energipsykologi Som reg. tankefeltterapeut MNLH, er jeg opptatt av å formidle hvordan vi mener vårt sinn påvirkes og fungerer. Ikke minst hva det er som styrer oss av følelser eller fornuft.

Innen kognitiv terapi bruker man språket og vår bevissthet og forståelse av våre problemer, som behandlingsmetode for vonde følelser og traumer. Mange finner det vanskelig å snakke om vonde ting som har skjedd, ikke minst dersom dette gjelder seksuelle overgrep eller misshandling.   Innen tankefeltterapi mener vi at siden vonde minner og følelser ligger lagret i underbevisstheten, er det selve følelsen vi må bearbeide. En pasient som for eksempel har vært utsatt for seksuelle overgrep, misshandling, etc. treger ikke en gang å fortelle hva det er som har skjedd.   Det er faktisk nok at vedkommende i tankene går tilbake til det som skjedde,  og kjenner på de samme vonde følelsene mens man blir “tappet” på.  Selv om det gjør vondt å gå inn i disse følelsene, så vil denne smerten normalt avta ganske raskt under “tappingen”.  Dersom vi klarer å regulere denne vonde følelsen ned til 2 eller lavere, på en skala fra 0-10, vil pasienten oppleve at det er mye vanskeligere å få denne følelsen tilbake igjen.

I denne prosessen vil det gjerne dukke opp forskjellige følelser, som skyld og skam, etc.  Da stiller vi spørsmålet, hvor sterk er denne følelsen fra 0-10.  Straks vi har fastslått dette, fortsetter vi å banke på de rette punktene, og følelsen blir igjen svakere.  Dersom vi klarer å finne alle de forskjellige følelsene rundt problemet og får regulert disse ned, vil pasienten fortsatt huske de vonde minnene, men ikke få fram de vonde følelsene.  

Siden slike vonde følelser har en veldig stor begrensning på vår livsutfoldelse, vil man derved føle at livet forandrer seg til det bedre i etterkant av en slik prosess. Om vi føler at livet er vanskelig og fullt av problemer, så er dette et resultat av de vonde følelsene vi går med inne i oss selv.  Straks disse følelsene forsvinner, vil vi se livet i et helt annet lys.  Faktum er at livet rundt oss gjerne gjenspeiler hvordan vi har det inne i oss. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tom E. Myrbråten, reg. tankefeltterapeit MNLH

Innenfor traumeforståelse heter det at «mangel på anerkjennelse som barn, er en krenkelse». Dette skyldes at små barn fra naturens side har et veldig sterkt behov for stadig å bli anerkjent. Dersom dette behovet ikke blir tilfredsstilt, kan det oppstå direkte skader i barnets følelsesliv. Barn som opplever dette får gjerne et dårlig selvbilde, et sterkt behov for å bli likt av alle rundt seg og har store problemer med å bli avvist.

For å kompensere for dårlig indre selvtillit, vil mange bruke mye energi på å ta igjen for den manglende anerkjennelsen på forskjellige arenaer, både innenfor privatliv og yrkeskarriere. Så lenge livet går den rette veien, vil følelsen av suksess gi den ønskede anerkjennelsen. Dette vil på en måte gi en falsk selvfølelse, som er bygget opp utenfor en selv, mens den indre selvtilliten fortsatt er like dårlig.

Skulle det så skje at denne fremgangen på et eller annet tidspunkt i livet flater ut eller begynner å gå tilbake, er det at det kjente uttrykket «å møte veggen», kommer til sin rett. Da vil automatisk de vonde følelsene fra barndommen, som har vært undertrykket i mange år, helt ubevisst komme veltende tilbake. Dette kan føre til både energitap, depresjon og angst m.m. Vi kaller det ofte for utbrenthet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Som terapeut i slike tilfeller, vil jeg tillegg til å jobbe med de vonde følelsene og reprogrammering av underbevisstheten, også legge vekt på å forklare hva som skjer i kroppen og hvorfor. Det er mye god rekreasjon i å få en god forklaring, og å bli bevisst på hva det er som skjer i kroppen  under angst.  Å bli blir gående med mange ubesvarte spørsmål, vil ikke akkurat virke dempende på angsten.  Mange har fått god hjelp med sin angst gjennom TFT og andre former innenfor Energipsykologien.  Dette er metoder som henvender seg direkte til underbevisstheten, hvor de vonde følelsene ligger gjemt.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut 

Vi kjenner alle til at vår hjerne består av både en bevissthet og en underbevissthet.  Derimot så tror jeg ikke alle er helt klar over hvilken del som styrer hva, og i hvor stor grad.  Selv følte jeg at det å lære om forskjellene mellom disse to delene av hjernen, gjorde sitt til at jeg forstod mye mer av forholdet mellom følelser og fornuft, og hvordan dette påvirker våre liv.  Den bevisste del av hjernen representerer vår fornuft, mens den underbevisste delen styrer våre følelser.  Det som antagelig er mest overraskende for de fleste, er nok hvilken del det er som styrer mesteparten av vårt liv.  Faktum er at det er den underbevisste delen som styrer 95%, mens den bevisste delen kun styrer 5%.  Som det framkommer av modellen under, så er den bevisste hjerne smart men langsom, mens den underbevisste hjerne er ikke smart men rask.

Hvordan kan det så ha seg at den underbevisste del av hjernen som ikke er smart, kan styre en så stor del av livet?  Jo,- den styrer hovedsakelig etter hva vi har lært, erfart og blitt programmert med fra våre foreldre fra vi ble født.  I de 6-7 første årene av vårt liv, er vår bevissthet ennå ikke utviklet.  I denne fasen er vår underbevissthet 100% innstilt på opptak, og suger til seg alle opplevelser og inntrykk både på godt og vondt.  Hovedhensikten fra naturens side er at vi i denne delen av livet, skal suge til oss all lærdom som er viktig for å kunne overleve og klare oss gjennom livet.  Det er da viktig at vår bevissthet ikke fungerer, slik at vi ikke skal kunne trekke våre egne slutninger, eller stille kritiske spørsmål til det vi lærer.  Den viktigste oppgaven til underbevisstheten er rett og slett å lagre mest mulig informasjon,  for å kunne ta vare på oss opp gjennom hele livet. Dette er informasjon som den senere henter fram igjen raskere enn lynet etter hvert som situasjonen krever det.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Nå er det bare slik at siden vår underbevissthet ikke er smart, skiller den ikke mellom hva som er bra og dårlig lærdom.  Den tar rett og slett som en selvfølge at all den lærdommen foreldrene formidler er bra og viktig.  Det er bare det at foreldrene også har blitt programmert med både bra og dårlig lærdom, og dette blir stort sett videreført av underbevisstheten. På et aller annet tidspunkt i generasjonene har det som regel oppstått noen psykologiske sår, så blir disse videreført.  Siden vår underbevissthet har til oppgave å passe på oss hele livet, er den utstyrt med en stressrespons, som den bruker til å styre oss bort fra det som ikke er bra.  Stressresponsen er innstilt på enten kamp eller flukt, og iverksettes straks det er noe underbevisstheten oppfatter som fare eller ubehag.  Vel og merke fare eller ubehag basert på tidligere erfaring og programmering.  

Dette er forklaringen på at vi mennesker reagerer så forskjellig på de samme opplevelsene.  Noen flykter, andre velger å kjempe, mens atter noen tar det helt med ro.  De som reagerer kraftig i en situasjon, er stort sett de som har negative minner og opplevelser fra tilsvarende hendelse.  Da løses stressresponsen ut, og følelsene tar overhånd.  De som forholder seg rolig i samme situasjon, er de som ikke har noen bakenforliggende opplevelser som utløser stress, og reagerer derfor gjennom sin bevissthet og fornuft.  Det vi så jobber med innen energipsykologi, er å regulere disse minnene og sterke følelsene, slik at de ikke lenger overstyrer fornuften.  Straks følelsene bli regulert til et normalt nivå, kommer straks fornuften på banen og løser den aktuelle situasjonen.

Se mine videoer på Youtube: Farmen Tankefeltterapi,  “Våre to hjerner” og “Vår emosjonelle livslinje” 

Tom E. Myrbråten, reg. Tankefeltterapeut MNLH

I dag har jeg lyst til å fortelle om en henvendelse fra en klient i helgen.  Vedkommende (en voksen dame) hadde fått noen behandlinger hos meg, og siste gang var for ca. 2 mnd. siden.  Når jeg legger denne ut på bloggen, så er det først og fremst for å opplyse andre som sliter med angst og depresjon, om at det finnes medisinfrie alternativer uten bivirkninger.  Dernest så er det for å gjøre stadig flere kjent med at det finnes metoder innenfor energipsykologi, som for mange er ukjent, men som nå blir mer og mer anerkjent som behandlingsmetoder for psykologiske/følelsesmessige problemer.  Senest for kort tid siden ble det offentliggjort en forskningsrapport fra Psykologiske Fakultet ved Universitetet i Bergen, som fastslo at TFT virker.

Her er meldingen:  

Hei igjen!
Nå er ferien kommet for meg og har tid til å tenke igjen. Jeg er nå helt sikker på at jeg skal klare meg uten antidepressiva. Angsten har jeg ikke kjent på siden jeg var hos deg sist.
Nå som jeg har fri kommer det en annen følelse og slår meg helt ut… Ensomhetsfølelsen!! Den er fra barndommen min.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Har du tid til å hjelpe meg igjen?

Tirsdag kl. 15.00? Eller imorra formiddag? 

Siden jeg hadde en ledig time på mandag formiddag, så møtte hun opp da.  Denne ensomhetsfølelsen hun hadde gått med en tid, fortonet seg som en, iflg. henne selv, “klump i brystet”.   Når jeg så kontaktet henne i dag, tirsdag, for å spørre om jeg kunne få bruke hennes melding anonymt, sa hun at det var helt greit, og forresten så har jeg ikke kjent klumpen i brystet i dag.

Oversikt over terapeuter rundt om i landet,  kan man bl.a. finne på tankefeltterapeuten.no

Mange av oss kan gjerne si for eksempel «jeg elsker sjokolade» eller «jeg elsker god mat». Problemet er bare det at følelsen ikke er gjensidig. Sjokolade, godteri, god mat og drikke, elsker ikke oss tilbake. Faktisk så blir vi straffet tilbake dersom denne kjærligheten går for langt. Hva er det egentlig som gjør at vi fortsatt opprettholder dette «skjeve kjærlighetsforholdet»? Det kan være mange årsaker. En av de kan for eksempel være at vi fikk litt for lite kjærlighet da vi var små. Denne inderlig varme og gode følelsen av at noen virkelig var gled i oss. Det behøver ikke bety at ingen var det, men at de ikke klarte å vise det. Et lite barn, som ennå ikke har utviklet sin bevissthet og forståelse, vil ikke forstå bare ved å bli det fortalt, at «mor og far er glad i meg». Dette må oppleves i form av fysisk nærhet og gode følelser. Dersom foreldrene av forskjellige årsaker ikke klarte å formidle dette til barnet, men i stedet viser det ved å gi barnet en sjokolade, så vil underbevisstheten kunne forveksle den gode smaken fra sjokoladen med kjærlighet.

Et annet eksempel kan være at dersom barnet har slått seg eller er lei seg, i stedet for å bli trøstet med kos og klem, heller får noe godt å spise. Dette vil da også bli innarbeidet som en vane, og vi vil da benytte denne måten å trøste oss selv senere i livet. Dersom man kanskje i tillegg har opplevd større eller mindre følelsesmessige krenkelser, som fortsette å gjøre vondt oppover i voksen alder, kan dette ofte føre til at man trøstespiser. Dette vil da kunne nytt problem, nemlig overvekt. Andre vaner som også gjerne kan føre til vektproblemer, er det mange ofte opplevde som barn, nemlig at man alltid måtte spise opp all maten på tallerkenen. Om man var mett eller ikke var helt underordnet. Burde vi kanskje heller blitt opplært til at vi skulle slutte å spise mer når vi var mette?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Uansett hva det er som er den bakenforliggende årsaken til vektproblemer, så er den å finne i vår underbevissthet. Det er her våre følelser og vaner befinner seg. Når vi så bestemmer oss for å gå ned i vekt, så er dette en bevisst avgjørelse. Det betyr at vi hele tiden må overstyre våre innarbeidede vaner og følelser, ved hjelp av fornuften. Vi har nemlig ikke klart å endre hverken på følelsene eller vanene, som fortsatt ligger godt etablert i vår underbevissthet. For å klare å gjennomføre dette, så kreves en god porsjon med motivasjon. Veldig ofte skjer det at etter en stund forsvinner motivasjonen, og vi er tilbake i vårt gamle mønster.

