Tilknytning

Et av de viktigste grunnbehovene for oss mennesker er tilknytning. Dette er noe av de første koblingene som utvikler seg i hjernen til et spebarn. Vi vet jo alle at et nyfødt barn ikke klarer å overleve uten tilknytning. Nå er det jo slik at det ikke bare er spebarn som er avhengige av tilknytning. Som sosiale vesener, eller «flokkdyr», trenger vi å være tilknyttet både familie og venner hele livet.  Dette er jo noe som gjelder alle flokkdyr, nemlig det faktum at uten tilknytning til flokken, er vi sårbare og utsatt. Forskningen har jo også bekreftet at det er dette som er avgjørende for om vi mennesker er lykkelige eller ikke.

Nå er det ikke slik at det er helt tilfeldig hvem vi er tilknyttet, men det aller viktigste er at vi har en såkalt primærtilknytning. Som nyfødt er det jo ganske selvfølgelig at dette er mor. Allerede 3-4 måneder før fødsel begynner fosteret å bli kjent med mor. Da er den underbevisste hjerne utviklet, og registrerer alle lyder og reaksjoner. Denne relasjonen forsterker seg selvfølgelig ytterligere i månedene etter fødsel. Etter hvert vil også barnets far få en viktig plass i barnets tilknytning. Senere i livet knytter vi oss til stadig flere og flere personer, men det vil alltid være viktig å ha en primærtilknytning.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når det gjelder barn og unges tilknytning, så er det slik at det er den personen (eller gruppen) de er knyttet til som er deres forbilde. De vil gjøre alt de kan for å likne, tilfredsstille, lære av, betro seg til, denne personen (eller gruppen) de er knyttet til. I senere generasjoner er det mer og mer vanlig at barn og unge knytter seg sterkere til sine venner og likesinnede, framfor foreldrene. Dette betyr en mye mer usikker tilknytning og økt stress, da de stadig må jobbe for å opprettholde denne tilknytningen.  De må hele tiden sørge for å ha de rette klærne, riktig frisyre, bra kropp, språk, m.m.   Ansvaret for trygg relasjon og tilknytning vil alltid ligge på foreldrene.

Separasjon

Siden dette med tilknytning er så viktig for oss mennesker, er det å bli separert fra den eller de personene vi er sterkest knyttet til det vi frykter mest. Dette gjelder like mye for voksne som unge. Hvor sterkt vi reagerer på separasjon og avvisning som voksen, henger sammen med hvor sterkt vi har opplevd dette som barn. Dersom vi har opplevd dette sterkt i vår barndom, vil man gjerne som voksen helt ubevisst anstrenge seg ekstra for å bli likt. Det vil kunne føre til at man stadig setter sine egne ønsker og behov i bakgrunn, i frykt for å støte noen bort. Separasjon i denne sammenheng, kan like gjerne være følelsesmessig separasjon. Som barn vil vi uansett føle oss alene, selv om foreldrene er til stede men kun er opptatt av sine egne saker. Barnet vil da føle seg både forlatt og avvist.

I voksen alder er det ofte i jobbsammenheng at dette kan slå ut. I frykt for å ikke gjøre det bra nok, og ikke bli satt nok pris på, så tar vi på oss kanskje mer enn vi burde. Ikke nødvendigvis fordi det kreves av oss, men for å gjøre alt vi kan for å opprettholde vår tilknytning. Her har vi årsaken til det vi kaller utbrenthet. Dette styres helt og holdent av vår underbevissthet. Det samme gjør seg også gjeldende i parforhold og nære relasjoner. Typiske eksempler på separasjon er oppsigelse og samlivsbrudd. Her ligger også forklaringen på hvorfor dette går mye sterkere inn på enkelte enn på andre. Frykten for separasjon er også en hovedårsak til dødsangst, siden døden er den ultimate formen for separasjon.

Stressrespons

Når det så gjelder vår stressrespons, så er jo det verktøyet vår underbevissthet bruker for å passe på oss gjennom hele livet. Straks den oppfatter en situasjon som farlig eller truende, vil den utløse alarmen, og vi kjenner stresset i kroppen. Da handler det om enten å flykte eller kjempe. Dette med separasjon har således vært forbundet med utrygghet og fare siden tidenes morgen. Å føle seg utenfor (flokken) skaper utrygghet og angst. Dersom vi har opplevd dette sterkere enn normalt i vår barndom, vil sannsynligvis vår stressrespons være litt ekstra sensitiv. Ikke bare ovenfor situasjoner hvor det er reelt, men også i situasjoner som vi tolker (persepsjon) som skadelig for vår tilknytning.

Ofte er vi ikke selv bevisst dette. Noen ganger reagerer vi helt annerledes enn andre i tilsvarende situasjoner. Da tenker vi selvfølgelig med en gang at det må være meg det er noe galt med. På toppen av det hele kan vi også oppleve at «de andre» mener at vi bør ta oss sammen. Det er selvfølgelig ikke mulig, siden slike reaksjoner ikke er viljestyrt. Derimot er dette en ekstra byrde på den som har dette problemet.  Her trengs det forståelse og trygghet fremfor avvisning.

Når jeg jobber med angst, er mitt første mål å kartlegge forholdene hos den enkelte. Finne hva det er som ligger bakenfor, og hvorfor kroppen reagerer som den gjør.  Når vi får kartlagt dette vil man selv bedre forstå sine egne reaksjoner. En slik forståelse vil i seg selv føre til økt trygghet. Dernest jobber jeg også med å regulere, eventuelt snu, vonde minner og traumer som måtte ligge i fortiden ved hjelp av energipsykologi. Alle vonde minner og opplevelser opp gjennom livet huskes av vår underbevissthet.  De er med på å forme vårt inntrykk og oppfatning av omverdenen (persepsjon). Dersom vi oppfatter livet som utrygt, produserer hjernen angst. Oppfatter vi livet som trygt og godt, produserer hjernen kjærlighet.

Tom E. Myrbråten, traume og tankefeltterapeut MNLH

#tilknytning, #relasjon, #traumer, #separasjon, #stressrespons, #energipsykologi,