss ved hjelp av kompass, og er så uheldige å miste kompasset?  Hvorfor det er så viktig at små barn føler seg trygge i denne tidlige fasen i livet, er at det er nå barnets «psykologiske immunforsvar» dannes.  Dersom vi føler usikkerhet og utrygghet som voksen, så kan vi på en måte si at disse vonde følelsene representeres ved «det lille barnet» inne i oss.  Opplevelsene fra barndommen må sees på som en form for programmering av vår underbevissthet, og underbevisstheten har som oppgave å sørge for at denne programmeringen realisert opp igjennom livet.

En annen viktig ting, er å anerkjenne barns følelser.  Her er det mange som tror at dersom barnet forteller gråtende at «jeg er så trist og lei meg på grunn av……», så er det viktig å bagatellisere dette, for å trøste barnet.  Man kan for eksempel si «jammen det er da ikke noe å bry seg om…, i morgen er alt glemt, bare gå ut og lek du…»  Ja, det kan godt være det ikke er mye å bry seg om sett med voksne sine øyne, men for barnet er det et faktum at det er lei seg.   Anerkjennelse av følelser vil da være å heller si at «jeg ser at du er lei deg, kom å sett deg på fanget og fortell hva som er så ille».

Behovet for anerkjennelse handler selvfølgelig også om å få positive tilbakemeldinger på prestasjoner. Vi er alle født med en sterk trang til å få bekreftelse og anerkjennelse, når vi presterer ting som vi selv er litt stolte av.  Det gir oss trygghet og visshet om at «jeg duger», «jeg klarer», «jeg er god nok». Dette handler selvfølgelig om å bygge opp selvtillit, som er en meget viktig del av det «psykologiske immunforsvar».

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH