energipsykologi Som reg. tankefeltterapeut MNLH, er jeg opptatt av å formidle hvordan vi mener vårt sinn påvirkes og fungerer. Ikke minst hva det er som styrer oss av følelser eller fornuft.

Våre tanker påvirkes i stor grad av hvordan vi ser, oppfatter og tolker livet rundt oss. Dette kalles persepsjon. To personer kan ofte oppfatte og tolke den samme virkelighet helt forskjellig. Den ene negativt og den andre positivt. Dette er ikke noe vi styrer og bestemmer selv, men det handler om hvordan vår underbevissthet har blitt påvirket fra vi var små barn.

Vår underbevisste hjerne styrer store deler av livet vårt etter programmering fra barndommen. Fra vi var 0-6 år var ikke den bevisste delen av hjernen vår utviklet, og vi hadde ingen mulighet til å overprøve, styre eller sile den informasjonen vi ble programmert med. Vår hjerne er da innstilt 100% på opptak, og tar til seg alt fra miljøet vi vokser opp i. Innen vår bevisste hjerne er utviklet, og vi tror vi kan “tenke sjæl”, er allerede programmeringen på plass. Det vi da tror er våre egne tanker, er i stor grad styrt av de innlærte programmene.

Dersom det er noe ved oss selv og vår måte å være på vi ikke liker, er det ikke den bevisste delen av hjernen  (fornuften) det er noe i veien med, men det er den underbevisste programmeringen. Om vi er helt bevisst på å skape endringer, klarer vi til en viss grad å overstyre denne programmeringen. Problemet er bare det at vår bevissthet og våre tanker er opptatt med så mye, og klarer ikke å være tilstede her og nå hele tiden. Hver gang den er opptatt med andre tanker, er det vår underbevissthet som styrer. 

Vi skal stort sett være glad for at vår hjerne fungerer på denne måten. Dersom vi hele tiden hadde vært avhengig av den tenkende hjernen i et og alt, så måtte vi stoppet opp i alle våre handlinger hver gang en tanke slo inn. Se for deg at du går bortover en vei, og plutselig begynner du å tenke på hva som skjedde i går. Hadde vært kjedelig om du måtte stoppe å gå til du hadde tenkt ferdig tanken. Det samme når du kjører bil. Du klarer fint å kjøre bilen samtidig som tankene er opptatt med noe helt annet. F. eks. snakke med en medpassasjer.

Forutsetningen for at vi skal kunne fungere på denne måten, må vår underbevissthet på forhånd være programmert og opplært til hva den skal gjøre. Dette gjelder både ferdigheter, vaner og atferd. Siden det påstås at vi bruker minst 95% av vår våkne tid til tanker, er det altså vår underbevissthet som “styrer skuta” det meste av tiden. Den er alltid tilstede her og nå for at vi skal kunne fungere. Det er derfor det er så viktig hva man har blitt programmert med.

Er det mulig å endre denne programmeringen? Siden forskere hevder at vår hjerne er plastisk, så betyr det at den kan endre seg og tilpasse seg hele livet. Spørsmålet er bare hvilke metoder man må bruke. Slik vi tenker innenfor energipsykologien, er at man må bruke tilsvarende metoder som opprinnelig ble brukt i innlæringen. Dette har ikke skjedd via den bevisste hjernen, men direkte inn i underbevisstheten gjennom handlinger, følelser og gjentakelser. Det hjelper derfor ikke bare å snakke til den bevisste hjernen, og tro at bare man vet og forstår hva som er feil, så er alt i orden. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

I dag er det mange som er opptatt av å «være tilstede i nuet», «leve i øyeblikket», «to be mindfull». Hva ligger det egentlig i dette, og hvorfor er det så vanskelig? Noen kan si «hvorfor kan du ikke bare glemme det som har vært, og nyte livet her og nå?» Om vi hadde klart det, så hadde livet vært mye enklere. Jeg ser da bort fra at vi står midt oppe i en vanskelig og ukontrollerbar livskrise. Jeg tenker på når vi lever våre vanlige liv, sammen med de vi er glad i. Hele tiden dukker det opp noe som skaper unødige og irrasjonelle reaksjoner. Dette er følelser som utløses mer eller mindre ukontrollert, og som skyldes hendelser i fortiden.

Det kan være i forhold til foreldre, livsledsager, søsken, venner, etc. Stadig skjer det at den ene sier noe, som får den andre til å reagere på en negativ måte. Det trenger overhodet ikke å være negativt ment, men på bakgrunn av tidligere hendelser, blir det oppfattet slik. Reaksjonen kan da bli en helt annen enn forventet, og ofte vil vedkommende som reagerer angre sin reaksjon i ettertid. Det som ble sagt, har da vekt opp vonde følelser og minner fra fortiden, som igjen utløser en irrasjonell reaksjon. Denne reaksjonen er ikke basert på fornuft, men på følelser.

Slike følelsesmessige reaksjoner er derfor med på å komplisere eller ødelegge relasjoner, uten at det er noen fornuftig forklaring. Mulig at det har vært problemer i relasjonen på et tidligere tidspunkt i livet, som man trodde en hadde lagt bak seg. Dette kan gjerne ligge mange år tilbake, men fortsetter å påvirke oss den dag i dag. Hadde vi derimot klart å bare forholde oss til her og nå, ville ikke lenger slike tidligere hendelser hatt noen betydning. Livet ville da vært mye enklere å leve, og vi ville hatt en mye bedre relasjon til de vi stod nær.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor er dette så vanskelig? Jo, fordi vår hjerne er konstruert for overlevelse. Det betyr at alle vonde opplevelser i livet, må huskes for å unngå gjentakelser. Det er dette vi kaller livserfaring, og hva ville vel erfaringer være verdt om ikke vi husker nettopp de vonde hendelsene. En annen ting er at dersom vi bare skulle vært tenkende fornuftige vesener, som bare forholdt seg til livet her og nå, hadde vi kanskje vært som roboter? I stedet er vi individer med erfaring og følelser. Følelsene er basert på minner og opplevelser som er lagret, og hver gang en følelse blir aktivert sterkt nok vil den overstyre våre tanker og fornuft.

Følelsene våre er på en måte koplet opp mot et alarmsystem i kroppen (stressresponsen) som skal passe på at vi ikke ender opp i vanskeligheter som vi har vært i før. De fleste kjenner sikkert til uttrykket «brent barn skyr ilden», og dette er ganske betegnende for hvordan vi fungerer. Dette alarmsystemet styres av vår underbevissthet, og kan inntil en viss grad overstyres av våre tanker og fornuft. Problemet er dersom følelsen blir sterk nok, vil den sette fornuften helt til side, og vi styres da helt av våre følelser. Man kjenner jo til uttrykket «å bli så sint at det svartner». Jo mer vanskeligheter (traumer) en person har opplevd tidligere i livet, desto vanskeligere er det å klare å legge fortiden bak seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

I alle foreldre/ barn forhold står man over for følgende dilemma. På den ene siden er barnet veldig opptatt av, og avhengig av, en god tilknytning til sine foreldre. De er avhengig av å bli likt, og oppleve sine foreldres kjærlighet. Dette er et meget sterkt grunnbehov for alle barn. I tidlig barndom er denne relasjonen ingen selvfølge for barna, så de trenger å få dette bekreftet gang på gang.

Et annet behov som også er veldig sterkt, og som barnet streber etter å få dekket, er behovet for å bevare sitt ekte selv. Dette behovet uttrykker barnet gjennom å vise følelser. Helt fra det lille barnet ligger i sin seng og ønsker kontakt, viser det dette ved å gråte. Når en 3 åring vil ha is, og foreldrene sier nei, viser ofte barnet sinne og utagering. Dette sinnet er da et utløp for skuffelsen over å ikke få is. I den gode hensikt å gi sitt barn en god oppdragelse, vil ofte foreldrene reagere negativt på slikt sinne. I stedet for å vise forståelse for barnets skuffelse, blir de sint på barnet for den «dårlige atferden».

Dersom dette eksempelet skulle være trenden gjennom hele barnets oppvekst, vil barnet etter hvert lære at det ikke er lov å vise hva det egentlig føler og ønsker. Barnet, som er avhengig av foreldrenes tilknytning, vil da som regel oppgi sine egne følelser fremfor å miste foreldrenes kjærlighet. Dette handler om å tilpasse seg det miljøet man lever i. I verste fall kan dette føre til at barnet lærer at det ikke er greit å stå fram med sine egne ønsker, og heller ikke å vise sine følelser. Barnet står da i fare for å miste sin ektehet, og i stedet utvikle et falskt ego. Det velger å oppfylle foreldrenes ønsker fremfor å følge sine egne. Det som ofte skjer da er at barnet blir separert fra sitt ekte selv. En slik separasjon vil ofte føre til en indre konflikt gjennom hele livet. Man er ikke tilfreds med å leve med sitt falske jeg, men sliter stadig med å finne tilbake til sitt ekte jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

 Utfordringen for foreldrene blir da å klare å balansere dette forholdet i sin oppdragelse. Nemlig det å få fram veloppdragne barn, samtidig som man både beholder den gode relasjonen og at barnet tør å vise sine følelser. Når det gjelder relasjon og tilknytning, så er dette basert på et hirarkisk prinsipp. Det må alltid være den voksne som står øverst. Dersom man setter seg på samme nivå, eller lavere enn sitt barn, vil dette medføre usikkerhet og utrygghet hos barnet. Så lenge relasjonen er bra, vil barnet være lett å oppdra. Det vil da se opp til foreldrene, lære av de, bli som de, gjøre som de sier, osv. Er relasjonen dårlig vil de sabotere og opponere. De vil oppføre seg dårlig og ha liten respekt for andre. Da kan det være et legitimt spørsmål om hvorvidt det dreier seg om atferdsproblemer eller relasjonsproblemer?

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH

Basert på det jeg tidligere har skrevet under «programmeringsfasen», kommer det fram at alt vi opplever og erfarer i de første 6 årene av vårt liv, lagres som den absolutte sannhet. Dette fordi vi ennå ikke har noen utviklet bevissthet/ fornuft, og har ingen evne til å vurdere eller overprøve det vi opplever, lærer og erfarer. Dette er i utgangspunktet en mekanisme fra naturen, som skal sørge for at vår kultur videreføres fra generasjon til generasjon. Som sosiale vesener er det viktig at vi har noen felles verdier og levemåte, som gjør at vi fungerer godt i et fellesskap. Denne kunnskapen blir programmert inn i vår underbevissthet i løpet av våre 6-7 leveår, og vil i stor grad styre vår væremåte resten av livet.

Denne mekanismen er jo egentlig en smart innretning slik den er ment, nemlig å sørge for at barnet får inn livsviktig lærdom fra tidligere generasjoner.  Problemet er at det ikke er noen garanti for at det ikke kan snike seg inn en eller flere feilprogrammeringer. Dersom dette skjer, er det stor mulighet for at denne eller disse feilene også videreføres helt automatisk. De av oss som opplever dette, vil jo i stor grad være overbevist om at det er den hele og fulle sannhet. Man er derfor ikke i stand til å se noen feil ved det man selv har lært. Nå kan det tenkes at man får en livsledsager, eller andre, som gjør en bevisst på disse feilene. Noen ganger kan man også selv innse at det er noe som skurrer i ens egen oppvekst. Selv om man da bevisst bestemmer seg for å ikke være slik ovenfor egne barn, er det fortsatt ikke lett å unngå at feilen videreføres.

Grunnen til at dette er vanskelig å unngå, er at det handler om innlært atferd. Siden atferden styres av underbevisstheten, går dette mer eller mindre på autopilot. Selv om vi bestemmer oss for å styre i en annen retning, er dette en beslutning som tas av den bevisste delen av hjernen. For at dette skal fungere, må vi være til stede i vår bevissthet hele tiden. Straks den bevisste tenkende hjernen blir opptatt, er det igjen underbevisstheten og den opprinnelige programmeringen som styrer oss. Det lille barnet som til en hver tid er 100% innstilt på å ta til seg all lærdom, vil automatisk oppfatte hva som er ekte og hva som er påtatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Derom foreldrene lever med stress på grunn av vonde opplevelser i barndommen, vil det stort sett ikke være mulig å skjule dette for barnet. Største delen av livet styres av vår underbevissthet, og den vet ikke forskjell på rett og galt. Den er hverken smart eller fornuftig. Den baserer seg ene og alene på tidligere innlært kunnskap, og stoler på at denne er riktig. Siden dette ikke styres av den bevisste hjerne, er det heller ingen som kan klandres for videreføring av slike sår. Det kan rett og slett skje på tross av at man bevisst jobber for det motsatte.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH

Da har det faktisk gått ett år siden jeg startet denne bloggen!!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter opptelling i dag har det blitt 117 innlegg om energipsykologi, traumer, barndomstraumer, utviklingspsykologi, TFT, avhengighet, bevisst og underbevisst (fornuft og følelser), og mye mer.

TUSEN HJERTELIG TAKK!….  Til alle som har lest, likt, kommentert og delt!

Dette er tydeligvis temaer som mange er opptatt av, så dersom dere ønsker kommer jeg nok til å fortsette en stund til i samme stilen. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hva er egentlig traumebehandling? Sagt på en enkel måte er traumebehandling å skru av alarmen som stadig utløses i vår hjerne (amygdala). Denne alarmen utløses hver gang vår underbevissthet, som ikke har noe tidsperspektiv, oppfatter noen signaler fra omgivelsene som får den til å tro at «nå skjer det igjen». Hva det er som skjer igjen, kommer an på hva det er vedkommende har opplevd av vonde hendelser som hjernen ikke har hatt kapasitet til å behandle. Når dette skjer opplever som regel vedkommende en såkalt frys reaksjon eller dissosiasjon. Stadig flere fagfolk hevder at traumer i en eller annen form, er årsaken til alle psykiske problemer.

Når disse følelsesmessige opplevelsene er så sterke at hjernen ikke klarer å behandle de, så lagres de som det vi kan kalle ubehandlede traumer. Vedkommende vil da ofte oppleve det som kalles for PTSD, som betyr gjenopplevelse av den stressende hendelsen. Slike erfaringer fører gjerne til at stressresponsen blir hyperaktiv, og trigges (utløses) av lukter, lyder, stemmer, synsinntrykk, som minner om den faktiske hendelsen. Dette er reaksjoner som går i hele vårt nervesystem, og aktiverer både psykiske og fysiske reaksjoner.

Når det så kommer til behandling av slike problemer, må både hjernen og kroppen involveres. Vedkommende som skal behandles, må føle seg trygg og komfortabel med sin terapeut.  Det er ikke mulig å behandle traumer med bare ord og samtaler. Når et traume reaktiveres, vil alltid vedkommende kjenne vonde følelser på steder i kroppen. Enten i form av smerter og stramming i brystet, halsen, i magen, nakken, bena, etc.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tapping (TFT) er en av flere metoder som egner seg, og som kombinerer både tanke og følelser i kroppen. Det finnes også mange andre metoder, men felles for disse er stort sett at de henvender seg både til det psykiske og til det fysiske. Den som skal behandles for traumer, må være forberedt på og villig til å reaktivere de vonde følelsene. Dette kan være slitsomt mens det står på, men føles som en lettelse når det er over. Målet med slik behandling er å oppnå at man kan kjenne på de vonde følelsene og minnene uten at amygdala utløser stressalarmen.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Dissosiasjon er en tilstand som gjerne rammer barn og unge som lever med, eller har opplevd, komplekse traumer. Det er rett og slett en utkobling av hjernen, som skjer dersom den følelsesmessige belastningen blir større enn det hjernen klarer å takle. Vi kan godt kalle det en slags sikkerhetsventil i hjernen. Dette kan skje både i en konkret situasjon og i forbindelse med vonde minner. Dersom situasjonen eller følelsene er uutholdelig, og det hverken nytter å flykte eller kjempe, kan vår hjerne velge å kople helt eller delvis ut.

Et typisk eksempel på en slik situasjon er barn som blir seksuelt misbrukt. Man kan for eksempel forestille seg at man er et helt annet sted, eller man kan få følelsen av å stå utenfor seg selv.  Dissosiasjon fører til emosjonell nummenhet, og utkopling av følelser. Det kan også føre til at kroppen blir helt slapp, eller at den stivner i «frys» posisjon. Dette er nok et eksempel på hvordan vår hjerne virker, og må ikke ses på som om det er noe galt med vedkommende.

En person som dissosierer vil som regel få med seg veldig lite av det som skjer her og nå. Omverdenen er som regel koplet helt ut, og de hverken oppfatter eller husker hva som foregår. En elev kan for eksempel dissosiere midt i en skoletime, og vil da ikke få med seg noe av det som skjer i timen. Dette kan løses ut av at minner fra tidligere opplevelser, eller med tanke på hva som til daglig foregår i hjemmet. Som jeg tidligere har skrevet, er vår underbevisste hjerne ikke smart, og vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Stressresponsen kan derfor utløses bare ved tanken på det vonde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kan jo alle forestille oss hvor overveldende det kan være for barn å leve i en situasjon, hvor de personene som skal sørge for barnets trygghet, er de samme som skaper frykt. Den normale reaksjonen i situasjoner som skaper frykt, er flukt eller kamp. Et lite barn som opplever overgrep eller vold i hjemmet, har ingen sted å flykte og de er heller ikke i stand til å kjempe. Da har vi heldigvis en nødutgang, nemlig dissosiasjon. Dersom dette skulle skje enten i barnehagen eller på skolen, er det viktig å vite at det ikke er noe barnet eller ungdommen kan styre selv.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#dissosiasjon, #traumer, #kompleksetraumer, #overgrep, #vold, #missbruk, #stressrespons

Mange jeg har hatt besøk av på min klinikk, ønsker hjelp med vonde følelser som angst, depresjon, stress, utbrenthet, etc. De fleste har hatt problemer med disse følelsene enten konstant opp gjennom livet, eller de har kommet og gått i perioder. De sier selv at de har hatt en fin barndom, og ikke opplevd hverken vold, misbruk eller rusproblemer. Dette er jo slike opplevelser som fører til det vi kaller barndomstraumer. I dag vet vi at vår personlighet og følelser blir formet i barndommen. Hvordan kan det da være mulig at man sliter med sine følelser til tross for en fin barndom?

Selv om man ikke har opplevd store traumer, kan man likevel ha opplevd krenking av sine følelser i en noe lettere versjon. Nå er det også slik at noen er mer sensitive enn andre, når det gjelder hvordan man reagerer følelsesmessig. Vi kan si det slik at graden av vonde opplevelser, gjenspeiler seg i hvor store eller små problemene blir senere i livet. De som virkelig har opplevd store traumer i barndommen, og ikke har hatt voksenpersoner de kunne stole på og føle seg trygge hos, har ofte store problemer med å takle sin hverdag på normalt vis. Når det så gjelder lettere former for krenkede følelser, klarer de fleste å leve et tilnærmet normalt liv på tross av de vonde følelsene.

Hvordan kan slike følelser oppstå dersom man har hatt en fin barndom? Dette med krenking av barns følelser, kan skje mer eller mindre ubevisst. Man kan gjerne føle at man er elsket og ivaretatt som barn, men likevel er det noe som skurrer. Barnet selv er ikke klar over dette, siden små barn ikke er i stand til å se noe feil hos sine foreldre. Da vår bevisste hjerne, som representerer våre tanker og fornuft, ennå ikke er utviklet, oppleves alt våre foreldre sier og gjør som riktig og sant. Alt dette lagres i vår underbevissthet, og er med på å forme vår personlighet og følelser.  Det samme gjelder også foreldrene. Den måten de selv ble oppdratt, har i stor grad satt standarden for hva som er rett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er det da som kan føre til disse vonde følelsene i barndommen? Faktum er at mye av problemet skylles vår kulturelle opplæring i måten å oppdra barn. En annen grunn er at vi fram til i dag har hatt for lite kunnskap om hvordan vår hjerne fungerer og preges. Det foreldrene har som hovedmål for sine barn, er at de skal få det bra og klare seg fint i livet. Dette er igjen avhengig av at barnet lærer seg god oppførsel. Her kan det lett oppstå konflikt. Det man har funnet ut i dag, er at den aller viktigste faktoren for læring, er en god relasjon. Dersom foreldre har mer fokus på atferd fremfor relasjon, kan dette fort føre til feil resultat.

Dersom barnet stadig føler seg «overvåket» og redd for å gjøre feil, vil dette medføre stress hos barnet. Bruke av «sinnastemme» litt for ofte og «time out» (separasjon) fører også til stress. Så hender det barn blir irettesatt på grunn av sine følelser, ved at de ikke får aksept og anerkjennelse dersom de føler eller «oppfører seg slik». Å bruke ironi ovenfor barn, skaper også utrygghet hos barnet. Som foreldre har vi ofte lett for å appellere til barnets fornuft, mens barnet selv ikke forstår dette. Andre ting som også helt automatisk fører til stress hos barn, er dersom foreldrene sliter med eget stress og problemer.

Nå er det ikke slik at små barn overhodet ikke tåler stress. Stress er i utgangspunktet positivt, og hjelper oss til lettere å takle små og store problemer. Det som derimot er skadelig, er såkalt giftig stress. Det er stress som er mer eller mindre konstant i kroppen på grunn av følt utrygghet. Dette gjelder mennesker i alle aldre, men grunnen til at det er ekstra skadelig for små barn, er at deres hjerne ikke er ferdig utviklet. For at denne utviklingen skal få et godt resultat, er barnet avhengig av å føle trygghet. Stress er en følelse som er forbundet med fare. Da går hjernen og kroppen i forsvarsmodus, og den kan ikke være både i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Det som skaper trygghet hos små barn, er en sterk og god tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner. Dersom vi er veldig fokusert på å regulere barnets atferd på et tidlig tidspunkt, vil dette ofte oppleves negativt for relasjonen. Barnet vil oppfatte at det ikke er bra nok, og at det ikke blir likt. Det er av stor viktighet for barnet å opprettholde en god tilknytning, og dersom de stadig føler at denne blir satt på prøve, blir dette et stort stressmoment. Det barnet frykter mest av alt, er separasjon. Det vil si å ikke føle seg god nok eller flink nok til å bli akseptert «i flokken». Det betyr ikke at man ikke skal veilede og korrigere barns atferd, men man må hele tiden sørge for at det ikke går ut over relasjonen. Dette er meget viktig for at barnets hjerne skal få en god utvikling.

Barn som ofte opplever separasjon eller frykt for separasjon, vil derfor leve med stress og angst. Dersom vi legger hovedvekt på relasjon i oppdragelsen av barn, vil denne jobben bli mye enklere. Om relasjonen er bra, vil barnet være mer innstilt på å ta etter og bli lik den voksne. Legges derimot hovedfokus på å regulere atferd, vil vi ofte oppleve at barnet snur seg mot oss, og blir vanskelig å ha med å gjøre. Helt fram til 6-års alder er det kun følelsehjernen som styrer, og vi må ikke stille for store krav til barnets fornuft.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Mange strever med å være «de rette foreldrene» i dag. All litratur og alle eksperter på området, ser ikke ut til å gjøre det noe enklere. Vi har både Google og YutTube, men fortsatt er det ikke enkelt.

Dr. Gordon Neufeld er en canadisk psykolog, som er ekspert på barns utvikling og tilknytning. Han snur tingene litt på hodet, og sier i stedet for «hva kreves av meg for å være en god oppdrager?», «hva kreves av mitt barn for at det skal være lett å oppdra?».

Her kommer listen over hva det er som kreves av barnet:

• Lytter til og er oppmerksom mot oss
• Følger oss
• Ser opp til oss
• Søker vår hjelp
• Trives i vårt selskap
• Føler seg hjemme med oss
• Liker oss
• Ønsker å tilfredsstille oss
• Ønsker å leve opp til vår standard
• Ønsker ikke å holde ting hemmelig for oss

Jo flere av disse punktene som stemmer med barnet, jo lettere vil det være å oppdra. Det samme gjelder også i forhold til barnehageansatte og lærere. Om barnet fyller disse punktene, så vil det være et lett barn å lede og lære opp.

Hva er det som gjør at barnet fyller disse punktene? Er det noen som er født slik, eller er det noe man kan lære de? Handler det om den voksne sine egenskaper som oppdrager? Nei, dette handler rett og slett om den rette relasjon. Dersom relasjonen er på plass, så vil alt gå så mye lettere!

Dette krever av oss som oppdragere og lærere, at vi er i stand til å behandle, korrigere og irettesette barnet på en slik måte at det ikke ødelegger relasjonen. Vi må hele tiden være bevisst på at vi ikke sårer barnets følelser på oppdragelsens alter. Ansvaret for å skape en god relasjon ligger alltid på den voksne. Dersom dette ikke fungerer, må vi våre voksne nok til å ta på oss ansvaret, og ikke skylde på barnet.

Mange synes det er vanskelig å akseptere at vår bevissthet styrer kun 5% av våre liv. Som tidligere nevnt styrer bevisstheten våre ønsker, behov og ambisjoner. Dette krever selvfølgelig at bevisstheten er til stede og fokusert på det vi ønsker å oppnå. Problemet er at de fleste av oss har så mye forskjellig å tenke på, at straks våre bevisste tanker er opptatt med dagligdagse problemer, drømmer, diverse. Når vi er opptatt med våretanker, er underbevisstheten på plass og styrer skuta. Den sørger for at det er flyt i våre liv og handlinger. Underbevisstheten er alltid til stede her og nå, mens våre beviste tanker kan reise i både tid og sted.

Et eksempel på dette er at dersom vi er ute og kjører bil, og en viktig eller interessant tanke slår ned i hodet, trenger vi selvfølgelig ikke å stoppe bilen til vi har tenkt ferdig. Dette er jo innlysende for oss alle, men det som er forklaringen er at da er det den underbevisste hjerne som overtar kjøringen. Den eneste grunnen til at den klarer det, er at bilkjøring er godt innlært i vår underbevissthet. Den er oppmerksom og rask, og passer på at alt går som det skal. Straks det kommer noe i veien, er koplingen og bremsen inne på brøkdelen av et sekund. Det samme gjelder alt vi foretar oss, fra vi står opp, kler oss, vasker oss, spiser, går, kort sagt alt av vaner og atferd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det interessante er at slik som det er beskrevet ovenfor, er slik vår hjerne alltid jobber. Så snart vi er opptatt med våre tanker, styres vi av vår underbevissthet. Siden den ikke har evnen til å tenke logisk, er det ene og alene erfaringene, lærdommen og programmeringene som styrer. I tillegg til å passe på oss, har underbevisstheten som oppgave å realisere det vi er programmert til. Nå har det seg slik, at i følge forskere bruker vi minst 95% av vår våkene tid til å tenke på alt annet enn her og nå. Derfor kan vi si at det er vår underbevissthet som styrer 95% av våre liv.

Dette forholdet mellom egne ønsker og programmering, kan ofte være en stor årsak til stress. Om vi tenker oss at det er stort sprik mellom det vi selv ønsker og det vi er programmert med, så må vi bruke mye ekstra energi på å oppnå eller fremstå slik vi ønsker. Mange kjenner seg sikkert igjen i at de både sier og gjør ting de angrer på i ettertid. De klandrer seg selv for at de ikke er annerledes, eller ikke klarer å være annerledes. Et eksempel kan være at men har blitt programmert med at man ikke duger, er bra nok, flink nok eller pen nok, etc. Da vil mange jobbe hele sitt liv for å motbevise dette for seg selv og andre.

Problemet er bare det at med en gang vi slipper disse målene ut av vår bevissthet, vil underbevisstheten jobbe for det den er programmert til. Vi vil da hele livet føle at vi jobber i motbakke, og vi opplever vårt liv som meget vanskelig. Mennesker som sliter på denne måten vil ofte sammenlikne seg med andre i sine omgivelser, og tenke at de andres liv «går på skinner». Noen vil også kunne føle at de i en lengre eller kortere periode lykkes bra, og selvfølelsen vokser. Denne følelsen er da basert helt og holdent på det man har klart å oppnå. Dersom suksessen på et eller annet tidspunkt stagnerer eller snur, vil de gamle følelsene igjen komme tilbake.  Dette vil ofte kunne føre til psykiske problemer som utbrenthet, angst, depresjon, etc.

Det er ingen enkel løsning på slike problemer, men det er underbevisstheten og programmeringene man må fokusere på for å finne løsninger. Alle som opplever at de underbevisste programmeringene er i samsvar med egne ønsker og behov, vil derfor ha store fordeler i livet. Disse menneskene vil mye lettere klare å nå sine mål, siden de ikke motarbeides av underbevisstheten. I tillegg til negative programmeringer vil også vonde minner, opplevelser og traumer, virke som bremseklosser i maskineriet. Behandling og regulering ved hjelp av energipsykologi, har hjulpet mange med slike stressproblemer.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH            Del gjerne!

#bevisst, #underbevisst, #stress, #selvfølelse, #hjerne, #suksess, #energipsykologi, #tankefeltterapi, #tft, #psykologi, #traumer,