hits

Avtraumatisering

Hva som ligger i begrepet avraumatisering sier seg nesten selv, men her er en kort forklaring.

Traumatiske opplevelser fra barndommen huskes alltid av vår hjerne. Det behøver ikke bety at vi husker det i vår bevissthet, men det huskes uansett av vårt underbevisste minne. Slike traumer vil ofte kunne føre til indre stress og uro, samt smerter og andre plager i kroppen. Avtraumatisering kan ikke fjerne de vonde minnene, men kraften av de vonde følelsene som er knyttet til minnet/ene.

Det er ikke de underbevisste minnene som skaper stress i dag, men følelsene knyttet til disse minnene. Slikt stress kan ofte føre til spenninger og betenneser i kroppen, som igjen fører til sykdommer og smerter. Straks man får fjernet kraften i disse følelsene, vil stresset bli redusert. Når stresset, som etter hvert har blitt som gift for kroppen forsvinner, vil kroppen bli i stand til å starte den naturlige healingsprosessen.

Den eneste måten man kan få til en slik avtraumatisering, er å gå tilbake i tid dit hvor traumet og de vonde følelsene oppsto første gang. Siden dette er opphavet til de vonde følelsene eller smertene, hjelper det lite å fjerne symptomene som har oppstått på et senere tidspunkt i livet. Vi må bokstavelig talt trekke det onde opp med roten. Det betyr at vi må tilbake til minnet, kjenne på de vonde følelsene en siste gang, for så å regulere de ned. Dette kan blandt annet skje ved hjelp av tapping (TFT/EFT), men det finnes også andre avtarumatiserende metoder innenfor energipsykologi.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Hva kan føre til traumer, og hvordan traumer oppstår

Dette med traumer er noe som griper inn i alles liv. Enten direkte eller indirekte. Å forstå traumer er derfor viktig, både for at vi bedre skal forstå oss selv og andre.

Ordet traume og traumatisert blir stadig mer og mer brukt i vårt dagligliv. Mange mennesker mener og tror at det kun er de store voldsomme hendelsene som fortjener dette begrepet. I min verden som psykoterapeut og tankefeltterapeut, er traumer mye mer omfattende. Det er etter min mening forklaringen på alle følelsemessig vonde minner og opplevelser. Spesielt opptrer det i tidlig barndom, før vår hjerne er tilstrekkelig utviklet til å forstå rekkevidden og sammenhengen i forskjellige situasjoner.

Ta for eksempel et lite barn som er 100% avhengig av sin omsorgsperson for å overleve. Dersom dette barnet i en viss periode blir overlatt til seg selv i sin seng, så er jo ikke dette på noen måte en livstruende situasjon. Om det så skulle skje at barnet signaliserer at det føler seg alene og utrygg, og ingen dukker opp, vil det ille barnet fort kunne tro at det er forlatt. Dersom dette skjer, vil det fra barnets side kunne føles som livstruende.  Dersom barnets omsorgsperson ikke kommer på banen og får regulert denne vonde følelsen, blir den lagret i den underbevisste hukommelse som et traume. En måte å definere et traume er at «man opplever sterke vonde følelser i en situasjon av hjelpeløshet».

Siden små barn både er helt avhengig av sine omsorgspersoner og har dårlig evne til å forstå diverse situasjoner, er de selvfølgelig ekstra utsatt for traumer. Det betyr ikke at vi ikke kan oppleve sterke og vonde følelser også senere i livet. Her er en lang liste over hendelser som lett kan føre til traumer i alle aldre. Som voksen gjelder det hovedsakelig ved egenopplevelse, mens barn kan bli traumatisert ved at slike ting skjer med foreldre eller andre omsorgspersoner. Dette avhenger selvfølgelig av hvordan det blir regulert og håndtert.

Eksempel på hendelser som kan føre til traumer:

Overfall, mobbing, vitne til terror, pinlig flause, økonomiske problemer, dårlige forretningstransaksjoner, blitt oppsagt, opplevd krig, alvorlig sykdom i familien, konkurs, naturkatastrofe, alkoholisme, narkomani, fysisk overfall, føle seg uelsket, forlatt, abortere, bli ranet, aleneforeldre, adopsjon, forgiftning, kreft, bli forsømt, krevende foreldre/lærere, leve i frykt, psykisk, fysisk, eller seksuelt misbruk, selvmord nære relasjoner, mislykket operasjon, bedrag, m.m.

Mange har sikkert opplevd flere av disse eksemplene, og jo flere hendelser jo større er muligheten for å få problemer. Veldig ofte er det slik at vi som voksne klarer å legge ting bak oss etter en tid. Det vil si at vi ikke lenger tenker bevisst på det som skjedde. Likevel er det ikke glemt og lagt bort i vår underbevissthet, og det bidrar til daglig til å styre vår stressrespons. Dette er en del av vår overlevingsmekanisme, som stadig jobber for å forhindre gjentagelser. Den eneste metoden for å bli kvitt slike underbevisste minner, er gjennom å gå tilbake og kjenne på hvilken energi disse minnene inneholder. Når denne energien blir regulert på riktig måte, vil selve minnet fortsatt være der, men det vil ikke lenger ha den samme kraften.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Sommer og angst

Sommer er tid vi alle ser fram til med ferie, sol og late dager. Ikke aller er i stand til å nyte dette slik man burde. Mange opplever at angst er en del av hverdagen, og klarer ikke å kose seg og sette pris på denne herlige tiden. De som har eller har opplevd angst, vet at dette er en selvforsterkende plage. Har man først hatt et angstanfall, går man ofte i konstant frykt for at det skal gjenta seg. Man kommer gjerne inn i en ond sirkel, hvor fokus er rettet mot problemer, sykdom og angst.

Vår underbevisste hjerne er ikke smart, og den vet ikke forskjell på rett og galt. Den har til oppgave å passe på oss, og sørge for at vonde opplevelser tidligere i livet ikke skal gjenta seg. Dette gjør den via stressresponsen, som løser ut hver gang vi kommer i, eller tenker på, en farlig situasjon.  Den fungerer også slik at den jobber mot det vi har størst fokus på. Om vi bruker mye tid på å fokusere på sykdom og angst, er det dette vi opplever. Dersom vi fokuserer på sunnhet og helse, opplever vi i større grad å være friske.

Mange har fått god hjelp mot angst gjennom å få en grundig forklaring og innføring i hvordan disse tingene henger sammen, og hvordan vår underbevisste hjerne styrer vårt liv gjennom følelser. Mitt opplegg for å hjelpe personer med angst er todelt. Den første delen er samtalebasert og går ut på å bevisstgjøre og få pasienten til å forstå sammenhengen rundt dette fenomenet. Den andre delen dreier seg om å finne, bearbeide og regulere vonde minner og opplevelser fra tidligere i livet.

Jeg er utdannet tankefeltterapeut, men det er mange flere metoder som kan hjelpe i forhold til angst og regulering av følelser. Selv bruker jeg en kombinasjon av 3-4 forskjellige metoder, hvorav tapping i en eller annen form stort sett er hovedverktøyet. TFT er nå en meget anerkjent metode i mange land, og ble i 2016 evidensbasert i USA. Det betyr at metoden har dokumentert effekt gjennom flere godkjente forsøk, som er anerkjent av det offentlige helsevesen i USA. Grunnen til at metoden ikke er anerkjent i Norge, handler nok om politikk, og at det er noen sterke krefter som motarbeider.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#angst, #traumer, #tankefeltterapi, #underbevissthet, #evidensbasert, #energipsykologi

 

Våre underbevisste programmer

Hva er det egentlig som styrer oss mennesker og våre liv? Vår fornuftige, tenkende, bevisste hjerne vet stort sett hva vi vil og hva vi ønsker. Veldig ofte vet vi også hvordan vi skal oppnå disse ønskene. Vi vet for eksempel hva som må til for å gå ned i vekt, leve sunnere, få en sprekere kropp, tjene mer penger, slutte å røyke, få gode venner, osv. osv. Når vi så likevel ikke gjør det som skal til, kan vi i hvert fall ikke skylde på intelligensen.

Hva er det da som mangler for at vi skal få det livet vi ønsker? Hvem er det som hindrer oss? Problemet er at vi rett og slett mangler de rette programmene, eller at vi har programmer som styrer oss i feil retning. Vår underbevissthet styres av programmer som har blitt lagt inn i vår hjerne helt fra fødsel. Det er disse programmene som styrer 95% av vårt liv.

Den bevisste hjernen lar seg hele tiden distrahere av tanker som i de aller fleste tilfeller er bortkastet. Mens vi er opptatt med å tenke alle disse tankene, kjører livet videre. Den som da sitter ved roret, er vår underbevissthet. Den er alltid tilstede her og nå, og har som oppgave å passe på oss, og å realisere de innlærte programmene.

Dersom våre underbevisste programmer ikke støtter det vår bevissthet ønsker og vil, vil de som regel motarbeide oss. Dette er en av årsakene til at vi stadig klandrer og bebreider oss selv, og ikke synes vi er bra nok. Disse underbevisste programmene representerer våre følelser. Når vi så stadig opplever den indre kampen mellom følelser og fornuft, vil dette føre til at vi ofte føler indre uro og stress.

Slikt stress er det ikke mulig hverken å kjempe mot eller flykte fra. Mange prøver å finne en løsning ved å «flykte» inn i en eller annen atferd som gir midlertidig avkopling fra stresset (avhengighetsatferd), men slik atferd vil som regel være skadelig på lengre sikt. Uansett er det skadelig å bli gående med slikt stress over tid, da det som regel vil føre til en eller annen form for sykdom.

Den eneste muligheten til å rydde opp i slike problemer, er «å ta tyren ved hornene». Man må gå inn i sitt indre, og direkte oppsøke problemet. Dette er som regel ikke noe man klarer på egenhånd, men kan trenge hjelp av en som vet hvordan dette bør håndteres. Dersom de bakenforliggende problemene er ille nok, kaller vi det traumebehandling. Selv om det ikke handler direkte om traumer, er uansett årsaken som regel å finne i barndommen. Selve prosedyren er da akkurat den samme som ved traumebehandling.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

TFT og muskeltesting (kinesologi)

Muskeltesting (kinesologi) er en enkel måte å teste hvordan kroppen responderer på det hjernen tenker. Det er nemlig slik at dersom vi for eksempel uttrykker et positivt utsagn, vil musklene i kroppen straks få mer energi enn om vi sier noe negativt. Dette kan man enkelt teste selv.

Eksempel:

muskeltest

Person 1 holder sin arm rett ut i 90 grader, med hånden ned. Person 2 legger sin hånd på håndbaken til person 1. Når person 2 sier «hold» og legger et press på hånden til person 1, skal person 1, med fortsatt strak arm, holde igjen så godt som mulig. Begge personer legger så merke til hvor stor kraft som ligger i dette.

Neste trinn er at person 1 sier «Jeg vil være frisk». Person 2 sier «hold» og presser ned. Begge legger merke til kraften i den sterke armen til person 1. Deretter skal person 1 si «Jeg vil være syk». Person 2 Sier «hold» og presser ned. Styrken i armen til person 1 vil da sannsynligvis være tydelig svakere.

Denne måten å teste på, kan ved riktig bruk, gi opplysninger om hva som er problemet i kroppen. Etter at de riktige testene er utført, og problemet behørig kartlagt, brukes så TFT til å behandle de riktige akupunktene med lett banking. Uten muskeltesting, må man forsøke å finne fram til de bakenforliggende årsakene ved hjelp av samtale og spørreteknikker. Siden årsaken til følelsesmessige problemer gjerne ligger i underbevisstheten, er det ikke alltid man selv er klar over hva det kan være. Med hjelp av muskeltestingen, er det underbevisstheten selv som gis oss svaret vi leter etter, via kroppens muskler.

Både TFT og Kinesologi er begge oppdagelser om hvordan vår kropp reagerer på det underbevisste plan. Vår underbevissthet har full kontroll over hver eneste celle i hele kroppen, og styrer på bakgrunn av erfaringer og programmeringer helt fra fødsel. Dette er programmer vi ikke alltid har innsikt i med vår bevissthet, men som kroppen avslører gjennom muskeltesting. Muskeltestingen avslører også hva det er kroppen trenger eller ikke vil ha. Denne kunnskapen brukes ofte av kinesologer til å kartlegge f. eks. allergier og matintoleranse. Innen TFT kan vi utnytte dette til å finne ut hvilke meridianer og aku-punkter som trenger tapping.

#TFT, #muskeltest, #kinesologi

 

Hva slags briller har DU...?

Hvilket syn vi har på oss selv, våre medmennesker og livet rundt oss, handler om hva slags briller vi er utrustet med. Det vi ser på som vår virkelighet, trenger ikke nødvendigvis å være den hele og fulle sannhet, men et resultat av vår tolkning. Det er dette som kalles persepsjon.

Se for deg at vi alle ser på oss selv og verden rundt oss gjennom et par briller. Da er det slik at ingen av oss har like briller og brillene er ikke utlevert ved fødsel. Disse brillene blir formet i løpet av våre første 5-7 leveår. Det rare med disse brillene er at de fungerer toveis. Når vi ser gjennom disse, så kommer det mer synsinntrykk innenfra enn utenfra. Når vi opplever at det vi ser utenfra stemmer med det vi ser innenfra, kaller vi det fakta. I grove trekk vil de fleste av oss være enige om disse fakta, og det kommer av at vi har den samme kulturelle bakgrunn.

Vår oppfatning av kultur og identitet formes i de første 5-7 leveårene, og det er på bakgrunn av denne opplæringen vi tolker oss selv og livet vi lever. De personene som vi er mest knyttet til i denne livsfasen, er de som har den største påvirkningen på vår preging. Disse personene er igjen påvirket av sin egen preging, og vil automatisk videreføre sitt verdisyn. I denne pregingen vil det alltid forekomme avvik. Jo større disse avvikene er, jo større skjevhet vil det bli i utformingen av våre briller.

Problemet kan ofte være at siden det er vanskelig å bytte ut de brillene vi har, må vi bare stole på at det vi ser gjennom våre briller stemmer. Alt vi opplever i de første 5-7 leveårene, går rett inn i vår underbevisste hjerne som total sannhet. Dette fordi vår bevisste hjerne (fornuft) ennå ikke er ferdig utviklet. De skjevhetene som ligger inne i våre briller, er de skjevhetene vi ser på oss selv og livet med. Det er også slik at siden våre følelser og atferd styres av underbevisstheten, så vil både vårt selvbilde og våre handlinger påvirkes av disse brillene.

Disse brillene påvirker også vårt syn på andre mennesker. Alle som oppfører seg utenfor normalen, ser vi på som rare. Traumeforståelse handler om at vi noen ganger må ta av oss våre briller, og se på andre med fornuft framfor følelser. Når vi så vet hvordan dette henger sammen, forstår vi at det ikke alltid er viljen eller fornuften som står bak dårlig atferd. Det kan rett og slett skyldes at de har noen skjevheter i sine briller. Om vi møter traumatiserte mennesker med denne forståelsen, kommer vi som regel mye lenger i vår samhandling med disse.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#traumer, #traumeforståelse, #persepsjon, #følelserogfornuft, #programmeringsfase,

Om alternativbehandling

Mange mennesker i Norge benytter seg av alternativbehandling (ca.1 av 3). Mange får god hjelp andre ikke. Dette er vel omtrent slik det er i det øvrige helsevesen. Noen mennesker rynker på nesen når de hører ordet alternativbehandling, og sikkert med rette. Det finnes mange retninger innenfor dette begrepet, og alle er sikkert ikke like gode. Alternativbehandling er et alternativ til det offentlige tilbud, og det finnes både gode alternativer og dårlige alternativer.

Siden det alternative tilbud ikke er underlagt noe kontroll fra myndighetene, er det den enkelte klient som selv må gjøre de rette undersøkelsene. Dessverre så finnes det noen mindre seriøse aktører også i dette markedet, men som regel vil disse være lett å gjennomskue med litt sjekking. Sjekk på hjemmesider og Facebooksider, sjekk referanser, utdannelser og organisasjonsmedlemskap. For å bli medlem i en organisasjon, for eksempel Norges Landsforbund av Homøopraktikere (NLH), må man ha oppfylt krav til utdannelse, forsikring og seriøs drift.

Når det gjelder tankefeltterapi (TFT) som jeg praktiserer, så er det slik at selv om denne metoden går inn under alternativbehandling i Norge, så er den fullt anerkjent i USA. Den er en såkalt evidensbasert metode, som er på den offentlige listen over anerkjente metoder i behandling av bl.a. angst, depresjon og PTSD, m.m. Det betyr at det har blitt framlagt tilstrekkelig mange nok forskningsresultater som viser at metoden virker. TFT kom inn på denne listen i USA den 16. februar 2016. Man kan derfor ikke ta alle alternativmetoder under en kam. Til det er det alt for mange ulike metoder og praksis.

TFT er en metode hvor man får hjelp av terapeuten til å finne og regulere gamle minner og traumer. Disse har aldri blitt borte, men huskes av den underbevisste delen av hjernen. Siden det er denne delen av hjernen som styrer mesteparten av våre liv, vil disse gamle minnene helt ubevisst påvirke vår hverdag. Mange føler seg mye lettere i både kropp og sjel, etter en slik regulering av vonde følelser.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Roten til alt ondt...

Hvordan ville du reagert dersom du visste at det eksisterte et fenomen som forårsaket mesteparten av kriminalitet og vold i vårt samfunn, var årsaken til både psykiske og fysiske lidelser, alkohol og narkotika misbruk, prostitusjon, barnemishandling. Førte gjennomsnittlig til ca. 20 år kortere levetid. Stod ofte bak sykdommer som kreft (nesten dobler risikoen), hjerte/kar sykdommer, autoimmune sykdommer, kroniske lidelser, mage tarmlidelser, høyt blodtrykk, MS, m.m. Var årsaken til en stor del av selvmord.  Samtidig som forskningen og våre myndigheter kjente til hva dette dreide seg om, men ikke snakket særlig høyt om. Hvordan kan et fenomen som forårsaker så voldsomme resultater både for enkeltpersoner og samfunnet, få så liten oppmerksomhet i mainstream medier?

Det jeg snakker om er hva psykisk mishandling, voldelig og seksuelt misbruk, og neglisjering av barn i tidlig barndom. Allerede på 1990-tallet ble disse sammenhengene dokumentert gjennom den hittil største undersøkelsen av barndomstraumer. Undersøkelsen innbefatter 17.000 personer, og kaldes Adverce Childhood Experience Stuty. Så vidt jeg har forstått så pågår studiene fortsatt, og følger fortløpende opp deltakerne for å kartlegge disse videre. I tillegg har det de siste 15-20 årene blitt gjort mange andre studier på dette feltet, som stort sett bekrefter det samme.

Nå tenker du sikkert at dette gjelder bare noen få mennesker, som opplever vold og mishandling i hjemmet under oppveksten. Ja, dersom vi kun ser på de mest ekstreme eksemplene, så er det jo begrenset hvor mange som rammes av dette. Derimot så er det slik at om vi ser på opplevelsen av vonde følelser i barndommen, så kan dette graderes fra eksempler som er så ille at man ikke kan tro at det foregår, til mindre hendelser som vi ikke engang er klar over at gjør skade. Når det så gjelder skadene som oppstår på grunn av slike opplevelser, så vil de stå i forhold til de opplevelsene man har hatt.

Det jeg ofte opplever i min praksis som traumebehandler, er at mennesker som plages av forskjellige grader av angst, stress, depresjon, diverse former for avhengighet, fobier, etc., ikke forstår at dette er forårsaket av opplevelser i barndommen. Grunnen til dette er at det ofte handler om oppdragermetoder, som mer eller mindre akseptert i vår kultur. Som små barn oppfatter vi heller ikke at det vonde vi opplever er feil. Tvert imot så går vi ut fra at det er oss selv det er noe galt med.   

Når vi så inkluderer alle disse i regnestykket over hvor mange som rammes av følelsesmessig vonde og vanskelige opplevelser i barndommen, kommer vi opp i et antall som omfatter så mange at det bør tas på største alvor. Vi kan jo bare se på våre fengsler, rusomsorg, barnevern, psykiatri, etc. Dette er ikke noe vi som samfunn kan endre over natten, men som i alle andre sammenhenger hvor man ønsker å oppnå en endring, må man jobbe med opplysning, informasjon og forebygging.  Det snakkes mye om psykologiske problemer i dag, men i veldig liten grad hvordan de oppstår. Det at man ikke er opptatt av de bakenforliggende årsakene er jo ikke nytt innenfor vårt helsevesen, hvor man alltid har hatt størst fokus på symptomer fremfor årsaker. Vi må ha større fokus på årsakene framfor å bare regulere resultatene.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Psykiatriske diagnoser og traumer

Hva er sammenhengen mellom psykiatriske diagnoser og traumer (les barndomstraumer)? Et menneskes hjerne utvikles og formes etter miljøet det vokser opp i. Selv om det er mange likheter i dette miljøet, er det også mange ulikheter. Det er praktisk talt ingen som kommer igjennom de første 5-7 leveårene uten vonde opplevelser. Disse opplevelsene er med på å prege oss som mennesker, og i tillegg til genetiske påvirkninger, fører til at vi blir den vi blir.

Traumer i oppveksten vil derfor i stor grad påvirke utfallet og resultatet av vår væremåte og atferd i voksenlivet. Når jeg her snakker om traumer, så mener jeg hva barnet opplever av følelsesmessige krenkelser, sett med barnets øyne. Det som avgjør hvordan barnets personlighet og atferd blir, er typen,- mengden,- og styrken av traumer. Kombinasjonen av disse faktorene vil i større eller mindre grad avgjøre hvordan resultatet blir.

Når disse faktorene påvirker oss i en slik grad at vår atferd ikke lenger passer inn i A4-malen, har psykiatrien mange måter å definere dette avviket. Disse forskjellige definisjonene kalles for diagnoser. Jeg mener da at det blir helt feil å se på dette som sykdom. Det er rett og slett våre innebygde systemer som reagerer helt normalt, i henhold til de unormale forholdene i barndommen.

Når det så gjelder at barnet føler seg krenket i barndommen, trenger ikke dette nødvendigvis handle om at barnet er uønsket eller foreldre som ikke er glad i sitt barn. Det kan i mange tilfeller handle om foreldre som sliter med egne problemer og stress. Det dreier seg også ofte om manglende kunnskap om hvordan barnets følelser preges, og om foreldrenes preging fra egen oppvekst. Det har i mange generasjoner eksistert en misforståelse om at det er viktigere å regulere barnets atferd, enn å opprettholde en god relasjon.

Det å regulere dårlig atferd gjennom straff, kan lett føre til at barnet opplever en utrygg tilknytning.  Et lite barn har ennå ikke utviklet den bevisste delen av hjernen, og forstår derfor ikke alltid hvorfor det får straff eller skjenn. Derimot så vil enhver situasjon hvor barnet opplever sinne hos sine foreldre, føre til stress hos barnet. Det trenger derfor ikke være kun alvorlige traumer som utløser stress hos barn. Slikt stress er ikke skadelig i små porsjoner, men dersom dette er en gjennomgående trend blir stresset som gift.

Tom E. Myrbråtene, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Kilder: Dr. Gabor Mate, Dr. Bruce Lipton, Dr. Gordon Neufeldt

 

Hva hjelper mot angst?

Noe av det viktigste for en person som lider av angst, er å bli møtt med aksept og forståelse.  Mange tror at angst er noe som er mer eller mindre selvforskyldt, og som blir påført gjennom at man tenker feil. Derfor tror også de samme menneskene at det bare er å «ta seg sammen». Angst styres ikke av tanker og fornuft. Man kan riktignok trigge angsten ved å tenke angstfremkallende tanker, men selve angsten kommer fra våre underbevisste følelser. Selv om vi ikke har noe bevisst minne om hva som kan ha hendt oss i barndommen, er det stort sett her angsten har sitt utspring.

For å overkomme disse vonde følelsene, må de først kartlegges. Man må også forstå hvordan vårt alarmsystem fungerer, og at alle reaksjoner er helt normalt ut i fra det man har opplevd. Man må også tåle å gå inn i de vonde følelsene, kjenne på de en aller siste gang, før man legger de bort for godt. Dette er en prosess som ofte kan ta noe tid, avhengig av hvor kompleks opphavet og bakgrunnen for angsten er. I enkelte tilfeller hvor man klart og tydelig finner en konkret årsak til problemet, kan angsten forsvinne meget raskt.

Dersom angsten er ille nok, og har vart over lang tid, er det uansett verdt å bruke noen ressurser for å komme ut av den onde sirkel. Mange har fått god hjelp av tankefeltterapi og andre metoder innen energipsykologi. Den tradisjonelle metoden for angstbehandling er å eksponere seg fysisk for det som trigger angsten. Det vi gjør er at vi oppsøker problemene mentalt i trygge omgivelser på vår klinikk. Vår underbevisste hjerne vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet, og man kan derfor oppnå samme effekt uten å møte angstproblemene reelt. Vi benytter da tankene til å aktivere angsten (stressresponsen) mentalt i trygge omgivelser, og når følelsen så er aktivert, regulerer vi den ned ved hjelp av tapping. Neste gang man møter dette problemet i virkeligheten, vil ikke stressresponsen slå ut like sterkt.

Det viktige å vite er at alle slike følelser styres av underbevisstheten, som husker alt fra vi ble født. Vår underbevissthet har en fantastisk hukommelse, men den er ikke spesielt smart. Det er derfor mulig å påvirke denne delen av hjernen, dersom man har de rette hjelpemidlene. For å få dette til, er det ikke nok å bare bruke ord, men man må inkludere kroppen og følelsene. Det er nettopp det vi gjør med vår tappingteknikk. Vi aktiverer følelsen, og deretter regulerer den gjennom tapping på de spesielle aku-punktene.  De samme punktene har man i aku-punktur og aku-pressur (refleksologi), hvor man henholdsvis punkterer med nåler eller presser på punktene. Hovedforskjellen er at vi med energipsykologi henvender oss direkte mot bakenforliggende vonde følelser.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#angst, #stress, #tankefeltterapi, #traumer, #barndomstraumer, #energipsykologi, #stressrespons

 

Er du bio-psyko-sosial?

Hva tenker du når jeg sier at vi mennesker er bio-psyko-sosiale vesener? Det kommer stadig tydeligere fram hvordan disse forskjellige faktorene i menneskets liv henger sammen. Vår biologiske velbefinnende, altså vår fysiske helse, henger nøye sammen med vår psykiske helse. Videre er vår psykiske helse sterkt påvirket av vårt sosiale liv.

Sosial:  Vi fødes som sosiale vesener som er helt avhengig av tilknytning. Dette med tilknytning er også meget viktig for oss videre gjennom hele livet, for at vi skal trives og fungere bra.

Psyko:  Siden dette med tilknytning er et så viktig tema i vårt liv, er frykten for det motsatte, nemlig separasjon, noe av det som skaper mest stress i livet. Frykten for å bli alene, bli avvist, ikke være likt, være uvenner med, ikke høre til, komme i fengsel, miste noen man er glad i, å dø, er noen eksempler på separasjon. Enten man opplever noe av dette eller frykter for at det skal skje, vil det uansett skape stress.

Bio:  Jeg har tidligere forklart om vår stressrespons (flukt, kamp, frys) og hva som skjer i kroppen under stress. Alle våre celler har to oppgaver, å jobbe eller å forsvare. Under stress som kroppen opplever som fare, går cellene over fra jobbfunksjon til forsvarsfunksjon. Irrasjonell frykt, for bl.a. separasjon, kan komme fra vonde opplevelser i barndommen. I mange tilfeller kan dette forårsake at en person lever med mer eller mindre konstant stress i kroppen. Dette fører igjen til at en del celler ikke gjør så god jobb som kroppen krever. Vårt immunforsvar, som vi er helt avhengige av for å holde oss friske, er en av de systemene i kroppen som reduseres under stress. Det er derfor stress spiller en stor rolle i utviklingen av bl.a. kroniske lidelser og autoimmune sykdommer.

Man kan derfor ikke skille det psykologiske fra det biologiske, eller med andre ord skille hjernen fra kroppen. Heller ikke kan man se bort fra sammenhengen mellom det enkelte mennesket og miljøet rundt. Det er derfor viktig å se denne sammenhengen når man skal behandle mennesker for den ene eller andre sykdommen. Det er også meget viktig for å forstå hvorfor og hvordan sykdommen har oppstått. Det som er mest vanlig i dag, er å finne en diagnose og behandle denne. Det gjelder både fysisk og psykisk. Med andre ord man fokuserer på resultatet fremfor årsaken.

Vi som jobber med tankefeltterapi eller andre former innen energipsykologi, er ikke så opptatt av diagnoser. Vi jobber helt bevisst med å forsøke å finne tilbake til bakenforliggende årsaker, og gjøre det vi kan for å bearbeide disse.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Kilde: Dr. Gabor Mate, bl.a. boken «When the body says no»

#tankefeltterapi, #energipsykologi, #diagnoser, #stress, #sosial, #autoimmun

Vi styres i stor grad av underbevisst programmering

 

 

Våre tanker påvirkes i stor grad av hvordan vi ser, oppfatter og tolker livet rundt oss. Dette kalles persepsjon. To personer kan ofte oppfatte og tolke den samme virkelighet helt forskjellig. Den ene negativt og den andre positivt. Dette er ikke noe vi styrer og bestemmer selv, men det handler om hvordan vår underbevissthet har blitt påvirket fra vi var små barn.

Vår underbevisste hjerne styrer store deler av livet vårt etter programmering fra barndommen. Fra vi var 0-6 år var ikke den bevisste delen av hjernen vår utviklet, og vi hadde ingen mulighet til å overprøve, styre eller sile den informasjonen vi ble programmert med. Vår hjerne er da innstilt 100% på opptak, og tar til seg alt fra miljøet vi vokser opp i. Innen vår bevisste hjerne er utviklet, og vi tror vi kan "tenke sjæl", er allerede programmeringen på plass. Det vi da tror er våre egne tanker, er i stor grad styrt av de innlærte programmene.

Dersom det er noe ved oss selv og vår måte å være på vi ikke liker, er det ikke den bevisste delen av hjernen  (fornuften) det er noe i veien med, men det er den underbevisste programmeringen. Om vi er helt bevisst på å skape endringer, klarer vi til en viss grad å overstyre denne programmeringen. Problemet er bare det at vår bevissthet og våre tanker er opptatt med så mye, og klarer ikke å være tilstede her og nå hele tiden. Hver gang den er opptatt med andre tanker, er det vår underbevissthet som styrer. 

Vi skal stort sett være glad for at vår hjerne fungerer på denne måten. Dersom vi hele tiden hadde vært avhengig av den tenkende hjernen i et og alt, så måtte vi stoppet opp i alle våre handlinger hver gang en tanke slo inn. Se for deg at du går bortover en vei, og plutselig begynner du å tenke på hva som skjedde i går. Hadde vært kjedelig om du måtte stoppe å gå til du hadde tenkt ferdig tanken. Det samme når du kjører bil. Du klarer fint å kjøre bilen samtidig som tankene er opptatt med noe helt annet. F. eks. snakke med en medpassasjer.

Forutsetningen for at vi skal kunne fungere på denne måten, må vår underbevissthet på forhånd være programmert og opplært til hva den skal gjøre. Dette gjelder både ferdigheter, vaner og atferd. Siden det påstås at vi bruker minst 95% av vår våkne tid til tanker, er det altså vår underbevissthet som "styrer skuta" det meste av tiden. Den er alltid tilstede her og nå for at vi skal kunne fungere. Det er derfor det er så viktig hva man har blitt programmert med.

Er det mulig å endre denne programmeringen? Siden forskere hevder at vår hjerne er plastisk, så betyr det at den kan endre seg og tilpasse seg hele livet. Spørsmålet er bare hvilke metoder man må bruke. Slik vi tenker innenfor energipsykologien, er at man må bruke tilsvarende metoder som opprinnelig ble brukt i innlæringen. Dette har ikke skjedd via den bevisste hjernen, men direkte inn i underbevisstheten gjennom handlinger, følelser og gjentakelser. Det hjelper derfor ikke bare å snakke til den bevisste hjernen, og tro at bare man vet og forstår hva som er feil, så er alt i orden. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

 

Hvorfor er det så vanskelig "å leve i nuet"?

I dag er det mange som er opptatt av å «være tilstede i nuet», «leve i øyeblikket», «to be mindfull». Hva ligger det egentlig i dette, og hvorfor er det så vanskelig? Noen kan si «hvorfor kan du ikke bare glemme det som har vært, og nyte livet her og nå?» Om vi hadde klart det, så hadde livet vært mye enklere. Jeg ser da bort fra at vi står midt oppe i en vanskelig og ukontrollerbar livskrise. Jeg tenker på når vi lever våre vanlige liv, sammen med de vi er glad i. Hele tiden dukker det opp noe som skaper unødige og irrasjonelle reaksjoner. Dette er følelser som utløses mer eller mindre ukontrollert, og som skyldes hendelser i fortiden.

Det kan være i forhold til foreldre, livsledsager, søsken, venner, etc. Stadig skjer det at den ene sier noe, som får den andre til å reagere på en negativ måte. Det trenger overhodet ikke å være negativt ment, men på bakgrunn av tidligere hendelser, blir det oppfattet slik. Reaksjonen kan da bli en helt annen enn forventet, og ofte vil vedkommende som reagerer angre sin reaksjon i ettertid. Det som ble sagt, har da vekt opp vonde følelser og minner fra fortiden, som igjen utløser en irrasjonell reaksjon. Denne reaksjonen er ikke basert på fornuft, men på følelser.

Slike følelsesmessige reaksjoner er derfor med på å komplisere eller ødelegge relasjoner, uten at det er noen fornuftig forklaring. Mulig at det har vært problemer i relasjonen på et tidligere tidspunkt i livet, som man trodde en hadde lagt bak seg. Dette kan gjerne ligge mange år tilbake, men fortsetter å påvirke oss den dag i dag. Hadde vi derimot klart å bare forholde oss til her og nå, ville ikke lenger slike tidligere hendelser hatt noen betydning. Livet ville da vært mye enklere å leve, og vi ville hatt en mye bedre relasjon til de vi stod nær.

Hvorfor er dette så vanskelig? Jo, fordi vår hjerne er konstruert for overlevelse. Det betyr at alle vonde opplevelser i livet, må huskes for å unngå gjentakelser. Det er dette vi kaller livserfaring, og hva ville vel erfaringer være verdt om ikke vi husker nettopp de vonde hendelsene. En annen ting er at dersom vi bare skulle vært tenkende fornuftige vesener, som bare forholdt seg til livet her og nå, hadde vi kanskje vært som roboter? I stedet er vi individer med erfaring og følelser. Følelsene er basert på minner og opplevelser som er lagret, og hver gang en følelse blir aktivert sterkt nok vil den overstyre våre tanker og fornuft.

Følelsene våre er på en måte koplet opp mot et alarmsystem i kroppen (stressresponsen) som skal passe på at vi ikke ender opp i vanskeligheter som vi har vært i før. De fleste kjenner sikkert til uttrykket «brent barn skyr ilden», og dette er ganske betegnende for hvordan vi fungerer. Dette alarmsystemet styres av vår underbevissthet, og kan inntil en viss grad overstyres av våre tanker og fornuft. Problemet er dersom følelsen blir sterk nok, vil den sette fornuften helt til side, og vi styres da helt av våre følelser. Man kjenner jo til uttrykket «å bli så sint at det svartner». Jo mer vanskeligheter (traumer) en person har opplevd tidligere i livet, desto vanskeligere er det å klare å legge fortiden bak seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Et foreldre/ barn dilemma

I alle foreldre/ barn forhold står man over for følgende dilemma. På den ene siden er barnet veldig opptatt av, og avhengig av, en god tilknytning til sine foreldre. De er avhengig av å bli likt, og oppleve sine foreldres kjærlighet. Dette er et meget sterkt grunnbehov for alle barn. I tidlig barndom er denne relasjonen ingen selvfølge for barna, så de trenger å få dette bekreftet gang på gang.

Et annet behov som også er veldig sterkt, og som barnet streber etter å få dekket, er behovet for å bevare sitt ekte selv. Dette behovet uttrykker barnet gjennom å vise følelser. Helt fra det lille barnet ligger i sin seng og ønsker kontakt, viser det dette ved å gråte. Når en 3 åring vil ha is, og foreldrene sier nei, viser ofte barnet sinne og utagering. Dette sinnet er da et utløp for skuffelsen over å ikke få is. I den gode hensikt å gi sitt barn en god oppdragelse, vil ofte foreldrene reagere negativt på slikt sinne. I stedet for å vise forståelse for barnets skuffelse, blir de sint på barnet for den «dårlige atferden».

Dersom dette eksempelet skulle være trenden gjennom hele barnets oppvekst, vil barnet etter hvert lære at det ikke er lov å vise hva det egentlig føler og ønsker. Barnet, som er avhengig av foreldrenes tilknytning, vil da som regel oppgi sine egne følelser fremfor å miste foreldrenes kjærlighet. Dette handler om å tilpasse seg det miljøet man lever i. I verste fall kan dette føre til at barnet lærer at det ikke er greit å stå fram med sine egne ønsker, og heller ikke å vise sine følelser. Barnet står da i fare for å miste sin ektehet, og i stedet utvikle et falskt ego. Det velger å oppfylle foreldrenes ønsker fremfor å følge sine egne. Det som ofte skjer da er at barnet blir separert fra sitt ekte selv. En slik separasjon vil ofte føre til en indre konflikt gjennom hele livet. Man er ikke tilfreds med å leve med sitt falske jeg, men sliter stadig med å finne tilbake til sitt ekte jeg.

 Utfordringen for foreldrene blir da å klare å balansere dette forholdet i sin oppdragelse. Nemlig det å få fram veloppdragne barn, samtidig som man både beholder den gode relasjonen og at barnet tør å vise sine følelser. Når det gjelder relasjon og tilknytning, så er dette basert på et hirarkisk prinsipp. Det må alltid være den voksne som står øverst. Dersom man setter seg på samme nivå, eller lavere enn sitt barn, vil dette medføre usikkerhet og utrygghet hos barnet. Så lenge relasjonen er bra, vil barnet være lett å oppdra. Det vil da se opp til foreldrene, lære av de, bli som de, gjøre som de sier, osv. Er relasjonen dårlig vil de sabotere og opponere. De vil oppføre seg dårlig og ha liten respekt for andre. Da kan det være et legitimt spørsmål om hvorvidt det dreier seg om atferdsproblemer eller relasjonsproblemer?

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH

"Psykologiske sår er arvelig"

Basert på det jeg tidligere har skrevet under «programmeringsfasen», kommer det fram at alt vi opplever og erfarer i de første 6 årene av vårt liv, lagres som den absolutte sannhet. Dette fordi vi ennå ikke har noen utviklet bevissthet/ fornuft, og har ingen evne til å vurdere eller overprøve det vi opplever, lærer og erfarer. Dette er i utgangspunktet en mekanisme fra naturen, som skal sørge for at vår kultur videreføres fra generasjon til generasjon. Som sosiale vesener er det viktig at vi har noen felles verdier og levemåte, som gjør at vi fungerer godt i et fellesskap. Denne kunnskapen blir programmert inn i vår underbevissthet i løpet av våre 6-7 leveår, og vil i stor grad styre vår væremåte resten av livet.

Denne mekanismen er jo egentlig en smart innretning slik den er ment, nemlig å sørge for at barnet får inn livsviktig lærdom fra tidligere generasjoner.  Problemet er at det ikke er noen garanti for at det ikke kan snike seg inn en eller flere feilprogrammeringer. Dersom dette skjer, er det stor mulighet for at denne eller disse feilene også videreføres helt automatisk. De av oss som opplever dette, vil jo i stor grad være overbevist om at det er den hele og fulle sannhet. Man er derfor ikke i stand til å se noen feil ved det man selv har lært. Nå kan det tenkes at man får en livsledsager, eller andre, som gjør en bevisst på disse feilene. Noen ganger kan man også selv innse at det er noe som skurrer i ens egen oppvekst. Selv om man da bevisst bestemmer seg for å ikke være slik ovenfor egne barn, er det fortsatt ikke lett å unngå at feilen videreføres.

Grunnen til at dette er vanskelig å unngå, er at det handler om innlært atferd. Siden atferden styres av underbevisstheten, går dette mer eller mindre på autopilot. Selv om vi bestemmer oss for å styre i en annen retning, er dette en beslutning som tas av den bevisste delen av hjernen. For at dette skal fungere, må vi være til stede i vår bevissthet hele tiden. Straks den bevisste tenkende hjernen blir opptatt, er det igjen underbevisstheten og den opprinnelige programmeringen som styrer oss. Det lille barnet som til en hver tid er 100% innstilt på å ta til seg all lærdom, vil automatisk oppfatte hva som er ekte og hva som er påtatt.

Derom foreldrene lever med stress på grunn av vonde opplevelser i barndommen, vil det stort sett ikke være mulig å skjule dette for barnet. Største delen av livet styres av vår underbevissthet, og den vet ikke forskjell på rett og galt. Den er hverken smart eller fornuftig. Den baserer seg ene og alene på tidligere innlært kunnskap, og stoler på at denne er riktig. Siden dette ikke styres av den bevisste hjerne, er det heller ingen som kan klandres for videreføring av slike sår. Det kan rett og slett skje på tross av at man bevisst jobber for det motsatte.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH

 

 

JUBILEUM

 

             

Da har det faktisk gått ett år siden jeg startet denne bloggen!!

Etter opptelling i dag har det blitt 117 innlegg om energipsykologi, traumer, barndomstraumer, utviklingspsykologi, TFT, avhengighet, bevisst og underbevisst (fornuft og følelser), og mye mer.

TUSEN HJERTELIG TAKK!....  Til alle som har lest, likt, kommentert og delt!

Dette er tydeligvis temaer som mange er opptatt av, så dersom dere ønsker kommer jeg nok til å fortsette en stund til i samme stilen. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Traumebehandling

Hva er egentlig traumebehandling? Sagt på en enkel måte er traumebehandling å skru av alarmen som stadig utløses i vår hjerne (amygdala). Denne alarmen utløses hver gang vår underbevissthet, som ikke har noe tidsperspektiv, oppfatter noen signaler fra omgivelsene som får den til å tro at «nå skjer det igjen». Hva det er som skjer igjen, kommer an på hva det er vedkommende har opplevd av vonde hendelser som hjernen ikke har hatt kapasitet til å behandle. Når dette skjer opplever som regel vedkommende en såkalt frys reaksjon eller dissosiasjon. Stadig flere fagfolk hevder at traumer i en eller annen form, er årsaken til alle psykiske problemer.

Når disse følelsesmessige opplevelsene er så sterke at hjernen ikke klarer å behandle de, så lagres de som det vi kan kalle ubehandlede traumer. Vedkommende vil da ofte oppleve det som kalles for PTSD, som betyr gjenopplevelse av den stressende hendelsen. Slike erfaringer fører gjerne til at stressresponsen blir hyperaktiv, og trigges (utløses) av lukter, lyder, stemmer, synsinntrykk, som minner om den faktiske hendelsen. Dette er reaksjoner som går i hele vårt nervesystem, og aktiverer både psykiske og fysiske reaksjoner.

Når det så kommer til behandling av slike problemer, må både hjernen og kroppen involveres. Vedkommende som skal behandles, må føle seg trygg og komfortabel med sin terapeut.  Det er ikke mulig å behandle traumer med bare ord og samtaler. Når et traume reaktiveres, vil alltid vedkommende kjenne vonde følelser på steder i kroppen. Enten i form av smerter og stramming i brystet, halsen, i magen, nakken, bena, etc.

Tapping (TFT) er en av flere metoder som egner seg, og som kombinerer både tanke og følelser i kroppen. Det finnes også mange andre metoder, men felles for disse er stort sett at de henvender seg både til det psykiske og til det fysiske. Den som skal behandles for traumer, må være forberedt på og villig til å reaktivere de vonde følelsene. Dette kan være slitsomt mens det står på, men føles som en lettelse når det er over. Målet med slik behandling er å oppnå at man kan kjenne på de vonde følelsene og minnene uten at amygdala utløser stressalarmen.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Dissosiasjon - hjernens sikkerhetsventil

Dissosiasjon er en tilstand som gjerne rammer barn og unge som lever med, eller har opplevd, komplekse traumer. Det er rett og slett en utkobling av hjernen, som skjer dersom den følelsesmessige belastningen blir større enn det hjernen klarer å takle. Vi kan godt kalle det en slags sikkerhetsventil i hjernen. Dette kan skje både i en konkret situasjon og i forbindelse med vonde minner. Dersom situasjonen eller følelsene er uutholdelig, og det hverken nytter å flykte eller kjempe, kan vår hjerne velge å kople helt eller delvis ut.

Et typisk eksempel på en slik situasjon er barn som blir seksuelt misbrukt. Man kan for eksempel forestille seg at man er et helt annet sted, eller man kan få følelsen av å stå utenfor seg selv.  Dissosiasjon fører til emosjonell nummenhet, og utkopling av følelser. Det kan også føre til at kroppen blir helt slapp, eller at den stivner i «frys» posisjon. Dette er nok et eksempel på hvordan vår hjerne virker, og må ikke ses på som om det er noe galt med vedkommende.

En person som dissosierer vil som regel få med seg veldig lite av det som skjer her og nå. Omverdenen er som regel koplet helt ut, og de hverken oppfatter eller husker hva som foregår. En elev kan for eksempel dissosiere midt i en skoletime, og vil da ikke få med seg noe av det som skjer i timen. Dette kan løses ut av at minner fra tidligere opplevelser, eller med tanke på hva som til daglig foregår i hjemmet. Som jeg tidligere har skrevet, er vår underbevisste hjerne ikke smart, og vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Stressresponsen kan derfor utløses bare ved tanken på det vonde.

Vi kan jo alle forestille oss hvor overveldende det kan være for barn å leve i en situasjon, hvor de personene som skal sørge for barnets trygghet, er de samme som skaper frykt. Den normale reaksjonen i situasjoner som skaper frykt, er flukt eller kamp. Et lite barn som opplever overgrep eller vold i hjemmet, har ingen sted å flykte og de er heller ikke i stand til å kjempe. Da har vi heldigvis en nødutgang, nemlig dissosiasjon. Dersom dette skulle skje enten i barnehagen eller på skolen, er det viktig å vite at det ikke er noe barnet eller ungdommen kan styre selv.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#dissosiasjon, #traumer, #kompleksetraumer, #overgrep, #vold, #missbruk, #stressrespons

Følelser fra barndom til voksen

Mange jeg har hatt besøk av på min klinikk, ønsker hjelp med vonde følelser som angst, depresjon, stress, utbrenthet, etc. De fleste har hatt problemer med disse følelsene enten konstant opp gjennom livet, eller de har kommet og gått i perioder. De sier selv at de har hatt en fin barndom, og ikke opplevd hverken vold, misbruk eller rusproblemer. Dette er jo slike opplevelser som fører til det vi kaller barndomstraumer. I dag vet vi at vår personlighet og følelser blir formet i barndommen. Hvordan kan det da være mulig at man sliter med sine følelser til tross for en fin barndom?

Selv om man ikke har opplevd store traumer, kan man likevel ha opplevd krenking av sine følelser i en noe lettere versjon. Nå er det også slik at noen er mer sensitive enn andre, når det gjelder hvordan man reagerer følelsesmessig. Vi kan si det slik at graden av vonde opplevelser, gjenspeiler seg i hvor store eller små problemene blir senere i livet. De som virkelig har opplevd store traumer i barndommen, og ikke har hatt voksenpersoner de kunne stole på og føle seg trygge hos, har ofte store problemer med å takle sin hverdag på normalt vis. Når det så gjelder lettere former for krenkede følelser, klarer de fleste å leve et tilnærmet normalt liv på tross av de vonde følelsene.

Hvordan kan slike følelser oppstå dersom man har hatt en fin barndom? Dette med krenking av barns følelser, kan skje mer eller mindre ubevisst. Man kan gjerne føle at man er elsket og ivaretatt som barn, men likevel er det noe som skurrer. Barnet selv er ikke klar over dette, siden små barn ikke er i stand til å se noe feil hos sine foreldre. Da vår bevisste hjerne, som representerer våre tanker og fornuft, ennå ikke er utviklet, oppleves alt våre foreldre sier og gjør som riktig og sant. Alt dette lagres i vår underbevissthet, og er med på å forme vår personlighet og følelser.  Det samme gjelder også foreldrene. Den måten de selv ble oppdratt, har i stor grad satt standarden for hva som er rett.

Hva er det da som kan føre til disse vonde følelsene i barndommen? Faktum er at mye av problemet skylles vår kulturelle opplæring i måten å oppdra barn. En annen grunn er at vi fram til i dag har hatt for lite kunnskap om hvordan vår hjerne fungerer og preges. Det foreldrene har som hovedmål for sine barn, er at de skal få det bra og klare seg fint i livet. Dette er igjen avhengig av at barnet lærer seg god oppførsel. Her kan det lett oppstå konflikt. Det man har funnet ut i dag, er at den aller viktigste faktoren for læring, er en god relasjon. Dersom foreldre har mer fokus på atferd fremfor relasjon, kan dette fort føre til feil resultat.

Dersom barnet stadig føler seg «overvåket» og redd for å gjøre feil, vil dette medføre stress hos barnet. Bruke av «sinnastemme» litt for ofte og «time out» (separasjon) fører også til stress. Så hender det barn blir irettesatt på grunn av sine følelser, ved at de ikke får aksept og anerkjennelse dersom de føler eller «oppfører seg slik». Å bruke ironi ovenfor barn, skaper også utrygghet hos barnet. Som foreldre har vi ofte lett for å appellere til barnets fornuft, mens barnet selv ikke forstår dette. Andre ting som også helt automatisk fører til stress hos barn, er dersom foreldrene sliter med eget stress og problemer.

Nå er det ikke slik at små barn overhodet ikke tåler stress. Stress er i utgangspunktet positivt, og hjelper oss til lettere å takle små og store problemer. Det som derimot er skadelig, er såkalt giftig stress. Det er stress som er mer eller mindre konstant i kroppen på grunn av følt utrygghet. Dette gjelder mennesker i alle aldre, men grunnen til at det er ekstra skadelig for små barn, er at deres hjerne ikke er ferdig utviklet. For at denne utviklingen skal få et godt resultat, er barnet avhengig av å føle trygghet. Stress er en følelse som er forbundet med fare. Da går hjernen og kroppen i forsvarsmodus, og den kan ikke være både i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Det som skaper trygghet hos små barn, er en sterk og god tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner. Dersom vi er veldig fokusert på å regulere barnets atferd på et tidlig tidspunkt, vil dette ofte oppleves negativt for relasjonen. Barnet vil oppfatte at det ikke er bra nok, og at det ikke blir likt. Det er av stor viktighet for barnet å opprettholde en god tilknytning, og dersom de stadig føler at denne blir satt på prøve, blir dette et stort stressmoment. Det barnet frykter mest av alt, er separasjon. Det vil si å ikke føle seg god nok eller flink nok til å bli akseptert «i flokken». Det betyr ikke at man ikke skal veilede og korrigere barns atferd, men man må hele tiden sørge for at det ikke går ut over relasjonen. Dette er meget viktig for at barnets hjerne skal få en god utvikling.

Barn som ofte opplever separasjon eller frykt for separasjon, vil derfor leve med stress og angst. Dersom vi legger hovedvekt på relasjon i oppdragelsen av barn, vil denne jobben bli mye enklere. Om relasjonen er bra, vil barnet være mer innstilt på å ta etter og bli lik den voksne. Legges derimot hovedfokus på å regulere atferd, vil vi ofte oppleve at barnet snur seg mot oss, og blir vanskelig å ha med å gjøre. Helt fram til 6-års alder er det kun følelsehjernen som styrer, og vi må ikke stille for store krav til barnets fornuft.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Hva gjør et barn lett å oppdra?