Hva kan vi så gjøre med dette? Jo, som med alle andre ting hvor vi ønsker å få til en varig endring, så må vi henvende oss til underbevisstheten. Det er denne delen av hjernen som styrer våre vaner og følelser, og det er hit vi må henvende oss. Siden energipsykologi er en metode hvor vi henvender oss til underbevisstheten (følelsene) kan dette være vel verdt å forsøke dersom man ønsker å endre sine spisevaner.

Tom E. Myrbråten, reg. Tankefeltterapeut MNLH

De fleste av de jeg snakker med i mitt arbeide som terapeut, sliter med vonde og vanskelige følelser. De mest vanlige er depresjon og angst. Jeg jobber da stort sett ut i fra at det er barndomstraumer i større eller mindre grad, som ligger bak. Noen er veldig bevisste på dette, og forteller villig om hvordan de hadde det, og hvordan de følte seg i oppveksten. Andre er veldig raske, når vi kommer inn på barndommen, med å fortelle hvor bra de hadde det. De forteller om sitt fine hjem, snille foreldre som gav de flotte gaver, klær og fin mat. Enkelte blir nesten litt indignert over at jeg i det hele tatt kan stille spørsmål om dette. Når jeg så går litt tettere inn på hvordan de ble behandlet, og hvilken oppmerksomhet de fikk, på det følelsesmessige området, så er kanskje ikke karakteren helt på topp.

Det kan være flere grunner til følelsesmessig omsorgsvikt. Som regel skyldes det måten foreldrene selv har blitt behandlet på, som har gitt de en underbevisst forståelse om at dette er den «rette måten» å oppdra barn. Det kan også være at de på grunn av sin oppvekst, sliter med egne vonde følelser, og derfor ikke har overskuddet til å gi barnet den fulle oppmerksomhet rundt dette med følelser. Barn som vokste opp for en del år tilbake, kunne jo oppleve at dette med følelser var like tabubelagt som sex. Begge deler var temaer man ikke snakket om i familien, og det gav derfor barnet en indirekte følelse av at dette skulle man bare holde for seg selv. En slik opplæring gir selvfølgelig den effekten av at det fortsatt som voksen, er like vanskelig å snakke om vonde følelser. Til tross for at dagens foreldre har lært mer om nettopp dette med følelser, så er underbevisstheten fortsatt preget av ting som har blitt programmert inn i barndommen.

En nylig publisert studie om «Traumer og psykisk helse» ved Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen, fastslår at det er følelsesmessig omsorgsvikt som skårer høyest på skalaen over vonde opplevelser i barndommen. Studien er utført på en større gruppe mennesker som sliter med psykiske problemer, og enten befinner seg under barnevernet, i fengsel, eller under rusomsorg. Hele 62% av personene i denne gruppen, følte seg lite elsket, ikke viktig i familien, og lite passet på. Her er det hele tiden lagt vekt på hva barnet selv følte, og ikke nødvendigvis de faktiske forhold. Uansett så er det hva man føler i en situasjon, som er det som teller, og som lagres i vår underbevissthet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den omtalte studien viser videre at etter gruppen med følelsesmessig omsorgsvikt 62%, så kommer følelsesmessig mishandling med 52%. Da snakker vi om å f.eks.å bli kalt stygge ting, bli utfrosset og avvist, bli skremt og terrorisert. Neste gruppe var så fysisk omsorgsvikt 41%. så kom seksuelt missbruk med 30% , fysisk mishandling 25% og til slutt vitne til familievold med 24%.

Når det så gjelder følelsesmessig omsorgsvikt, forkommer flere alvorlighetsgrader. I tillegg så er det også forskjell på barns robusthet og tåleevne. Summen av disse to faktorene vil igjen påvirke i hvor stor grad man får psykiske problemer eller sykdommer som voksen. Når det så gjelder behandling av slike plager, mener vi som driver med energipsykologi, at det uten tvil de bakenforliggende årsakene/traumene er det som må adresseres.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hadde bare så lyst til å fortelle en fin historie fra en Farmen Tankefeltterapi sist uke. Selv om historien er anonymisert, har jeg likevel fått klientens tillatelse til å skrive om den.

En voksen mann i 40 årene, med en krevende jobb, og behov for mobilitet, kom til meg og fortalte at han slet med angst når han kjørte bil. Det hadde oppstått for 4-5 år siden, og virker slik at han ikke klarer å kjøre på motorvei, gjennom tunneler, over bruer eller over åpne sletter og jorder. Da ble det etter hvert et stort problem å komme seg på jobben, som også medførte en del forflytting i lokalområdet. Han måtte alltid på forhånd gå nøye gjennom reiseruten, for å finne alternative ruter for å unngå de angstfremkallende situasjonene. Dette kunne ofte føre til at han brukte dobbelt så lang tid som normalt. Dersom ikke dette var mulig, måtte han få sin kone til å kjøre seg. Dette var en problemstilling som ikke var ny for meg, da jeg tidligere har hatt flere klienter som hadde liknende problem.

For han var jo dette en helt uutholdelig situasjon, og etter å ha forsøkt både psykologbehandling og annet, kom han til meg for å få hjelp med TFT. Han bor lengre syd i Vestfold, og når han kom hit til Farmen første gang, hadde han forsøkt å kjøre Bispeveien mot Hof. Dette var for å teste seg selv, da han ikke hadde klart å kjøre denne veien på flere år. Problemet var for mye åpne jorder og sletter, og det gikk heller ikke denne gangen. E-18 var jo helt uaktuell, så han måtte derfor ta veien over til Andebuveien (en parallell vei leger vest), for å komme hit ca. 15 min. etter avtalt tid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med en dobbelttime hos meg, hadde vi god tid til å snakke om problemet, og kartlegge hva det var som var den bakenforliggende årsak. Vi gikk så inn i problematikken, og behandlet dette på vanlig måte. Det morsomme for meg var da å registrere at han ikke bare ville prøve å kjøre Bispeveien tilbake, men at han faktisk hadde lyst til å kjøre der. For meg var spenningen stor ved neste avtale uken etter. Hadde han klart å kjøre denne veien hjem? Ved adkomst fortalte han gledestrålende at han både hadde kjørt Bispeveien hjem, og tilbake til avtalen i dag.

På time nummer to, behandlet vi et annet problem. Det gikk på det å kjøre oppover en åsside, for så å komme på toppen og skulle ned igjen på motsatt side. I det øyeblikket han kom over toppen, og så utover og ned i dalen på motsatt side, pleide angsten å komme for fullt. Dersom han f.eks. måtte til Sande, kunne han ikke kjøre motorveien nordover, og heller ikke om Hof og over Hanekleiva. Vi behandlet så det konkrete problemet, og etter å ha fått en kraftig kroppslig reaksjon i form av voldsomme spenninger, så klarte kroppen igjen å slappe av. Denne behandlingen fant sted sist fredag, og i går søndag, kom meldingen: «Jeg har kjørt over Hanekleiva, og det gikk bra!!»

Han var kjempefornøyd, og det samme var jeg. Den tilfredsstillelsen å kunne hjelpe en person med en så livsbegrensende problem, på bare to behandlinger, er en helt ubeskrivelig følelse. Vi har da behandlet åpne sletter og over åser. Det neste blir da motorveier, tunneler og broer. I løpet av noen få timer til, så burde problemet være løst.

På samme måte kan vi behandle alle andre former for fobier, flyskrekk, heisskrekk, o.s.v.

Farmen Tankefeltterapi, Tom E. Myrbråten, reg. tankefeltterapeut MNLH

Fortiden er ikke virkelig! Den eksisterer ikke! Sikkert mange som er uenig med meg i dette, men jeg påstår fortsatt at noe som kun finnes i en persons minne, ikke er virkelig. Problemet er derimot det at vår underbevissthet ikke vet forskjell på fantasi og virkelighet. Tenk bare på hvordan vi reagerer når vi ser en skummel eller trist film. Derfor føles fortiden virkelig. Hver gang vi går inn i våre minner, og tenker på hva som skjedde og hva vi følte, så tror vår underbevissthet at dette faktisk skjer på virkelig her og nå. Den utløser straks vår stressrespons, som får oss til å føle oss uvel. Vi får klem for brystet, hjertebank, vondt i magen, svette hender eller annet. Dersom slike følelser får for stor plass i våre tanker, kan det fort føre til depresjon og angst, m.m.

Siden vi får slike fysiske reaksjoner, så oppleves det som om fortiden fortsatt er virkelig. Faktum er at i virkeligheten er det vi som påfører oss selv disse plagene. På grunn av tidligere programmering og opplevelser gjennom oppveksten, så er det ofte slik at vi føler at vi ikke fortjener å ha det bra. Dersom vi har vokst opp med problemer og vanskeligheter, er dette det vår underbevissthet har oppfattet som «riktig». Vi har lært oss diverse strategier og metoder for hvordan vi skal takle et slikt liv. Selv om det høres merkelig ut for mange, så vil dette da oppfattes som en slags trygghet. I det øyeblikk vi opplever at alt er trygt og godt på virkelig, så kan dette faktisk føre til usikkerhet og utrygghet. Det er da vi gjerne går tilbake til fortiden, og plager oss selv med de vonde minnene. Når de vonde følelsene så er tilbake, kjenner vi oss igjen, og dette oppleves som en form for trygghet. Dette er selvfølgelig ikke noe vi gjør bevisst, men det er ting som styres av vår underbevissthet, og som vi sliter med å kontrollere.

Ved hjelp av energipsykologi og tapping, kan vi faktisk endre disse vonde minnene, og sørge for at de ikke lenger er like plagsomme. Etter et par runder med tapping, vil det være mye vanskeligere å få fram disse vonde følelsene. Ofte er det også slik at de bildene og filmene vi kjører inne i vårt hode, ikke engang behøver å stemme med den faktiske opplevelsen. Det er på bakgrunn av hvordan vi husker det, og vår opplevelse av hendelsene, som styrer hvordan disse bildene ser ut. Ved hjelp av energipsykologi, kan vi faktisk påvirke til at disse bildene rett og slett endrer karakter til noe mer positivt eller, eller blir mye svakere og vanskeligere å få fram.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tom E. Myrbråten, reg. tankefeltterapeut MNLH

Om et barn ikke “fungerer” som det skal, så må vi ikke automatisk gi barnet skylden. Det er det samme som en plante i hagen som ikke “fungerer”. Da sier vi aldri at det er noe galt med planten. Vi er alle enige om at det er noe med miljøet og forholdene hvor planten vokser. Det trenger heller ikke nødvendigvis være vold, missbruk eller omsorgsvikt, som er årsaken. Jeg mener at atferdsforstyrrelser rett og slett også kan forårsakes av mindre følelsemessige krenkelser og stress, som regnes innenfor “normal oppdragelse”, dersom dette representerer det generelle nivå. Når det gjelder traumer generelt, så kan det ikke måles eller veies. Traumer er og blir så vondt og alvorlig, som det oppleves av den enkelte. Vi er alle født med større eller mindre robusthet og tåleevne. Siden symptomene på ADHD er helt sammenfallende med komplekse traumer,  må man ved fastsettelse av en slik diagnose også undersøke barnets miljø.

At foreldre ikke klarer å se dette, skyldes at de er overbevist om at de har gjort alt riktig. Dette beror igjen på at den måten de selv er oppdratt, stort sett oppfattes som den rette måten å oppdra barn. Dette er programmert inn i underbevisstheten, og er det vi stort sett styrer etter. Jeg vil derfor ikke på noen som helst måte anklage disse foreldrene, siden de er overbevist om at de har gjort alt til barnets beste. Problemet ligger nok ofte i vår kulturelle bakgrunn for å oppdra barn, og selv om forskningen vet mer om dette i dag, så tar det tid å innarbeide disse nye resultatene i befolkningen.  

Tidligere generasjoner har jo normalt blitt oppdratt etter prinsippet om at uønsket atferd må straffes, for å få “snille barn”.  Man trenger ikke gå lenger enn til å lese en bok om hundeoppdragelse, så lærer man at om man jevnlig straffer en liten valp, får man en nervøs hund.  Det er ingen forskjell når det gjelder menneskebarn.  Det er viktig å vise barnet hvem som er sjefen, men vis de en sjef de kan se opp til og ikke en de er redd for.  Mitt motto er:  “man fanger flere bier med honning, enn med eddik”.  Med andre ord; barn elsker ros, og om de blir roset så vil de anstrenge seg for å gjøre det rette.  Vel og merke at det ikke går så langt at det blir “skamros”.  Det vil si at man roser bare for rosen sin del.  Det må selvfølgelig være noe som fortjener ros.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Fin artikkel om ADHD diagnoser nedenfor “Når diagnoser kamuflerer vold”

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/Nar-diagnoser-kamuflerer-vold–335969b.html?utm_campaign=Echobox&utm_medium=Social&utm_source=Facebook#link_time=1498142229

Hvorfor er det så viktig for små barn å «bli sett»? Siden vi mennesker er “flokkdyr” (sosiale vesener) er det viktig for vår utvikling å føle tilhørighet, trygghet og føle at vi er betydningsfulle.   Straks barnet er født, og ligger i mors armer for å få mat, begynner det å lære seg mor sine ansiktsuttrykk. Spesielt er de opptatt av å studere øynene. Etter hvert som de lærer og registrerer, begynner de å forstå via mors uttrykk, om hvorvidt det er trygt eller ikke. Siden et lite barn ikke har noen utviklet bevissthet, er de heller ikke i stand til selv å bedømme om verden er trygg eller utrygg.  Trygghet i denne tidlige fasen, er viktig for  barnets utvikling.  Om små barn føler utrygghet, fører gjerne til hemming av utviklingen, og kan føre til såkalt skjevutvikling.  Denne utryggheten vil være med å prege hele resten av livet, og kan resultere i psykiske lidelser som for eksempel angst. og depresjon.

Måten barn skaffer seg informasjon om trygghet, er blant annet ved å se på mors ansikt. Etter hvert som barnet begynner å leke for seg selv på gulvet, vil de hele tiden se bort på mor for å sjekke om der er «grønt lys».  Dette er derfor viktig å være klar over i disse «mobiltider».  Det å ikke bli sett, eller å få blikkontakt med mor, vil da gi barnet en viss følelse av utrygghet.  Det vil også gi barnet signaler om å være verdifull og  elsket.  Tidligere trodde mann at alt som skjedde barnet i så ung alder ble glemt.  I dag vet vi at det faktisk er i denne fasen av livet, at barnets identitet og personlighet former seg. Dette skjer i underbevisstheten, og vil bli husket hele livet.

Dette kan også være et tankekors, dersom vi overlater barnet i andres omsorg, på et tidlig tidspunkt.  Kan dette være årsaken til at små barn ikke føler seg trygge, og blir stresset, når de overlates til andre?  Kanskje det føles litt som når vi for eksempel er ute i naturen, og orienterer oss ved hjelp av kompass, og er så uheldige å miste kompasset?  Hvorfor det er så viktig at små barn føler seg trygge i denne tidlige fasen i livet, er at det er nå barnets «psykologiske immunforsvar» dannes.  Dersom vi føler usikkerhet og utrygghet som voksen, så kan vi på en måte si at disse vonde følelsene representeres ved «det lille barnet» inne i oss.  Opplevelsene fra barndommen må sees på som en form for programmering av vår underbevissthet, og underbevisstheten har som oppgave å sørge for at denne programmeringen realisert opp igjennom livet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

En annen viktig ting, er å anerkjenne barns følelser.  Her er det mange som tror at dersom barnet forteller gråtende at «jeg er så trist og lei meg på grunn av……», så er det viktig å bagatellisere dette, for å trøste barnet.  Man kan for eksempel si «jammen det er da ikke noe å bry seg om…, i morgen er alt glemt, bare gå ut og lek du…»  Ja, det kan godt være det ikke er mye å bry seg om sett med voksne sine øyne, men for barnet er det et faktum at det er lei seg.   Anerkjennelse av følelser vil da være å heller si at «jeg ser at du er lei deg, kom å sett deg på fanget og fortell hva som er så ille».

Behovet for anerkjennelse handler selvfølgelig også om å få positive tilbakemeldinger på prestasjoner. Vi er alle født med en sterk trang til å få bekreftelse og anerkjennelse, når vi presterer ting som vi selv er litt stolte av.  Det gir oss trygghet og visshet om at «jeg duger», «jeg klarer», «jeg er god nok». Dette handler selvfølgelig om å bygge opp selvtillit, som er en meget viktig del av det «psykologiske immunforsvar».

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH