Om et barn ikke “fungerer” som det skal, så må vi ikke automatisk gi barnet skylden. Det er det samme som en plante i hagen som ikke “fungerer”. Da sier vi aldri at det er noe galt med planten. Vi er alle enige om at det er noe med miljøet og forholdene hvor planten vokser. Det trenger heller ikke nødvendigvis være vold, missbruk eller omsorgsvikt, som er årsaken. Jeg mener at atferdsforstyrrelser rett og slett også kan forårsakes av mindre følelsemessige krenkelser og stress, som regnes innenfor “normal oppdragelse”, dersom dette representerer det generelle nivå. Når det gjelder traumer generelt, så kan det ikke måles eller veies. Traumer er og blir så vondt og alvorlig, som det oppleves av den enkelte. Vi er alle født med større eller mindre robusthet og tåleevne. Siden symptomene på ADHD er helt sammenfallende med komplekse traumer, må man ved fastsettelse av en slik diagnose også undersøke barnets miljø.
At foreldre ikke klarer å se dette, skyldes at de er overbevist om at de har gjort alt riktig. Dette beror igjen på at den måten de selv er oppdratt, stort sett oppfattes som den rette måten å oppdra barn. Dette er programmert inn i underbevisstheten, og er det vi stort sett styrer etter. Jeg vil derfor ikke på noen som helst måte anklage disse foreldrene, siden de er overbevist om at de har gjort alt til barnets beste. Problemet ligger nok ofte i vår kulturelle bakgrunn for å oppdra barn, og selv om forskningen vet mer om dette i dag, så tar det tid å innarbeide disse nye resultatene i befolkningen.
Tidligere generasjoner har jo normalt blitt oppdratt etter prinsippet om at uønsket atferd må straffes, for å få “snille barn”. Man trenger ikke gå lenger enn til å lese en bok om hundeoppdragelse, så lærer man at om man jevnlig straffer en liten valp, får man en nervøs hund. Det er ingen forskjell når det gjelder menneskebarn. Det er viktig å vise barnet hvem som er sjefen, men vis de en sjef de kan se opp til og ikke en de er redd for. Mitt motto er: “man fanger flere bier med honning, enn med eddik”. Med andre ord; barn elsker ros, og om de blir roset så vil de anstrenge seg for å gjøre det rette. Vel og merke at det ikke går så langt at det blir “skamros”. Det vil si at man roser bare for rosen sin del. Det må selvfølgelig være noe som fortjener ros.
Fin artikkel om ADHD diagnoser nedenfor “Når diagnoser kamuflerer vold”
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/Nar-diagnoser-kamuflerer-vold–335969b.html?utm_campaign=Echobox&utm_medium=Social&utm_source=Facebook#link_time=1498142229
Veldig interessant 🙂