Mange strever med å være «de rette foreldrene» i dag. All litratur og alle eksperter på området, ser ikke ut til å gjøre det noe enklere. Vi har både Google og YutTube, men fortsatt er det ikke enkelt.

Dr. Gordon Neufeld er en canadisk psykolog, som er ekspert på barns utvikling og tilknytning. Han snur tingene litt på hodet, og sier i stedet for «hva kreves av meg for å være en god oppdrager?», «hva kreves av mitt barn for at det skal være lett å oppdra?».

Her kommer listen over hva det er som kreves av barnet:

  • Lytter til og er oppmerksom mot oss
  • Følger oss
  • Ser opp til oss
  • Søker vår hjelp
  • Trives i vårt selskap
  • Føler seg hjemme med oss
  • Liker oss
  • Ønsker å tilfredsstille oss
  • Ønsker å leve opp til vår standard
  • Ønsker ikke å holde ting hemmelig for oss

Jo flere av disse punktene som stemmer med barnet, jo lettere vil det være å oppdra. Det samme gjelder også i forhold til barnehageansatte og lærere. Om barnet fyller disse punktene, så vil det være et lett barn å lede og lære opp.

Hva er det som gjør at barnet fyller disse punktene? Er det noen som er født slik, eller er det noe man kan lære de? Handler det om den voksne sine egenskaper som oppdrager? Nei, dette handler rett og slett om den rette relasjon. Dersom relasjonen er på plass, så vil alt gå så mye lettere!

Dette krever av oss som oppdragere og lærere, at vi er i stand til å behandle, korrigere og irettesette barnet på en slik måte at det ikke ødelegger relasjonen. Vi må hele tiden være bevisst på at vi ikke sårer barnets følelser på oppdragelsens alter. Ansvaret for å skape en god relasjon ligger alltid på den voksne. Dersom dette ikke fungerer, må vi våre voksne nok til å ta på oss ansvaret, og ikke skylde på barnet.

 

Er vi tenkende roboter?

Mange synes det er vanskelig å akseptere at vår bevissthet styrer kun 5% av våre liv. Som tidligere nevnt styrer bevisstheten våre ønsker, behov og ambisjoner. Dette krever selvfølgelig at bevisstheten er til stede og fokusert på det vi ønsker å oppnå. Problemet er at de fleste av oss har så mye forskjellig å tenke på, at straks våre bevisste tanker er opptatt med dagligdagse problemer, drømmer, diverse. Når vi er opptatt med våretanker, er underbevisstheten på plass og styrer skuta. Den sørger for at det er flyt i våre liv og handlinger. Underbevisstheten er alltid til stede her og nå, mens våre beviste tanker kan reise i både tid og sted.

Et eksempel på dette er at dersom vi er ute og kjører bil, og en viktig eller interessant tanke slår ned i hodet, trenger vi selvfølgelig ikke å stoppe bilen til vi har tenkt ferdig. Dette er jo innlysende for oss alle, men det som er forklaringen er at da er det den underbevisste hjerne som overtar kjøringen. Den eneste grunnen til at den klarer det, er at bilkjøring er godt innlært i vår underbevissthet. Den er oppmerksom og rask, og passer på at alt går som det skal. Straks det kommer noe i veien, er koplingen og bremsen inne på brøkdelen av et sekund. Det samme gjelder alt vi foretar oss, fra vi står opp, kler oss, vasker oss, spiser, går, kort sagt alt av vaner og atferd.

Det interessante er at slik som det er beskrevet ovenfor, er slik vår hjerne alltid jobber. Så snart vi er opptatt med våre tanker, styres vi av vår underbevissthet. Siden den ikke har evnen til å tenke logisk, er det ene og alene erfaringene, lærdommen og programmeringene som styrer. I tillegg til å passe på oss, har underbevisstheten som oppgave å realisere det vi er programmert til. Nå har det seg slik, at i følge forskere bruker vi minst 95% av vår våkene tid til å tenke på alt annet enn her og nå. Derfor kan vi si at det er vår underbevissthet som styrer 95% av våre liv.

Dette forholdet mellom egne ønsker og programmering, kan ofte være en stor årsak til stress. Om vi tenker oss at det er stort sprik mellom det vi selv ønsker og det vi er programmert med, så må vi bruke mye ekstra energi på å oppnå eller fremstå slik vi ønsker. Mange kjenner seg sikkert igjen i at de både sier og gjør ting de angrer på i ettertid. De klandrer seg selv for at de ikke er annerledes, eller ikke klarer å være annerledes. Et eksempel kan være at men har blitt programmert med at man ikke duger, er bra nok, flink nok eller pen nok, etc. Da vil mange jobbe hele sitt liv for å motbevise dette for seg selv og andre.

Problemet er bare det at med en gang vi slipper disse målene ut av vår bevissthet, vil underbevisstheten jobbe for det den er programmert til. Vi vil da hele livet føle at vi jobber i motbakke, og vi opplever vårt liv som meget vanskelig. Mennesker som sliter på denne måten vil ofte sammenlikne seg med andre i sine omgivelser, og tenke at de andres liv «går på skinner». Noen vil også kunne føle at de i en lengre eller kortere periode lykkes bra, og selvfølelsen vokser. Denne følelsen er da basert helt og holdent på det man har klart å oppnå. Dersom suksessen på et eller annet tidspunkt stagnerer eller snur, vil de gamle følelsene igjen komme tilbake.  Dette vil ofte kunne føre til psykiske problemer som utbrenthet, angst, depresjon, etc.

Det er ingen enkel løsning på slike problemer, men det er underbevisstheten og programmeringene man må fokusere på for å finne løsninger. Alle som opplever at de underbevisste programmeringene er i samsvar med egne ønsker og behov, vil derfor ha store fordeler i livet. Disse menneskene vil mye lettere klare å nå sine mål, siden de ikke motarbeides av underbevisstheten. I tillegg til negative programmeringer vil også vonde minner, opplevelser og traumer, virke som bremseklosser i maskineriet. Behandling og regulering ved hjelp av energipsykologi, har hjulpet mange med slike stressproblemer.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH            Del gjerne!

#bevisst, #underbevisst, #stress, #selvfølelse, #hjerne, #suksess, #energipsykologi, #tankefeltterapi, #tft, #psykologi, #traumer,

 

Hva skjer om du bruker "sinnastemme" til ditt barn?

Et lite barn begynner allerede å bli kjent med mors stemme lenge før fødsel. Det første det er opptatt av etter fødsel, er å knytte seg til mor. Denne tilknytningen er avgjørende for at barnet skal føle seg trygg, og få en god utvikling. De første ukene vil barnet fortsette å studere mor for å lære seg både stemmeleie og ansiktsuttrykk. Etter hvert som barnet lærer seg dette, er det i stand til å orientere seg om hvorvidt livet er trygt eller om det er fare. På denne måten blir mor barnet «nyhetsbyrå» i den første tiden. Etter hvert som far er mer og mer sammen med barnet, så vil barnet også lære seg stemmen og uttrykket til far.

Alle disse inntrykkene lagres i barnets underbevissthet, som igjen styrer og kontrollerer barnets følelser. Så lenge barnet føler trygghet, vil hjernen produsere hormoner som fører til en sunn og god utvikling. Derimot om barnet opplever utrygghet, produseres stresshormoner. Straks barnet opplever sinne eller angst i stemmen til mor, eller uvanlig høyt stemmenivå mellom mor og far, utløse alarmen i barnets stressrespons.  Dette vil få barnets hjerne og kropp til å innta forsvarsmodus, og utviklingen stopper midlertidig opp.

Mange tror kanskje at barnet ikke oppfatter dette, siden de ennå ikke forstår hva som foregår. Det viser seg nå i følge nyere forskning, at selv om ikke barnet forstår, så oppfattes og lagres alt i barnets underbevisste hjerne. Dersom barnet av en eller annen årsak opplever mye stress i de første leveårene, vil dette påvirke utviklingen av den følelsesmessige delen av hjernen. Det fungerer gjerne slik at jo større grad av stress og jo oftere dette skjer, jo større blir skadevirkningen. Stress er jo en mekanisme som skal hjelpe oss å takle små og store problemer i livet, men dersom stresset er mer eller mindre kronisk, blir det som gift for kroppen. Slike stressopplevelser i barndommen kalles faktisk for «toxic stress» på engelsk.

Når det gjelder dette med sinnastemme, så er det slik at dette er en del av vår grunnleggende og underbevisste innlæring. Det vil derfor følge oss gjennom hele livet, og ha den samme påvirkningen for både barn og voksne. Forskjellen er bare at stress har forskjellig effekt på en ferdig utviklet hjerne og en hjerne som fortsatt er under utvikling. I begge tilfellene skjer de samme endringene i kroppen, ved at alle cellene inntar forsvarsposisjon i stedet for arbeidsposisjon.  Problemet er bare det, at hos små barn stanses også den normale utviklingen opp. Cellene kan ikke både være i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Viktig for helsen hva vi tenker og føler om oss selv.

Menneskekroppen består av 50 trillioner celler. Alle disse cellene får fortløpende melding fra hjernen. Er det grønt lys, vil de gjøre jobben sin med å holde oss friske. Er det rødt lys, er det fare og alle cellene inntar forsvarsposisjon, for å forsvare kroppen (stressrespons). Problemet blir når det røde lyset står på mer eller mindre konstant. Da får ikke cellene gjort den viktige jobben med å holde kroppen sund og frisk.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi må ta kontroll over vår hjerne, og sørge for at den ikke bare sender melding om fare og sykdom. Hva vi er opptatt av og fokuserer på, styrer de meldingene som går til cellene. Om vi er opptatt av bekymringer, problemer og sykdom, oppfatter cellene at det er fare. Dersom vi klarer å fokusere på mer positive og hyggelige ting, blir cellene glade og fornøyde, og setter i gang å jobbe.

Jeg sier ikke at dette er enkelt, men dersom vi hadde brukt litt mer kapasitet på å jobbe med vår tanker og følelser, hadde vi kanskje sluppet å tenke så mye på reparasjoner. Mange av oss lever i fortiden, og plager oss selv med minner om hendelser som er borte for lengst. Selv om dette i stor grad skjer underbevisst, er det mye som kan gjøres for å regulere vonde minner. Energipsykologi har flere metoder som går ut på å regulere vonde minner og traumer. Tenk grønne tanker!

                                  

 

Tre viktige faktorer i forhold til angst: Tilknytning - Separasjon - Stressrespons

Tilknytning

Et av de viktigste grunnbehovene for oss mennesker er tilknytning. Dette er noe av de første koblingene som utvikler seg i hjernen til et spebarn. Vi vet jo alle at et nyfødt barn ikke klarer å overleve uten tilknytning. Nå er det jo slik at det ikke bare er spebarn som er avhengige av tilknytning. Som sosiale vesener, eller «flokkdyr», trenger vi å være tilknyttet både familie og venner hele livet.  Dette er jo noe som gjelder alle flokkdyr, nemlig det faktum at uten tilknytning til flokken, er vi sårbare og utsatt. Forskningen har jo også bekreftet at det er dette som er avgjørende for om vi mennesker er lykkelige eller ikke.

Nå er det ikke slik at det er helt tilfeldig hvem vi er tilknyttet, men det aller viktigste er at vi har en såkalt primærtilknytning. Som nyfødt er det jo ganske selvfølgelig at dette er mor. Allerede 3-4 måneder før fødsel begynner fosteret å bli kjent med mor. Da er den underbevisste hjerne utviklet, og registrerer alle lyder og reaksjoner. Denne relasjonen forsterker seg selvfølgelig ytterligere i månedene etter fødsel. Etter hvert vil også barnets far få en viktig plass i barnets tilknytning. Senere i livet knytter vi oss til stadig flere og flere personer, men det vil alltid være viktig å ha en primærtilknytning.

Når det gjelder barn og unges tilknytning, så er det slik at det er den personen (eller gruppen) de er knyttet til som er deres forbilde. De vil gjøre alt de kan for å likne, tilfredsstille, lære av, betro seg til, denne personen (eller gruppen) de er knyttet til. I senere generasjoner er det mer og mer vanlig at barn og unge knytter seg sterkere til sine venner og likesinnede, framfor foreldrene. Dette betyr en mye mer usikker tilknytning og økt stress, da de stadig må jobbe for å opprettholde denne tilknytningen.  De må hele tiden sørge for å ha de rette klærne, riktig frisyre, bra kropp, språk, m.m.   Ansvaret for trygg relasjon og tilknytning vil alltid ligge på foreldrene.

Separasjon

Siden dette med tilknytning er så viktig for oss mennesker, er det å bli separert fra den eller de personene vi er sterkest knyttet til det vi frykter mest. Dette gjelder like mye for voksne som unge. Hvor sterkt vi reagerer på separasjon og avvisning som voksen, henger sammen med hvor sterkt vi har opplevd dette som barn. Dersom vi har opplevd dette sterkt i vår barndom, vil man gjerne som voksen helt ubevisst anstrenge seg ekstra for å bli likt. Det vil kunne føre til at man stadig setter sine egne ønsker og behov i bakgrunn, i frykt for å støte noen bort. Separasjon i denne sammenheng, kan like gjerne være følelsesmessig separasjon. Som barn vil vi uansett føle oss alene, selv om foreldrene er til stede men kun er opptatt av sine egne saker. Barnet vil da føle seg både forlatt og avvist.

I voksen alder er det ofte i jobbsammenheng at dette kan slå ut. I frykt for å ikke gjøre det bra nok, og ikke bli satt nok pris på, så tar vi på oss kanskje mer enn vi burde. Ikke nødvendigvis fordi det kreves av oss, men for å gjøre alt vi kan for å opprettholde vår tilknytning. Her har vi årsaken til det vi kaller utbrenthet. Dette styres helt og holdent av vår underbevissthet. Det samme gjør seg også gjeldende i parforhold og nære relasjoner. Typiske eksempler på separasjon er oppsigelse og samlivsbrudd. Her ligger også forklaringen på hvorfor dette går mye sterkere inn på enkelte enn på andre. Frykten for separasjon er også en hovedårsak til dødsangst, siden døden er den ultimate formen for separasjon.

 

Stressrespons

Når det så gjelder vår stressrespons, så er jo det verktøyet vår underbevissthet bruker for å passe på oss gjennom hele livet. Straks den oppfatter en situasjon som farlig eller truende, vil den utløse alarmen, og vi kjenner stresset i kroppen. Da handler det om enten å flykte eller kjempe. Dette med separasjon har således vært forbundet med utrygghet og fare siden tidenes morgen. Å føle seg utenfor (flokken) skaper utrygghet og angst. Dersom vi har opplevd dette sterkere enn normalt i vår barndom, vil sannsynligvis vår stressrespons være litt ekstra sensitiv. Ikke bare ovenfor situasjoner hvor det er reelt, men også i situasjoner som vi tolker (persepsjon) som skadelig for vår tilknytning.

Ofte er vi ikke selv bevisst dette. Noen ganger reagerer vi helt annerledes enn andre i tilsvarende situasjoner. Da tenker vi selvfølgelig med en gang at det må være meg det er noe galt med. På toppen av det hele kan vi også oppleve at «de andre» mener at vi bør ta oss sammen. Det er selvfølgelig ikke mulig, siden slike reaksjoner ikke er viljestyrt. Derimot er dette en ekstra byrde på den som har dette problemet.  Her trengs det forståelse og trygghet fremfor avvisning.

Når jeg jobber med angst, er mitt første mål å kartlegge forholdene hos den enkelte. Finne hva det er som ligger bakenfor, og hvorfor kroppen reagerer som den gjør.  Når vi får kartlagt dette vil man selv bedre forstå sine egne reaksjoner. En slik forståelse vil i seg selv føre til økt trygghet. Dernest jobber jeg også med å regulere, eventuelt snu, vonde minner og traumer som måtte ligge i fortiden ved hjelp av energipsykologi. Alle vonde minner og opplevelser opp gjennom livet huskes av vår underbevissthet.  De er med på å forme vårt inntrykk og oppfatning av omverdenen (persepsjon). Dersom vi oppfatter livet som utrygt, produserer hjernen angst. Oppfatter vi livet som trygt og godt, produserer hjernen kjærlighet.

Tom E. Myrbråten, traume og tankefeltterapeut MNLH

#tilknytning, #relasjon, #traumer, #separasjon, #stressrespons, #energipsykologi

Om du ikke kan si nei, vil kroppen din på et eller annet tidspunkt si det for deg.

Mange av oss sliter med å klare å si nei til andre. Oftest gjelder dette i forhold til de som står oss nær, men også i jobb og sosiale sammenhenger. Dette skyldes gjerne at vi som mennesker er sosiale vesener, og det vi frykter mest er separasjon fra de vi er glad i. En annen årsak kan være at vi som barn har blitt sterkt programmert til å «være flinke» og si ja til det vi blir bedt om.

Hva kan skje dersom vi sier nei? Noen kan bli sure på oss, og i ytterste konsekvens kan vi kanskje miste en venn. Hva kan skje dersom vi sjelden klarer å si nei? Da kan vi i verste fall bli syke. Det man har funnet ut i dag, er at dersom vi ikke står opp for oss selv og tar i større grad hensyn til våre egne følelser, ofte fører til sykdom. Spesielt er kvinner utsatt for dette. Ikke bare har de lett for å fortrenge egne følelser og behov, men de tar i tillegg til seg andres vonde følelser.

Mange kroniske sykdommer er derfor overrepresentert hos kvinner. Dette skyldes ikke at slike sykdommer er genetisk overrepresentert hos kvinner, men at kvinner oftere enn menn tar inn over seg andres bekymringer og stress. Disse belastningene kommer da på toppen av ens egne, og holder oppe et mer eller mindre kronisk stress i kroppen. Dette stresset har i sin tur en negativ effekt på immunforsvaret, og man er da mer utsatt for eksempelvis autoimmune sykdommer.

I følge den canadiske forskeren Dr. Gabor Mate, er det slik at i Canda er det 3-4 kvinner for hver mann som får MS. For 50 år siden var dette tilnærmet 50-50. Siden gener ikke kan forandre seg på så kort tid, så må det skyldes miljøet. Kvinner har uten tvil fått en større byrde i familien/samfunnet de senere årene. Dette er da et godt eksempel på hvordan økt stress fører til økt sykdom.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Gjentakelseprinsippet

Hvorfor er det slik at selv om vi vet meget godt hvordan enkelte ting skal gjøres, så får vi det ikke til? Noen ganger kan dette rett og slett føre til irritasjon både hos oss selv og de rundt oss. De synes kanskje dette er veldig lett. Vi kan for eksempel møte utsagn som «hvorfor kan du ikke bar gjøre som jeg sier?». Svaret er enkelt; Det vi vet med vår fornuft sitter i den bevisste delen av hjernen, men det er den underbevisste hjernen som styrer våre handlinger. Vår underbevissthet er ikke smart, og den kan heller ikke tenke. Den handler kun ut i fra tidligere erfaring og lærdom.

Hvordan lærer så underbevisstheten når den ikke forstår hva den blir fortalt? Dersom vi tenker tilbake på vår barndom, så hadde vi sannsynligvis lært oss mange ferdigheter før vi engang hadde lært å snakke. Både når vi lærte å krabbe og å gå, måtte vi prøve og feile mange ganger før vi lykkes. Når vi så klarte det, så gikk det helt av seg selv. Det samme er det med alle våre ferdigheter, alt fra å kle på seg og vaske seg, til sykling, svømming, stå på ski og mye mer.

Dette er et viktig prinsipp å kjenne til når det gjelder å forstå vår atferd og handlinger, som ikke alltid harmonerer med vår fornuft. Dette gjelder ikke bare våre ferdigheter, men også våre følelser. Det vi har blitt programmert med gjennom vår oppvekst, har formet oss til den vi er på godt og vondt. Det har også preget vårt syn på oss selv. Noen kan for eksempel føle at de ikke er bra nok, og i hvert fall ikke like bra som «de andre». Disse følelsene kan derved styre vår atferd, selv om vår fornuft vet at dette ikke stemmer. Et eksempel er hvor mange det er som frykter å snakke til en forsamling.

Dette viser da tydelig at det ikke er fornuften det er noe galt med, men det er i programmeringen feilen ligger. Dersom man så ønsker å endre dette bildet av oss selv, hjelper det lite å henvende seg til fornuften. Den vet det jo allerede. Det vi må gjøre er å benytte de samme prinsippene som i sin tur programmerte inn disse følelsene. Nemlig henvende oss til underbevisstheten. Siden vår hjerne er plastisk, er det fortsatt mulig å påvirke og endre det som tidligere er programmert inn. Da må vi først finne ut hva det er vi ønsker å endre, og så benytte gjentakelsesprinsippet til å reprogrammere underbevisstheten. Her har vi en egen metode innenfor energipsykologi, som vi benytter til dette.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Angst og utrygghet blant barn og ungdom.

Barn og ungdom i dag opplever stadig mer og mer angst. Angst handler ikke om noe annet enn manglende følelse av trygghet. Det som gir barnet følelsen av trygghet, er tilknytning til sine omsorgpersoner.  Utrygghet og angst i barndommen, handler derfor ofte om separasjon og atskillelse fra sine omsorgspersoner. Det er ikke meningen fra naturens side at foreldre og barn skal separeres slik det er i dag. Den naturlige responsen for både mennesker og dyr, er at straks mor og barn blir adskilt så går alarmen.

Slik utrygghet blir da en del av barnets utvikling og programmering, og vil følge med inn i viksenlivet. Dersom vi forsøker å løse dette med å snakke fornuft med barna, er det i så fall fordi vi mener at de tenker feil og ikke har forstått. Det betyr da i neste omgang at vi gir barna skylden for at de føler utrygghet. Dette er i alle fall ikke barna og de unges ansvar.

Denne utryggheten vil lett kunne føre til utagerende og dårlig atferd. Dette skyldes igjen at de har problemer med å kontrollere sitt stress. De klarer heller ikke å sette ord på hva det er som plager de, og spiller i stedet ut stresset (utagerer). Alt dette er helt normale reaksjoner, og beviser at vår stressrespons fungerer. Feilen ligger ikke hos barnet, men hos de som tror at dette er barnets feil, og at det er barnet som må korrigeres.

Tidligere var det mer vanlig å korrigere slik atferd med straffereaksjoner, mens i dag bruker man medisiner. I dag har forskningen kommet mye lengre i å forstå denne sammenhengen om hva det er som forårsaker slike atferdsforstyrrelser. Dessverre er det sterke krefter i samfunnet vårt som fortsatt motarbeider denne kunnskapen. Årsaken til dette handler i stor grad om økonomi og samfunnsstruktur. Spørsmålet er hvor langt vi må gå før samfunnet innser at vi er på vei i gal retning.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Regulering av vonde minner med energipsykologi

De fleste av oss har noen vonde minner fra tidligere i livet. Ofte er det slik at disse minnene dukker til stadighet opp i form av bilder inne i hodet. Hver gang disse bildene dukker opp, kjenner vi gjerne igjen den vonde følelsen som vi forbinder med den faktiske hendelsen. Slike bilder har ingen betydning eller nytte for oss, annet enn å sørge for at vi ikke glemmer hva det var som skjedde. Som voksen har vi en godt utviklet fornuft, som holder oss borte fra tilsvarende farer. Vi trenger derfor ikke stadig å bli minnet om de vonde følelsene vi hadde for 10-20-30 år siden.

Reimprinting

I noen tilfeller kan slike minner være veldig plagsomme, og mange føler at de gjenopplever hendelsen og de vonde følelsene stadig om og om igjen. Dette styres helt og holdent av vår underbevissthet, og kan ofte føre til at vi må avstå fra å gjøre ting som minner om denne hendelsen. Da finnes det faktisk metoder som kan få bort disse bildene, eller gjøre de om til å bli mere slik vi kunne ønske oss at de var. Denne metoden kalles reimprinting, og går ut på at vi etter å ha regulert den vonde følelsen, printer inn et nytt og mer positivt bilde av situasjonen. Dette bildet printes inn i underbevisstheten, og legges oppå det gamle bildet. Neste gang vi kommer i kontakt med det gamle minnet, er det det nye bildet som dukker opp. Siden dette bildet er mye mer positivt og hyggelig, vil det ikke lenger skape den samme ubehagelige følelsen.

Reprogrammering

Denne metoden er en av flere metoder som brukes innenfor energipsykologi til å endre vonde minner og traumer. En annen metode kaller vi for reprogrammering, og går ut på å programmere inn nye tanker i underbevisstheten. Siden vår underbevissthet ikke er spesielt smart, men styrer etter det som er programmert inn, er det også mulig å omprogrammere negative tanker og overbevisning. Dette er metoder som man trenger hjelp for å få til. De må foregå på spesielle måter, og i nær kontakt med underbevisstheten.

Et eksempel på feil programmering, kan for eksempel være at man gjennom sin oppdragelse har fått programmert inn liten tro på egne evner og ferdighet. Da vil dette hele tiden ligge i bakgrunn og hindre oss i å gjøre ting, som vi mest sannsynlig ville klart dersom vi hadde prøvd. Slik er det også med dårlig selvfølelse, hvor man stadig tenker at man ikke er bra nok, og at «andre sikkert ikke liker meg».

Begge disse metodene bruker jeg ofte i tillegg til banketeknikkene innen Tankefeltterapi og Faster-EFT.  Med Faster-EFT brukes også affirmasjoner, som er korte instrukser og beskjeder til underbevisstheten, som gjentas flere ganger. Noen tenker at disse metodene kan virke noe enkle og banale, men det er fordi man tenker på det ut i fra sin fornuft. Vår underbevissthet er overhodet ikke smart, og må behandles deretter.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#reprogrammering, #reimprinting, #energipsykologi, #traumer, #vondeminner, #tft, #fastereft

stressrespons og persepsjon

Dette er to faktorer som jobber sammen i vår kropp og vårt sinn. En persepsjon er måten vi reagerer på og tolker det som skjer rundt oss. Med andre ord en helt subjektiv vurdering av våre omgivelser, på godt og vondt. Det denne subjektive vurderingen baserer seg på, henger sammen med hva vi har opplevd og blitt programmert med tidligere i livet. Et enkelt eksempel kan være at dersom en person i sin barndom har blitt angrepet av hund, vil dette bidra til å påvirke hvordan vedkommende tolker situasjonen i forhold til hunder senere.

 Denne informasjonen ligger lagret i vår underbevissthet, som i sin tur har til oppgave å passe på oss. Det gjør den ved hjelp av stressresponsen, som presser oss til enten flukt eller kamp. Dette føles i større eller mindre grad som vonde følelser på forskjellige steder i kroppen, og kan i verste fall føre til angst og depresjon.  

Hva det er som gjør at noen opplever enkelte situasjoner mye vanskeligere en andre, handler om traumatiske opplevelser i barndommen. En person som har vonde opplevelser og følelser i forhold til en gitt situasjon, eller ting som kan relateres til dette, vil automatisk få en stressreaksjon når dette inntreffer på et senere tidspunkt. En annen person som ikke har liknende opplevelser, vil antakelig ikke reagere på langt nær like sterkt.

Disse reaksjonene er egentlig skapt for å ta vare på oss i situasjoner hvor det er virkelig fare. Dersom dette stresset utløses på bakgrunn av vonde opplevelser fra vår barndom, er det ikke mulig å flykte eller kjempe. Veldig mange utvikler da det jeg tidligere har omtalt som avhengighetsatferd, eller «fluktomani». Dette kan være alle mulige metoder som gir en midlertidig befrielse fra disse vonde følelsene.

Det er viktig å være klar over at det i slike tilfeller ikke er noe galt med fornuften, men at det handler om følelser som styres av vår underbevissthet. Det er rett og slett vår underbevissthet som finner måter å løse et problem på kort sikt. Dersom følelsene er sterke nok, vil vi stadig vende tilbake til denne atferden. Ofte kan en slik måte å «flykte» på føre til andre problemer på sikt, men siden underbevisstheten ikke er spesielt smart, tar den ikke slike hensyn.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

 

 

Utagerende atferd

Hva betyr det når barn og ungdom viser utagerende atferd? Dersom vi tar dette bokstavelig, så betyr å utagere å spille eller opptre. Det stemmer egentlig veldig bra, når det gjelder utagerende atferd. Barn og unge som av ulike årsaker sliter med stress, vet ikke selv hva det er de plages av. De har derfor ikke mulighet til å sette ord på dette, og de har kanskje heller ingen som klarer å fange opp at de sliter med stress. Det som da skjer er at de i stedet begynner å «spille ut» sine følelser. Siden de færreste har tilstrekkelig kunnskap til å forstå at det sannsynligvis ligger noe bak, er det selve atferden vi fokuserer på.

Måten vi tradisjonelt har brukt å løse slike problem er gjennom å kontrollere atferden. Vår innlærte måte å kontrollere atferd, er gjennom straff eller belønning. Nå er det bare det at dersom vi erkjenner at det er stress som ligger bak dårlig atferd, så er stress ikke noe vedkommende kan kontrollerer selv. Derimot så kan vår stressrespons som styres av den underbevisste delen av hjernen, i gitte situasjoner ta full kontroll og styring over vår atferd. Dersom vi så forsøker å kontrollere denne atferden med en eller annen form for straff, så vil dette føre til at stresset øker. 

I mange tilfeller kan dette medføre at vi faktisk klarer å oppnå det vi ønsker, nemlig å kontrollere den utagerende atferden. Spørsmålet er bare til hvilken pris? En utagerende atferd må sees på som et symptom eller et resultat av noe som ligger bak. Dersom vi bare konsentrerer oss om å regulere atferden, er det å betrakte som ren symptombehandling. På samme måte som om vi skulle oppleve en sterk smerte i kroppen, og kun regulere denne smerten med smertestillende medisin. Før eller senere vil den bakenforliggende årsaken føre til en eller annen form for kollaps.  Når det dreier seg om undertrykte eller avviste følelser i barndommen, kan det slå ut som både psykiske og fysiske plager eller kroniske sykdommer i voksen alder.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#utagering, #atferdsproblemer, #stress, #oppdragelse

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018
Tom E. Myrbråten

Tom E. Myrbråten

64, Hof

Jeg bor på et "hobby gårdsbruk" som vi kaller Farmen Gård i Hof, Vestfold. Her startet jeg i 2015 klinikken "Farmen Tankefeltterapi", i et eget hus på gården. Har jobbet 100% med traumerelatert arbeide siden 2008. Er utdannet tankefeltterapaut hos Mats Uldal International School of TFT. Jeg har også holdt en rekke foredrag om traumeforståelse/ traumebevisst omsorg, for lærere og barnehageansatte. I tillegg til det rent tekniske ved TFT (tappingteknikken), legger jeg stor vekt på bevisstgjøring og forståelse av hvordan våre følelser fungerer og styrer oss. På denne bloggen kommer jeg fortløpende til å legge ut tanker og meninger om følelsesrelaterte temaer, på en folkelig og forståelig måte.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker