hits

Tanker, følelser og atferd

For å bedre kunne forstå hvordan vi tenker, føler og oppfører oss, er det fornuftig å kjenne til forskjellen mellom vår bevisste,- og underbevisste hjerne. Tanker og fornuft styres av vår bevisste hjerne, mens følelser styres av underbevisstheten i forholdet 5til 95 %.  I vårt daglige liv har hjernen mange flere funksjoner enn bar å tenke. Vår hjerne er den som styrer over kroppen vår og alle milliardene av celler som kroppen består av. Den har som hovedoppgava å sørge for at kroppen holdes i live. Dette handler både om å beskytte oss mot farer og mot sykdommer.

De fleste kjenner til at måten den beskytter oss mot sykdommer, er gjennom vårt fantastiske immunforsvar. Ikke alle er klar over hvordan hjernen beskytter oss mot farer. Det skjer ved hjelp av vår stressrespons. Det er en mekanisme som løses ut av hjernen straks den oppfatter at kroppen er i fare. Den starter straks produksjonen av stresshormoner, som skal gjøre oss i stand til å redde oss gjennom flukt eller kamp.  Noen ganger kan den også sette oss helt i «frys posisjon», så vi ikke er i stand til å røre en eneste muskel. 

Det betyr at dersom våre følelser er sterke nok, overtar de helt styringen av kroppen. Dette skjer ved at blodårene i fremre del av hjernen trekker seg sammen, og den bevisste hjernen kobles ut. Når vi så er klar over dette, er det lettere for oss å forstå både oss selv og andre sin atferd og reaksjoner i visse situasjoner. Alt som vekker sterke følelser i oss, vil automatisk redusere vår evne til å «tenke klart», og vi blir overmannet av våre følelser.

Et eksempel jeg hørte en gang, var en ung mann som hadde skrevet bok om sin oppvekst med en alkoholisert mor. Under et intervju fortalte han at det som var verst å tenke på i dag, var "at mamma valgte alkoholen framfor meg". Jeg vil våge å påstå at det skjer ikke! En mor som har kontroll over seg selv, vil aldri velge bort sitt barn til fordel for alkohol. I det øyeblikket det er snakk om «å gjøre et valg», så anser jeg dette som en helt bevisst handling.  Det er derfor et eksempel på at denne moren ikke hadde et fritt valg. Hun var nemlig så under kontroll av sine følelser, at det var de som styrte hennes atferd. Jeg presiserer at dette kun gjelder i forhold til sterke følelser. Hennes indre smerte var så stor, at hun ble tvunget til å skaffe seg lindring.

Vi vet jo alle at dersom det er noe vi er veldig glad i eller veldig redd for, så kan vi ikke bare knipse i fingrene og bestemme oss for å stoppe dette. Følelsene styres av underbevisstheten, og er basert på opplevelser, lærdom og minner fra tidligere i livet. Sentret for hukommelse og følelser ligger i den mellomste delen av vår hjerne, som kalles det limbiske system.  Dette står så i direkte forbindelse med den primitive hjernen (reptilhjernen), som styrer vår atferd og motorikk.

Når det så gjelder diskusjonen om det er tankene som styrer følelsene, eller om det er motsatt, så mener vi innenfor energipsykologi at det er det siste. Vi mener at det er følelser som fører til vonde tanker, og at det derfor er vanskelig å kontrollere dette ved hjelp av fornuften. Vi mener det er lite sannsynlig at en person, som i utgangspunktet har full kontroll, plutselig bare bestemmer seg for å tenke vonde tanker. Da ville det vært like enkelt bare bestemme oss for å stoppe. Når vi tenker vonde tanker er vi bevisst på dette, men de vonde følelsene som ligger under er vi ikke bevisst. Derav navnet underbevisst.

Tankene som styres av den bevisste hjernen har vi kontroll over, mens våre følelser styres av underbevisstheten. Jeg har tidligere selv opplevd en lengre periode med angst, og er enig i at det ofte er vonde tanker som fører til, og får angsten til å eskalere. Det jeg også stadig opplevde, var at det gjerne var en eller annen følelse eller smerte i kroppen som fikk tankene til å spinne rundt for eksempel sykdom. Straks vi begynner å spinne videre på slike tanker, tror vår underbevissthet at dette er virkelig, og løser så ut stressresponsen. Underbevisstheten vet nemlig ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Det er akkurat det samme som skjer når vi leser en skummel bok eller ser en skummel film. Fornuften vet det er skuespill, men følelsene tror det er sant.

Dette er grunnen til at vi som driver med energipsykologi mener at det lønner seg mer å jobbe med følelsene og minnene, fremfor å jobbe med fornuften og tankene. Vi mener det er vonde følelser og stress som er «sand i maskineriet», og gjør at vi fungerer dårligere. Alle har vel erfart at ting vi klarer bra, plutselig fungerer dårlig når vi blir stresset. Dersom vi klare å få kontroll over vonde minner og følelser, blir det mindre stress. Når stresset forsvinner er tankene  på plass og problemene løses.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#følelser, #fornuft. #atferd, #stress, #bevisst, #underbevisst, #energipsykologi, #traumer, #tft, #tankefeltterapi, #traumebehandling, #atferdsproblemer,

Omsorgshjulet

 

De fleste av oss som er 50 år og eldre, har vokst opp i en tid hvor det mer eller mindre var den autoritære stilen som gjaldt i forhold til oppdragelse av barn. Dette førte jo til mye mer opposisjon blant de unge, og med den berømte 68-generasjonen oppstod det en endring. Denne endringen handlet i stor grad om likestilling mellom kjønnene og måten å oppdra barn.

Når man ser på hva resultatet har blitt i dag, så har det ført til både positive og negative resultater. Unge mennesker har ikke lenger den samme opprørstrangen og behov for utagering, som det var tidligere. Det har også ført til mye positivt i forhold til likestilling, selv om det fortsatt henger noe igjen. Hos oss har det blitt vesentlig bedre med likestilling i forhold til menneskeverd, samfunnsrettigheter, rettssikkerhet, o.l..

Der hvor jeg ikke er helt på linje med dagens holdninger, er at jeg mener vi på noen områder har gått litt for langt i motsatt retning. Både når det gjelder oppdragelse av barn, og også når det gjelder likestilling. Når jeg hevder at likestillingen har gått for langt, så tenker jeg på det faktum at det er krefter som forsøker helt å utradere kjønnsforskjellen.

 At det er en vesentlig forskjell på kvinner og menn er ikke noe som er tillært, og kan derfor ikke avlæres.  Alle forsøk på å endre dette er direkte naturstridig. Det er for eksempel ikke naturlig at far skal ta like mye del i stell av et nyfødt barn som mor. Man kan ikke vurdere dette ut i fra et idealistisk synspunkt.  Her må vi følge naturen, rett og slett av hensyn til barnet. Et lite barn er knyttet til mor allerede fra fødsel. Hun har et forsprang på 9 måneder, å bryte denne relasjonen vil være direkte traumatiserende for barnet.

Når det så gjelder hvordan barn blir oppdratt i dag, så går det mer og mer i retning av at det er barnet som er sjefen. Dette er også naturstridig, og det er rett og slett ikke bra for barnets utvikling. Foreldrene er i mange tilfeller redde for å møte barns følelser, og lar derfor barnet få sin vilje gjennom for å unngå sinne og tristhet.  Siden barn hverken har kunnskap eller styrke til å være sjef, vil dette føre til enorm usikkerhet.

Det barn trenger for å føle seg trygge, er bestemte voksne som kan ta styring og lede de på riktig vei. De trenger også at den voksne klarer å stå i deres store og små følelsesutbrudd, og fortsatt vise at de er glad i dem. Barnet skal vite at det alltid er den voksne som bestemmer, men dette må formidles på en varm og trygg måte. På tegningen nedenfor kan du teste deg selv. Med utgangspunkt i sentrum, sjekk hvor du slår ut på linjen mellom varm og kald, og mellom streng og ikke streng. Når du har funnet dette, kan du lese i sektoren for å se hva slags omsorgsperson du er. Den optimale omsorgspersonen bør havne innenfor autoritativ.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#likestilling, #barneoppdragelse, #kjønnsforskjell, #autoritær, #autoritativ

Trygghet vs. angst

Vi vet alle at det å føle trygghet, er et absolutt grunnleggende behov for at vi skal trives og utvikle oss som mennesker. Først når vi føler oss trygge har vi evnen til å utvikle gode relasjoner og bygge gode verdier i livet. Når det så gjelder små barn, er følelsen av trygghet avgjørende for en sunn og god utvikling av følelser.

For at barn skal føle denne tryggheten, er det ikke nok med fravær av fare. Det handler kun om å være fysisk trygg. Vi som voksne er stort sett i stand til å vurdere om vår livssituasjon er forholdsvis trygg eller ikke. Små barn derimot har ikke utviklet den bevisste, tenkende delen av hjernen, er derfor stort sett bare i stand til å forholde seg til følelser. Det er altså ikke nok at vi vet at barnet er trygg, men at barnet selv må føle denne tryggheten.

Det som får små barn til å føle seg trygge, er en god relasjon til sine foreldre, som de kjenner og kan stole på. De trenger å kjenne foreldrenes fysiske nærhet og kjærlighet, høre deres stemmer og se deres ansiktsuttrykk. De har nemlig brukt mesteparten av tiden fra de ble født til å studere og lære seg å tolke disse signalene. Siden mor har et forsprang fra naturens side, vil hun stort sett være den viktigste relasjonen for barnet de første par leveårene. Hjernen har allerede lagret signaler og sanseinntrykk fra mor siden 3-4 måneder før fødsel.

Siden angst og frykt er det motsatte av trygghet, er det viktig å være bevisst på hvordan dette henger sammen, for å unngå angst hos barn. Dersom barn ofte føler angst og utrygghet, vil dette danne et mønster i den underbevisste delen av hjernen. Denne delen av hjernen har som hovedoppgave å være vår overlevingsmekanisme, og det vil derfor huskes for resten av livet. Det er vanligvis slike opplevelser fra barndommen som er årsaken til angst senere i livet.

Stadig flere mennesker i dag opplever angst og panikkanfall en eller flere ganger i livet. Det kan strekke seg over kortere eller lengre tid. Som regel er det endringer eller belastninger i livet som utløser stress, og som i neste omgang kan føre til angst. Det er da lett å tro at det er denne eller disse hendelsene som er årsaken til angsten, men det er mest sannsynlig kun den utløsende faktor. Vår underbevissthet kopler hendelsene opp mot følelsene som er lagret fra barndommen, og løser ut vår stressrespons (kamp,- eller fluktrespons).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Lær dine følelser å kjenne

Våre følelser styres hovedsakelig av vår underbevissthet, og er ikke lett å overstyre ved hjelp av bevisstheten. Tenk for eksempel på noe du liker veldig godt, eller noe du er veldig redd for. Så kan du bestemme deg for at fra og med nå, skal du slutte å like eller være redd for nettopp dette. Det er rett og slett ikke mulig. Disse følelsene ligger så dypt forankret i underbevisstheten, og har blitt programmert inn helt fra vi var små barn. Vår underbevisste hjerne husker helt tilbake fra før vi ble født, og det er disse erfaringene og opplevelsene som danner grunnlaget for hvordan våre følelser styres. Det er nemlig denne delen av hjernen som styrer 95% av vårt liv, mens kun 5% styres av den bevisste tenkende hjernen.  Det er derfor den underbevisste delen av hjernen vi må henvende oss til dersom det er noe vi er missfornøyd med og ønsker å forandre. Tenk bare på hvor lite det hjelper å forklare til en med edderkoppfobi, at edderkopper i Norge ikke er farlige.

Bevisste/ kognitive endringer og positiv tenking, har som regel kortvarig effekt. De trenger ikke inn i vår underbevissthet, og vi faller som regel tilbake til vårt vante mønster etter en tid. Alt dette som styres av vår underbevissthet, være seg atferd, vaner og følelser, er ofte ting som "bare skjer" uten at vi er bevisst på at det skjer. Enkelte ganger går det først opp for oss etter at det har skjedd, eller blitt sagt, og det hender vi noen ganger angrer oss i ettertid. De fleste av oss har sikkert opplevd flere ganger i livet at vi har sagt og gjort ting som ikke var spesielt smart når vi ser tilbake på det. Det er også slik at noen mennesker styres mer av sine følelser enn andre. Problemet med dette er at vår underbevissthet ikke er smart, og har ikke evnen til å tenke. Den styres kun etter hvordan den har blitt programmert. Jo vanskeligere vi har hatt det i vår barndom og oppvekst, jo større påvirkning har følelsene på vårt liv. Dersom følelsene er sterke nok, vil de seire over fornuften.

Hvordan kan man så klare å endre på negativ programmering? Et skritt for å få bedre kontroll på disse innprogrammerte følelsene, er å bli mer bevisst på hva dette dreier seg om. Her finnes det flere metoder som er egnet. Noen eksempler er meditasjon (mindfulness), hypnoterapi og energipsykologi. Felles for disse metodene, er at man lærer seg å se innover i seg selv for å finne de bakenforliggende minnene og programmene som styrer oss. Gjennom denne bevisstgjøringen, lærer vi oss selv og våre følelser bedre å kjenne. Vi vil da gjerne gjenkjenne de negative følelsene lettere, og kunne lære oss å håndtere de på en mer bevisst og positiv måte. Ved hjelp av energipsykologi vil vi også lettere kunne finne tilbake til vonde minner og traumer, for så å regulere disse så de ikke lenger har samme energi og kraft. Gjennom denne prosessen blir vi på en måte mer kjent med, og trygg på, at følelsene ikke lenger er så "farlige" og klarer da å kontrollere de på en bedre måte.

Målet er at det er vi som skal styre over følelsene, og ikke følelsene som skal styre oss.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Er du ofte sint på ditt barn?

Noen tror at det å bli sint på barnet sitt i gitte situasjoner, er en viktig del av oppdragelsen. Dersom man ikke blir sint vil ikke barnet forstå at det barnet gjorde var feil. Dette er en myte! For det første har ikke små barn utviklet tilstrekkelig bevissthet til å forstå sammenhengen mellom handling og konsekvens; «dersom jeg gjør slik, vil det og det skje». Barn styres av følelser, og reagerer på følelser. «Mamma/pappa er sint, de er ikke glad i meg». De må bli ganske store før de forstår sammenhengen mellom det de gjorde og sinnet dette utløser. Det eneste man oppnår er å skade relasjonen til barnet, og at barnet blir mer usikker og engstelig. I verste fall kan dette også føre til psykiske problemer for barnet senere i livet.

En annen ting er at en sinnereaksjon hos foreldre, stort sett handler om at er foreldrenes egne følelser som trigges. Dersom våre barn gjør eller sier noe som vi selv opplevde at våre foreldre reagerte på, vil dette føre til at våre følelser utløses. Måten vi reagerer på er da ofte lik som våre foreldre reagerte på oss. Dette er reaksjonsmønstre som har blitt programmert inn i oss. Selvfølgelig er det mulig å overstyre dette med vår egen bevissthet og fornuft, men det krever at vi til enhver tid er til stede og jobber bevisst med dette i oss selv. Det kommer også litt an på hvor sterkt våre følelser blir påvirket. Dersom disse blir sterke nok, kan det føre til at de overstyrer vår fornuft. Det som avgjør dette, er hvor streke reaksjoner vi selv opplevde som barn. Jo sterkere våre egne opplevelser var, jo større kraft har følelsene som er lagret i vår underbevissthet.

Så er det mange som lurer på hva de skal gjøre dersom barnet er helt umulig, og det ikke er noe som hjelper. I slike tilfeller er det som regel noe som ikke er som det skal. Så lenge man klarer å bygge en nær og god relasjon til barnet, er som regel barnets ønske å beholde denne gode relasjonen gjennom å være snill og gjøre sine foreldre fornøyd. De ser opp til og respekterer sine foreldre, og ønsker å bli likt av foreldrene. Dersom de til enhver tid bevisst motarbeider og protesterer med foreldrene, er det ikke barnet som har feilen. Da kan for eksempel forklaringen være at man ikke har klart å overstyre gamle programmeringer, og har fulgt sine underbevisste instrukser fra sin egen oppvekst. Tidligere generasjoner var gjerne mer opptatt av lydighet, disiplin og oppførsel, enn av relasjon og følelser.

Jeg mener ikke med dette at barn ikke skal lære god oppførsel, men det er fullt mulig å få dette til uten å ty til sterke metoder. Man må være konsekvent, vise at det er jeg som er sjefen, og er den som er best rustet til å ta de fleste avgjørelser. Ikke fordi man er mer verdt som menneske, men fordi det er den voksne som har erfaring, kunnskap og fornuft. At dette fører til protester og gråt fra barnet, må foreldrene tåle. Det er viktig å ikke forvente resultater av oppdragelsen på et for tidlig tidspunkt, men være tålmodig og la barnet få tid til å lære gjennom erfaring og utvikling. Selv om barnet lærer seg språket og forstår mye av det vi sier, så er ikke den bevisste delen av hjernen utviklet.  Det betyr at barn styres av sine følelser og impulser, og er stort sett kun opptatt av her og nå.

Dersom man er oppmerksom på at man sliter med vanskelige følelser og sinne ovenfor sine barn, skyldes dette mest sannsynlig gammel programmering fra egen oppvekst. Siden dette hovedsakelig styres av underbevisstheten, er det ikke lett å endre dette ved hjelp av tanker og fornuft. Det er da lurt å søke hjelp for å få kontroll med dette. Dersom du ønsker «å få besøk av dine barn på gamlehjemmet», er det i tidlig barndom og oppvekst dette grunnlaget blir lagt.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#barn, #barneoppdragelse, #barnepsykologi, #barnetraumer, #utviklingspsykologi, #sinnemestring, #sinnereaksjon, #straff

Angst og panikk angst

Angst er en lidelse som stadig blir mer og mer vanlig i vårt stressede samfunn. Mange sliter med angst uten engang å være klar over hva det er som forårsaker disse meget ubehagelige reaksjonene i kroppen. Vi forbinder gjerne angst og frykt, og tenker kun på dette som noe psykisk. Når vi så merker kroppslige reaksjoner som spenninger og smerter i bryst og mage, hjertebank, ukontrollert skjelving, svette, svimmelhet, etc., etc., tror vi straks at det må være noe fysisk galt. Når dette når slike høyder at man tror man skal dø, kalles det et panikk angst anfall.

Det at man merker disse reaksjonene i kroppen, fører ofte til at angsten forsterker seg ytterligere. Det vil derfor hjelpe et godt stykke på vei å få en forklaring på hvordan det fysiske og psykiske henger sammen. Jeg har selv vært i denne situasjonen, og følte aldri at jeg fikk noen god forklaring hverken av leger eller psykologer. Dersom dette skjer, føler man seg veldig alene med sine plager og problemer. Dette er igjen faktorer som leder til økning i angsten, og at det ikke er noen som forstår hvordan jeg har det.

Kort fortalt så er angst i utgangspunktet en helt normal reaksjon. Når hjernen oppfatter faresignaler, løser den ut stressresponsen, som er basert på enten kamp eller flukt. Med andre ord er dette en overlevelsemekanisme. Dette styres av vår underbevissthet, som husker alle vonde opplevelser fra tidligere i vårt liv. Underbevisstheten har en kjempekapasitet når det gjelder hukommelse, den er veldig rask, men den er ikke smart. På bakgrunn av hendelser i hverdagen, kan dette tolkes av underbevisstheten som om vonde minner er i ferd med å gjentas. Stressresponsen løses da ut umiddelbart, uten at vi har en bevisst forståelse av hva det er som skjer. Det vi da kjenner i kroppen, er et direkte resultat av dette stresset.

Med bakgrunn i ovenstående, kan vi si at kroppen er et speilbilde av vårt sinn og våre følelser. Dersom vi sliter med vonde følelser, minner, stress, etc., vil dette påvirke hvordan vår hjerne oppfatter og tolker situasjonen rundt oss til en hver tid. Alt dette styres av den underbevisste delen av hjernen, og vi skjønner derfor ikke helt hva det er som foregår. Dersom man ønsker endringer i kroppen, må man få til endringer i sinn og følelser. Problemet er at våre følelser styres av underbevisstheten, og den er ikke enkel å endre ved hjelp av det kognitive (bevisste tanker).  Det vil være lettere å takle med en økt forståelse om hva som skjer, men det vil ikke forsvinne.

Vi har vanskelig for å forstå at gamle hendelser som vi ikke lenger tenker på, kan ha noen innvirkning på våre følelser. Det skyldes at det ikke er den bevisste hjernen som styrer følelsene våre. De styres av vår underbevissthet, og den glemmer ALDRI.  Den husker alltid på det som har vært vondt, da dens hovedoppgave er å beskytte oss fra dette senere. Ved hjelp av energipsykologi kan en dyktig terapeut hjelpe til med å finne tilbake til disse minnene, og regulere de med forskjellige teknikker (TFT,EFT,m.m.).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Anerkjennelse av vonde følelser

Et viktig prinsipp innen traumeforståelse, er at «vonde følelser forsvinner ikke med mindre de blir anerkjent». Behovet for å bli anerkjent på våre følelser, er et grunnleggende prinsipp hos oss mennesker. Det gjelder ikke bare som barn, men det gjelder i alle aldre. Grunnen til at dette er særdeles viktig å ta hensyn til hos barn, er at hjernen utvikler seg i henhold til det miljøet vi vokser opp i. Hver gang et barn blir avvist på sine følelser, fungerer dette som en krenkelse. Dersom dette skjer ofte i et barns oppvekst, fører det til at utviklingen av hjernen tar inn dette i sin programmering.

Siden dette med følelser praktisk talt er tabu i manges oppvekst, så er ofte dette et område man har for lite kunnskap om. Mange omsorgpersoner ville sikkert ikke med viten og vilje krenke sine barns følelser. Problemet er bare det at vi vet for lite om hvordan barn reagerer og oppfatter. Før barnet er 6 år, er den bevisste hjernen ikke utviklet, og det er mye barnet ikke forstår. For eksempel forstår de ikke ironi eller sarkasme. De er heller ikke i stand til å forstå konsekvenser.  Det betyr at det hjelper lite å forklare til en 4-5 åring, at dersom du gjør sånn og slik, kommer det og det til å skje. Dersom barnet ikke føyer seg etter slike forklaringer, er det ikke tegn på ulydighet.

Små barn har også dårlig evne til å uttrykke vonde følelser verbalt. Det er derfor viktig å ta de på alvor når de er lei seg og gråter. Det som vi voksne kanskje ser på som bagateller, kan være viktige følelsesmessige problemer for barnet. Dersom vi stadig reagerer med å bagatellisere problemet, eller avlede med å tilby noe som barnet er glad i, så er dette en form for avvisning av følelsen. Det samme er tilfelle dersom barnet ikke får sove, og er redd for at det er «spøkelser i skapet» eller «monster under sengen». Dersom vi avfeier dette med å si at spøkelser og monstre ikke finnes, tar vi ikke barnets følelser på alvor. Vi bør da prøve å finne den bakenforliggende (reelle) årsaken til at barnet er redd og engstelig, og gjøre det vi kan for å trygge barnet.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut.

Hvorfor er tilknytning og relasjon så viktig?

Det første som utvikler seg i et nyfødt barns hjerne, er evnen til relasjon og tilknytning. Dette er jo helt logisk, fordi barnet er helt avhengig av en annen person for å få næring til å overleve. Etter hvert som vi blir eldre, og klarer å skaffe oss næring på egenhånd, er vi fortsatt avhengig av relasjoner. Dette er noe som er innarbeidet i «ryggmargen», og gjør oss til sosiale vesener.

Det er fortsatt slik at det er relasjonene som får oss til «å blomstre» som mennesker. Akkurat som planter, er vi avhengig av et godt rotsystem. Det første som utvikler seg hos en plante er jo røttene. Straks de finner den næring de søker, vil de starte å utvikle seg og vokse. Dersom en plante ikke trives, stiller vi aldri spørsmålet om hva er galt med planten. Vi er straks klar over at det er noe galt med miljøet hvor planten lever.

Slik er det også med oss mennesker. Vi trenger å sikre oss et trygt og godt fundament for å utvikle oss videre. Dersom vi ikke føler oss helt trygge på fundamentet, vil vi heller ikke klare å slå oss til ro. Det er derfor det er så viktig å gi våre barn et trygt og godt fundament, med tanke på relasjon og tilknytning. Når vi som voksne mennesker skal stifte nye bekjentskaper som ektefelle, venner, og andre, er det våre røtter som forteller oss hvilke valg og fremgangsmåte som er best.

Det er også diverse forskningsresultater som viser helt klart og tydelig at det som gjør oss mennesker lykkelig, er gode relasjoner og samvær med familie og venner. Det er hverken eiendeler eller velstand som er avgjørende. Selvfølgelig er det viktig at ikke våre levevilkår er så dårlig at vi ikke klarer å tilfredsstille de mest grunnleggende behov, men kanskje dette også handler om hvor godt våre røtter er forankret?

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hva er et traume, og hvordan oppstår det?

Man skiller gjerne mellom enkeltstående traume og komplekse traumer. Felles for begge er at de berører våre følelser i sterk grad. Det er også stor forskjell mellom traumer i voksen alder og barndomstraumer. Denne forskjellen består i at når vi opplever voldsomme følelsesmessige påkjenninger som voksen, så forstår vi hva det er som skjer, og vi har derved også muligheten til å bearbeide disse traumene på en fornuftig måte over tid. Når det gjelder barnetraumer, så er det slik at små barn ikke har medfødt egenskapen til å regulere egne følelser, samt evnen og fornuften til å forstå hva det er som skjer.

Et traume kan heller ikke måles eller veies. Et traume er en følelse, og det er hvor sterkt det oppleves som bestemmer hvor kraftig traumet er. Vi må hele tiden ha i fokus at det er vår underbevissthet som styrer følelsene, mens det er bevisstheten som styrer vår fornuft.  En utenforstående vil da vurdere en traumeopplevelse ut fra sin fornuft, mens den som opplever det kjenner det på sine følelser. Det er derfor ikke mulig for en utenforstående person å uttale seg om hva den andre føler, og hvilken styrke andres traume har.  Et traume som oppleves i voksen alder, fester seg som regel ikke så sterkt i underbevisstheten. Styrken av den vonde følelsen vil da gjerne avta gradvis etter hvert som tiden går.

Når det gjelder sterke følelsesmessige opplevelser i tidlig barndom, så har vi ikke evnen til å regulere disse på egenhånd. Vi trenger derfor trygge sensitive omsorgpersoner som kan hjelpe til med å regulere vonde følelser. Vonde følelser og opplevelser fra denne tiden som blir regulert og tatt hånd om, vil ikke bli noe traume. Derimot vil et lite barn som opplever vonde følelsesmessige opplevelser som ikke blir regulert, lagre disse opplevelsene som vonde minner i sin underbevissthet. Underbevisstheten, som har som hovedoppgave å sørge for å holde oss borte fra farer, vil da aktivere vår stressrespons hver gang den opplever situasjoner senere i livet som minner om den vonde opplevelsen. Det er da vi kaller det et traume.

Dersom et barn vokser opp med stadig opplevelser av krenkede følelser, vil dette føre til det som kalles komplekse traumer eller barndomstraumer. Barnets hjerne er i stadig utvikling, og hjernens hovedoppgave er å sørge for å opprettholde livet.  Disse opplevelsene vil derfor påvirke hvordan hjernen utvikles, og hvordan barnet oppfatter seg selv. Dette lagres så direkte i underbevisstheten, og vil styre mesteparten av atferden senere i livet. Det er derfor viktig å forstå at dårlig atferd ikke er viljestyrt, men er styrt av vår underbevissthet. Underbevisstheten styrer oss gjennom følelser, og dersom følelsene er sterke nok så vil de alltid seire over fornuften.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

 

 

 

 

Føler barn det samme som voksne?

Som barn har vi akkurat de samme følelsene som voksne. Faktum er at det er i tidlig barndom våre følelser formes, og vil prege vår personlighet resten av livet. Her hviler det et stort ansvar på foreldrene og hvordan de behandler sine barns følelser. Det er fortsatt mange foreldre som behandler sine barn dårlig, gjennom at de både kjefter og skriker til barna. Da skulle det vært interessant å vite hvordan disse foreldrene ville reagert selv. Om de for eksempel hadde hatt en sjef på jobben som hadde behandlet de på samme måte. Dette ville ikke blitt akseptert i arbeidslivet. Enten hadde sjefen mistet jobben, eller den ansatte hadde sagt opp. 

Denne muligheten har ikke små barn. De må til enhver tid finne seg i måten de blir behandlet på, og de tror faktisk at det er slik livet skal være. Vi har derimot en medfødt egenskap til å tilpasse oss og finne metoder å takle slike erfaringer. Problemet er bare at dette samtidig påvirker vår utvikling, og former hjernen i tråd med disse opplevelsene.  Dersom barn opplever dårlig behandling fra voksne gjennom hele oppveksten, vil denne erfaringen føre til at de vil slite med relasjoner gjennom hele livet. De vil samtidig sitte igjen med veldig dårlig selvfølelse. Siden evnen til å tenke fornuftig ikke er utviklet hos små barn, forstår de ikke at det er feil fra foreldrenes side. De vil kun oppfatte at siden jeg blir dårlig behandlet, må jeg være lite verdifull.

Å bli slått gir en fysisk smerte, mens å få kraftig kjeft gir en psykisk smerte. Ingen tvil om at den psykiske smerten er minst like vond. Å kjefte på barn er som å slå med ord. Dersom vi heller jobber for å bygge en god relasjon og tilknytning til våre barn, vil de jobbe for at vi skal bli fornøyd med de. Dersom barn blir behandlet med vennlighet og respekt, vil de også se opp til og respektere sine foreldre. De vil ha foreldrene som sine forbilder og lære og ta etter slik foreldrene er. Stell pent med barna, du skal ha de som venner resten av livet.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

  

Persepsjon,- viktigere enn vi tror

   Hva ser du her...?  En eller to...?

Persepsjon er et uttrykk som kanskje ikke er like kjent for alle.  Dette ordet er ikke så helt enkelt å forklare, men på Wikipedia står det: «innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon».  Med andre ord slik vi oppfatter og tolker sanseinntrykkene fra livet rundt oss.

Det er faktisk slik at våre omgivelser til enhver tid er så spekket med inntrykk, at vår bevisste hjerne ikke klarer å ta inn og registrere på langt nær alt.  Det vil si; vår underbevissthet registrerer alt, mens vår bevisste hjerne ikke har på langt nær den samme kapasiteten.  Hvorfor er dette relevant, og hvilken betydning har dette?  Jo, det betyr at vi til daglig må sile bort mye informasjon. Hva vi siler bort og hva det er vi oppfatter, handler om persepsjon. 

Hva er det så som styrer og kontrollerer vår persepsjon?  Først og fremst er det slik at ting vi liker, er opptatt av og fokuserer på i vår tilværelse, er det vi tar inn mer av.  Et eksempel:  tenk at du nettopp har kjøpt deg ny BMV, og du har aldri hatt en bil av dette merket tidligere.  På din første kjøretur hvor det er en del trafikk, vil du legge merke til at det er utrolig mange andre som kjører BMW.  Hvor mange Mercedes, Audi og VW som var på veien, la du neppe merke til. 

Persepsjon påvirker også hvordan vi takler livet, våre medmennesker og våre omgivelser.  To personer kan for eksempel sitte og høre på en tredje person som snakker om et tema.  I etterkant kan det vise seg at de har helt forskjellige meninger om både personen og innholdet.  Det som gjør denne forskjellen, er rett og slett vår programmering og våre erfaringer fra tidligere i livet. Alt dette ligger lagret i vår underbevissthet. Dersom vi for eksempel sliter med negative og vanskelige følelser, så vil dette også påvirke vår persepsjon. Det vil si hvordan vi tolker livet rundt oss.

Det er derfor vi sier at vårt liv og våre omgivelser, er et speilbilde av oss selv. Det betyr at om man ikke er fornøyd med sitt liv, er det seg selv en må endre. Siden våre liv styres 95% av vår underbevissthet, er det her vi må henvende oss for å gjøre endringer. Energipsykologi har flere metoder, blant annet tankefeltterapi, som jobber direkte med underbevisstheten. Dersom vi klarer å få til endringer i vår underbevissthet, vil også vår persepsjon endre seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

Underbevisst vs. bevisst (følelser vs. fornuft)

Hvorfor er det så viktig å tenke på positive ting og hendelser framfor negative? Jo, blant annet fordi vår underbevissthet følger med og får med seg både det vi sier og det vi tenker. Siden den ikke er spesielt smart, styres den etter det den blir programmert med. Det er denne delen av hjernen som styrer våre følelser, og den vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Beviset på dette får vi når vi ser på en film som er trist. Vi blir da triste og kanskje feller noen tårer, til tross for at vi vet med vår fornuft at det kun er skuespill.

Det samme skjer også om vi bare tenker på triste hendelser eller minner, så tror vår underbevissthet på dette og løser ut triste følelser. Om vi for eksempel går tilbake til en vond og traumatisk hendelse, ser for oss hva som skjedde og tenker at vi er tilbake der akkurat nå. Da vil vår underbevissthet tro at dette faktisk skjer, og løse ut vår stressrespons (flukt eller kamp).  Det er også dette fenomenet som ofte gjør seg gjeldende i forhold til angst. Dersom våre tanker begynner å vurdere hva som i verste fall kan skje i en situasjon, så oppfatter vår underbevissthet dette som en sannhet. Siden den har til hovedoppgave å redde vårt liv, vil den straks iverksette stressresponsen. Dette fører da gjerne til at vi må holde oss borte fra situasjonen vi tenkte på (eks. flyskrekk).

Hvordan er det så mulig å styre oss til å tenke positivt? De negative tankene kommer jo helt av seg selv, og vi kan jo ikke bare skru av eller stoppe en tanke? Jo, det finnes faktisk en metode vi kan benytte for å klare dette. Om ikke vi direkte klarer å "skru av" en tanke, så kan vi klare å "skru på" en . Siden vår hjerne kun klarer å holde en tanke av gangen, så kan vi klare å stoppe en negativ tankerekke ved å bevisst tenke på noe positivt. Straks den positive tanken kobler inn, fortrenges den negative. Det er derfor viktig å si og tenke positivt om oss selv. Underbevisstheten får med seg alt, og det er den som styrer mesteparten av våre liv (95%).

Andre metoder som hjelpe på negative tanker og vonde minner, er slik vi jobber innenfor energipsykologi. Da går vi bevisst tilbake til de vonde minnene, og reaktiverer disse. Siden disse i sin tid ikke ble regulert, men lagret i kroppen med stor energi, vil denne energien komme fram ved reaktivering. Underbevisstheten tror da at dette er i ferd med å skje igjen, og aktiverer stressresponsen i form av vonde følelser. Ved å bearbeide disse følelsene gjennom våre avspennings/banke teknikker, blir den sterke energien eller følelsene frigjort fra dette minnet. Når så minnet går tilbake til lager, har det en mye svakere energi. Dette vil så føre til at minnet ikke lenger er like plagsomt, og ikke lenger lar seg reaktivere eller trigge som tidligere.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#tankefeltterapi, #tft, #energipsykologi, #følelser,fornuft, #underbevissthet, #angst, #depresjon, #traumer, #positiv,

 

 

Nyttårsforsetter - 3 metoder for endring av vaner

De fleste av oss har gjerne noe vi ønsker å endre i vår atferd. Det kan være noe man ønsker å bli bedre på i forhold til prestasjoner, eller noe man ikke liker ved seg selv som man gjerne vil ha bort. Noen har kanskje som mål å prestere bedre innen jobb eller idrett, mens andre gjerne ønsker å endre sine vaner i forhold til spising, trening, røyking, alkohol, etc. Alle disse målene og ønskene kommer fra vår bevisste hjerne. Det er den som styrer alle våre ønsker, mål og ambisjoner.  Nå er det bare slik, at det ikke er den delen av hjernen som styrer våre vaner og atferd, det er vår underbevissthet. Vår underbevisste hjerne styrer hele 95% av vårt liv. Den utføre mange av våre daglige oppgaver uten at vi behøver å tenke på hva vi gjør. Noen ganger er vi ikke engang klar over at vi gjør det. Det ligger på en måte i navnet "underbevisst". Mange har sikkert opplevd at de sitter og kjører bil, og oppdager plutselig å ha kommet et langt stykke uten å ha registrert det. Da er det vår underbevissthet som har tatt seg av kjøringen. Den er alltid til stede her og nå, mens vår bevissthet kan reise både i tid og sted.

Vår underbevissthet styres ikke ut i fra våre bevisste tanker, men ut i fra hva den har lært og blitt programmert med. Dersom vi skal endre atferd eller vaner, er det underbevisstheten vi må henvende oss til. Det er ingen selvfølge at våre vaner endrer seg bare ved at vi tenker annerledes i vår bevissthet. I så fall må vi hele tiden være bevisst på at vi må overstyre våre vaner. Vi vil kanskje klarer det en stund, men så blir våre bevisste tanker opptatt med andre ting, og vår atferd er tilbake på autopilot. 

Hvordan er det så mulig å endre våre vaner gjennom å reprogrammere/endre vår underbevissthet? Det finnes flere metoder for å få oppnå dette. Her er tre eksempler.

1  Hypnose - Gjennom hypnose er det mulig å nå inn til vår underbevissthet, og klare å manipulere denne. Vi kan tenke oss at vår bevisste hjerne fungerer som et slags filter, og stenger for muligheten til å nå inn til vår underbevissthet. Gjennom hypnose er det som om dette filteret skrues av, og det er da mulig å trenge inn til underbevisstheten. Det finnes egne såkalte hypnoterapeuter som jobber med dette.

2  Repetisjon - Dette er en kjent måte for de fleste av oss. Mesteparten av våre vaner og atferd som styres av vår underbevissthet, er innlært ved hjelp av repetisjon. For eksempel å gå, sykle, svømme, kjøre bil, er noe vi gjør uten å tenke på det, men som vi måtte gjenta mange ganger før vi klarte det.  Det er eksempelvis ikke mulig å lære seg å kjøre bil gjennom å lese en bok eller høre på et foredrag. Det er også det samme prinsippet som gjaldt når vi pugget diverse regler og tabeller på skolen. Enten det være seg gangetabellen, engelske gloser eller tysk grammatikk. Det sitter fortsatt der etter 50 år, selv om vi ikke har benyttet det til daglig.

3  Energipsykologi - Innenfor dette begrepet finnes det flere metoder. De mest kjente her til lands er tankefeltterapi (TFT) og emosjonsfokusert terapi (EFT), Disse teknikkene er veldig nært beslektet, og utøves stort sett av utdannede terapeuter. Det er også mulig å lære seg å bruke disse teknikkene på seg selv i en begrenset utstrekning. Det går i korte trekk ut på å regulere/endre vonde følelser og minner (traumer) fra tidligere i livet,som har lagret seg i underbevisstheten. En dyktig terapeut klarer gjerne å manipulere disse minnene ved å gå inn i underbevisstheten via følelsene. Det finnes også en egen reprogrammerings teknikk, som er basert på repetisjonsprinsippet og samtidig synkronisering av begge hjernehalvdelene (superlæring). Ved hjelp av denne metoden kan man få underbevisstheten til å endre negative holdninger som f. eks. "jeg duger ikke", "jeg fortjener ikke", "ingen liker meg", etc., og snu disse til det positive.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

Dine barn trenger deg!

Hvordan kan vi styrke våre barn mot mobbing? Noen barn er mye mer sårbare ovenfor mobbing enn andre. Dette merkes selvfølgelig av de som mobber, og en kan da lett bli et såkalt mobbeoffer. Det er ikke noe "gøy" å terge noen som ikke blir sint, heller ikke å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Hva er det som gjør at noen "lar seg mobbe" og andre ikke? Det handler selvfølgelig om trygghet og selvsikkerhet. Hva er det så som gir barn denne tryggheten? Jo, det som er det aller viktigste for at barn skal ha det bra, nemlig en trygg tilknytning. Vi har som regel flere former for tilknytning, men ikke alle disse er like trygge. Vi kan være knyttet til en venn eller venneflokk, til en venns mor eller far, til familiemedlemmer, barnehageansatt, lærer, men først og fremst egne foreldre. Det er da mental tilknytning, det dreier seg om. Det er ikke nok at vi bare er fysisk tilstede i barnets liv, og sørger for å dekke alle de fysiske behovene.

Dersom barnet eller ungdommen har en trygg voksenperson de er tilknyttet, så er dette den personen de lytter til, stoler på, kan snakke med, lærer av, respekterer og ser opp til.  Da vet barnet at uansett hva det er som skjer meg, og uansett hva jeg blir utsatt for, har jeg alltid denne personen jeg kan søke støtte og trøst hos. De er derved mindre sårbare for angrep fra sine jevnaldrende. Dette er en person de har gitt sitt hjerte til, og stoler på at ikke vil såre dem. Det som imidlertid viser seg å være problemet i dagens samfunn, er at barn får mindre og mindre tid sammen med sine foreldre og andre voksenpersoner. Dette fører igjen til at de knytter seg stadig mer til sine jevnaldrende kamerater. Det fører til at det er disse de lærer av, stoler på, respekterer, tar etter, og så videre. De går jo da gjerne glipp av den mer fornuftige voksenkunnskapen og de har mindre respekt for sine foreldre. I stedet for å følge etter og ta lærdom av sine foreldre, følger de sine jevnaldrende og lærer av hverandre. I noen tilfeller har det faktisk gått så langt at rollene er snudd. Da er det foreldrene som følger etter barna.

Det som er det aller største problemet når tilknytning til jevnaldrende blir viktigere enn voksenpersoner, er at denne tilknytningen ikke er like trygg. De kan ikke stole like mye på sine jevnaldrende kamerater, og blir derved mer sårbare og usikre. De må strebe mye mer for å opprettholde denne tilknytningen, i form av å være coole, tøffe, se bra ut, ha riktige klær, språk, og så videre. Dersom man så føler seg avvist, utestengt eller mobbet i en slik sammenheng, har man ingen trygge voksne å gå til for å få støtte. De vil da føle seg veldig alene om sine problemer. Selvfølgelig har de sine foreldre, men dersom de ikke føler seg knyttet til disse hjelper det lite.  Dersom det motsatte er tilfelle, og tilknytningen er på plass, vil ikke problemet med mobbingen bli på langt nær like stort. Da har de alltid noen trygge voksne de kan støtte seg til, og blir neppe noe mobbeoffer.

Et annet problem når barn knytter seg mer til sine venner enn de voksne som er ansvarlig for de, er at de mister en del av sin individualitet. I stedet for å utvikle denne, må de heller oppgi den for å opprettholde tilknytningen til gruppen. Det er ikke meningen fra naturens side at barn skal forlate sine foreldre til fordel for et fellesskap med jevnaldrende. Det er meningen at de skal holde fast ved tilknytningen til sine foreldre fram til de er sterke nok til å stå på egne ben. De barna som har hatt voksne som forbilder gjennom hele sin oppvekst, har automatisk lært seg å bli voksne. De som har jevnaldrende som forbilder, får større problemer med å se seg selv som voksne. Hold fast ved dine barn. 

Inspirert av boken "Hold on to your kids" av  Dr. Gordon Neufeld og Dr. Gabor Mate

#mobbing, #tilknytning, #barneoppdragelse, #relasjon, #traumer, #barnetraumer, #gjengmentalitet, #forbilder, #foreldre/barn

 

 

 

Underbevisstheten,- den spennende delen av hjernen

Vår hjerne består av en del vi kaller vår bevissthet, tenkehjernen, som styrer vår fornuft. Den har også en del vi kaller underbevissthet, som blant annet styrer våre følelser. Den bevisste delen er vel den vi kjenner best, siden det ligger i navnet "bevisst". Den underbevisste delen derimot er nok litt mer ukjent for de fleste av oss. Ikke desto mindre er det vår underbevisste hjerne som styrer det meste av livet vårt, faktisk hele 95%  styres av vår underbevissthet. Hvordan kan dette ha seg? Vår underbevisste hjerne er en opptaks,- og avspillingsmekanisme. Den har en enorm lagringskapasitet og er lynrask, men den er ikke smart. Den vet heller ikke forskjell på fantasi og virkelighet eller rett og galt. Det den er best på er å huske alt som skjer i livet vårt. Spesielt vonde og vanskelige opplevelser. Dette er for at den skal sørge for at vi ikke gjenopplever disse vonde hendelsene senere i livet. 

Underbevissthetn er rett og slett en overlevingsmekanisme, som har til oppgave å passe på oss. Den styrer oss ved hjelp av den såkalte stressresponsen, som skal sørge for at vi enten flykter eller kjemper når farer oppstår. Den har faktisk kapasitet til å ta over hele styringen av vår atferd om det skulle være behov. Siden denne delen av hjernen hverken er smart eller kan tenke, hvordan kan den da styre så mye av våre liv? Siden vår underbevissthet har en enorm lagringskapasitet (mange ganger større en verdens største datamaskin), har den fått med seg og lagret alt vi har erfart, opplevd og lært gjennom hele livet. Det er disse inlærte eller programmerte kunnskapene vår underbevissthet styrer etter. Den mest grunnleggende kunnskapen får vi inn i våre 6-7 første leveår.

Gjennom hele vårt voksne liv kjemper vi stadig en kamp mellom vår fornuft og våre følelser. Det viser seg i mange ting og situasjoner at det faktisk er underbevisstheten som seirer. Enten det dreier seg om mat, drikke, sex eller pengebruk, så er det absolutt ikke sikkert at det er vår fornuft som styrer. Derfor er det heller ikke alltid det går så bra når vi lar følelsene styre. Som regel har vi muligheten til å overstyre følelsene med vår fornuft, men det kommer helt an på hvor sterke følelsene er. Dersom de er over en viss styrke, har vi ingen sjanse til å klare å kontrollere følelsene ved hjelp av fornuften. Jeg nevnte også at vår underbevissthet ikke vet forskjell på fantasi og virkelighet. Tenk bare på hvordan våre følelser påvirkes når vi ser på film, enda vår fornuft vet at det bare er skuespill. 

Vår underbevissthet lar seg også lure av våre tanker. Dersom vi går inn i tanker om vonde og skremmende ting eller minner, vil vår underbevissthet straks aktiver stressresponsen, som gir oss vonde følelser eller angst. På samme måte vil den også kunne utløse stress dersom den kjenner igjen situasjoner som har skapt vonde følelser tidligere i livet. Vår mindre smarte underbevissthet klarer heller ikke helt å skille mellom tanker og virkelighet.  Problemet er når vår underbevissthet til stadighet skaper innvendig stress, uten at det er en reell fare. Dette kan ofte skje dersom vi har opplevd vonde og uforståelige ting i vår barndom. Stress kan være veldig bra for oss i små doser, men dersom det blir værende mer eller mindre konstant i kroppen, så kan det være meget skadelig. Det kan da både slå ut i psykiske og fysiske sykdommer.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

Utagering

Selve definisjonen på ordet agere er ifølge Store norske leksikon:  handle, virke, utføre; spille en rolle, opptre som, skape seg. Det er jo et ord som brukes mye i dag om enkelte barn og ungdom. Når det så gjelder den bakenforliggende forklaringen til hvorfor noen er utagerende, så er den egentlig veldig enkel. Det dreier seg stort sett om barn som sliter med sine følelser, som de ikke klarer å uttrykke eller sette ord på. For å få dette budskapet fram, tar så underbevisstheten over og framfører budskapet gjennom å spille, handle, opptre, osv. De har kanskje fått mye kjeft og straff for ting de ikke har forstått, ikke blitt anerkjent for sine følelser og meninger, eller opplevd fysisk eller psykisk vold, etc.

Her ligger mye av hovedkjernen i begrepet traumeforsåelsenemlig å forstå at dette for det første ikke er viljestyrt, og for det andre at det dreier seg om barn som har det vondt og vanskelig. Derom man klarer å ta dette inn over seg, skjønner man fort at å møte slik atferd med sinne og straff, blir helt feil. Dersom denne linjen skal føre fram, må man bruke så sterke metoder at man i stedet skaper en frykt hos barnet, som eventuelt vil gi enda større skadevirkninger resten av livet. Ikke bare fører dette til frykt og angst hos barnet, men det undergraver fullstendig barnets relasjon og tilknytning til vedkommende voksenperson (se mitt forrige innlegg om tilknytning). Dersom dette skjer, vil det også gå ut over barnets konsentrasjons,- og læreevne.

Et barn som sliter med vonde følelser fortjener like mye forståelse og omsorg, som et barn som har fysiske skader og smerte. Jeg tror de færreste ville sagt til et gråtende barn som hadde skadet seg,  at "nå må du ta deg sammen og oppføre deg pent". Nei, vi ville heller spurt barnet om hva som hadde skjedd, hvor det var mest vondt, og gjort hva vi kunne for å hjelpe. Problemet for oss voksne med å forholde oss til en slik tankegang når det gjelder psykiske smerter, er at dette bryter med det vi selv har blitt programmert med fra vi vokste opp. Hele vår kultur og samfunn er bygget på prinsippet om at dårlig atferd og utagering på en eller annen måte må straffes. Det som imidlertid viser seg i praksis er at dersom vi møter et utagerende barn med avvisning eller straff, så vil ofte utageringen eskalere. Om vi derimot klarer å overstyre våre egne følelser, og møte et utagerende barn med forståelse, så fungerer det ofte som om luften går ut av en ballong. Det handler rett og slett om å enten skru stresset opp eller å skru det ned. Eller sagt på en annen måte, det er vi som bestemmer om rullgardinen skal være oppe eller nede. Dersom vi skal komme noen vei med et utagerende barn eller ungdom, må vi sørge for at rullgardinen ikke blir dratt ned. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Tilknytning mellom foreldre og barn

Helt fra fødselen av er vi mennesker helt avhengig av tilknytning til en omsorgperson. Tilknytning eller relasjon, er de første koblingene som danner seg mellom cellene ( neuronene) i hjernen vår etter fødsel.  Uten tilknytning vil vi rett og slett dø. For at vår hjerne skal utvikle seg på en sunn og god måte, er vi i de første leveårene helt avhengig av en trygg og god relasjon, som vi kan stole på i alle situasjoner. Det viser seg videre at de personene som har størst innflytelse på barnas læring, er de personene de føler seg knyttet til. Slik samfunnstrukturen fungerte i tidligere tider, så hadde barna mange voksenpersoner de var knyttet til. I dag er de store familiefellesskapene mer og mer gått i oppløsning, og barna har i dag færre og færre voksenpersoner å knytte seg til. Slik vårt samfunn fungerer i dag, hvor kravene til effektivitet ofte fører til mye prestasjonspress og stress, kan det stadig sette relasjonen og tilknytningen til barna på en stor prøve.

Dersom barna føler at de får for lite kontakt med voksne, vil de etter hvert knytte seg mer og mer til sine jevnaldrene, og de vil heller ikke opprettholde den samme respekten for de voksne. De vil rett og slett bli stadig mer separert fra de voksne, og mer opptatt av hva jevnaldrene tenker, synes og mener. Når de så kommer i tenårene, kan ofte barna komme i opposisjon til sine foreldre, og foreldrene føler at de har mer eller mindre "mistet" sine barn. Dette handler ikke om dårlig oppførsel, men om dårlig tilknytning. Det som er det mest bekymringsfulle, er at barna da oftere henter sin lærdom fra jevnaldrende fremfor voksne.  Dette ser vi ofte eksempler på i dagens samfunn, og det trenger ikke være hverken barna eller foreldrene som har feilen.  Derimot er det rett og slett vår samfunnstruktur, som legger opp til at det kan være krevende å opprettholde tilknytningen til sine barn, samtidig som man skal ivareta alle samfunnets krav.

Det er derfor av avgjørende betydning for våre barns utvikling og læring, at vi som foreldre jobber aktivt for å opprettholde en god relasjon til våre barn gjennom hele oppveksten. Det er alltid de voksne som har ansvaret for relasjonsbyggingen, og ikke barna. Dersom relasjonen er bra, vil det automatisk gjøre det enklere å være foreldre. Barna vil være mye mer positive til alt foreldrene sier, de vil ha foreldrene som sine forbilder og gjøre slik de gjør. De vil heller ikke føle behov for å opponere like sterkt  når de kommer i tenårene. Både barn og unge har i utgangspunktet et medfødt ønske om å lære av personer de føler seg knyttet til. Dersom det er et problem med dårlig oppførsel, så er det uansett ikke barnas feil, men et eller annet i miljøet rundt.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#tilknytning, #relasjon, #læring, #oppdragelse, #traumebevisst, #relasjonsbygging, #opposisjon, #familie, #oppvekst, #traumeforståelse, #trygg base

Barns "tilpassing"

Gjennom hele oppveksten er barn opptatt av å tilpasse seg til sine omgivelser, og finne måter å takle livet sitt på. De må først og fremst tilpasse seg sine foreldres krav om oppførsel og væremåte. Dernest er det samfunnets krav om at alle foreldre må raskest mulig tilbake i jobb, og barn må tåle å bli adskilt fra de tryggeste personene i deres liv. De må også tilpasse seg alt stresset som er en del av barnets miljø, mer eller mindre stressede foreldre og store barneflokker i barnehagene. Mange hevder at dette ikke er noe problem, fordi barn er så flinke til å tilpasse seg. 

Vi mennesker er jo født med evnen til å tilpasse oss, som en del av vår overlevingsevne. Det behøver ikke nødvendigvis bety at dette er helt greit. Jo mer vi må tilpasse oss, jo mer må vi oppgi av oss selv. Det som skjer er da at vi på en måte blir separert eller adskilt fra vårt ekte selv, og ender opp med et falskt selv. Resultatet av dette er at veldig mange mennesker er missfornøyd med seg selv, og går hele tiden med et ønske om å forandre seg, eller kanskje rettere sagt forsøke å finne tilbake til sitt sanne jeg. I denne prosessen er det mange som finner forskjellige måter å flykte bort fra seg selv, og ender derved opp med en eller annen form for avhengighet eller psykiske problemer.

For å klare å finne tilbake til sitt ekte selv, må vi derfor helt tilbake til tidlig barndom. Siden vår bevissthet ikke var utviklet på denne tiden, ligger alle minnene fra denne perioden i vår underbevissthet. Det er ikke mulig å finne igjen sitt ekte selv, og lære å bli glad i denne, ved hjelp av noen form for "quick fix". Det er som regel en prosess som krever både tid, tålmodighet og ikke minst utholdenhet. Det kan ofte også være en smertefull prosess, da man også må innom mange vonde følelser på veien. Energipsykologi er en metode som er basert på nettopp det å gå inn i følelsene (underbevisstheten) og la disse føre en tilbake til barndommen. Her må man så forsøke å gjenkjenne hva det var som fikk en til å fjerne seg fra sitt sanne jeg, før man så kan klare å finne seg selv igjen. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

Når følelsene tar overhånd (traumeforståelse)

Det som skiller oss mennesker fra dyrene, er muligheten til å tenke fornuftig. Nå er det ikke dermed sagt at denne muligheten alltid er tilgjengelig. Dersom vi deler inn hjernen i to deler, den bevisste og den underbevisste hjernen. Den bevisste delen sitter lengst fram i pannen, mens den underbevisste hjernen utgjør mesteparten av den bakenforliggende delen. Dersom vi blir utsatt for kraftig stress eller sterke følelser, skjer det veldig mange fysiologiske endringer i kroppen. Dette er kroppens forsvarsmekanisme, og er ment fra naturens side å skulle sette oss i bedre stand til å redde oss ut av faresituasjoner.

En av de endringene som skjer, er at blodårene i fremre del av hjernen trekker seg sammen. Dette er sikkert et smart trekk fra naturens side, da den bevisste og tenkende delen av hjernen er smart, men ikke spesielt rask. Det er ikke meningen dersom vi står over for en livstruende fare, at vi skal bruke tid på å tenke ut smarte løsninger. Nei, da er det den underbevisste delen av hjernen som overtar styringen, og straks iverksetter de primitive løsningene, som er basert på flukt eller kamp. De fleste har sikkert opplevd at veldig stressede eller sinte mennesker mer eller mindre mister fornuften, og noen ganger kan vi bruke uttrykk som "det svartnet helt" for vedkommende. 

I slike situasjoner kan vi enkelte ganger se likheten mellom menneskets oppførselen og dyr. Det stemmer jo ganske bra, siden den bevisste delen av vår hjerne da kan være mer eller mindre koblet ut. Nå skjer heldigvis ikke dette like lett med oss alle, men oftest hos mennesker som har problemer med å regulere sine egne følelser. Det å regulere egne følelser ikke er en medfødt egenskap, men noe vi trenger hjelp til å lære av våre omsorgpersoner. Det er derfor ikke opp til oss selv hvor flinke vi er til dette med følelseregulering, men rett og slett avhengig av hvor god omsorg vi har fått i de første leveårene.

Dette handler rett og slett om barnetraumer, og kommer da veldig tydelig fram hos barn som har vært utsatt for dette. På bakgrunn av ovenforstående er det to ting som står fram som veldig logisk. Det ene er at man ikke kan klandre barnet for at de oppfører seg på en noe ukontrollert måte, og det andre er at man kan ikke løse en slik konflikt gjennom å appellere til fornuften. Dersom underbevisstheten overtar styringa på grunn av hva barnet tidligere har opplevd, kan ikke ansvaret for dette legges på barnet. Siden den bevisste delen av hjernen nå er delvis koblet ut, hjelper det heller ikke å forsøke å "snakke fornuft" til barnet.  Siden hjernen nå er i forsvarsmodus, er det eneste som fungerer å vise forståelse og medfølelse, slik at barnet føler seg trygg. Selv om dette kan virke lite logisk å opptre slik ovenfor det vi ser på som "dårlig oppførsel", så er det faktisk dette som må til. En slik atferd fra et traumatisert barn, er rett og slett et uttrykk for den smerten de føler inne i seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Separasjon på flere plan

I følge Dr. Gabor Mate, så er metodene for å behandle/forholde oss til kreft og div. autoimmune sykdommer,  som å forsøke å løse trafikkork ved å studere forbrenningsmotoren. Han hevder videre at den største feilen vi gjør på flere nivåer i dag, er å separere det fysiske fra det psykiske. Selve årsaken til de fleste problemer og sykdommer, ligger i våre følelser og vårt miljø. Helt fra vi er små (kanskje litt bedre i dag enn tildligere),  har vi separert det fysiske fra det psykiske også i måten vi oppdrar våre barn. I min barndom for 60 år siden, var det mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet, som ble prioritert. Hvordan man hadde det på innsiden, var av mindre betydning. 

Nå viser det seg i senere tid, at følelser og relasjoner er noe av det første som starter å utvikle seg i vår hjerne etter fødsel. Dette fører til at vi har sterke behov for at disse følelsene blir stimulert, for at vi skal få en bra utvikling. Et eksempel på at hjerneceller må stimuleres for å utvikle seg, er at dersom et barn hadde blitt liggende i mørke de første 5 årene av sitt liv, ville det blitt totalt blind. Barn som vokser opp og ikke får dekket sine følelsesmessige behov, vil oppleve en slags separasjon. Nemlig følelsen av at kroppen blir separert fra sjelen, og at de føler seg separert fra "flokken".  Det er dette som kalles proksymal separasjon, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Dette føre igjen til stor utrygghet og angst hos barnet.

Når vi så kommer til et punkt senere i livet hvor vi opplever en eller annen form for sykdom, så erfarer vi at denne separasjonen fortsetter i behandlingen av disse sykdommene. Vi vet i dag at vonde opplevelser i barndommen ofte fører til stress videre i livet, nemlig det som jeg kaller for dårlig psykisk immunforsvar. Dersom dette stresset blir mer eller mindre konstant, vil det føre til at kroppens reparasjonsmekanismer ikke jobber slik de bør. Dette skjer gjennom at våre gener, som igjen blir påvirket av miljøet i kroppen, blir skrudd på og av alt etter som.  Blant annet vil det virke inn på vårt fysiske immunforsvar, som igjen fører til mange sykdommer og lidelser. Ikke minst mange sykdommer innenfor det man kaller autoimmune sykdommer. Det legene gjør da, er at de behandler de fysiske symptomene, mens den bakenforliggende årsaken til problemet er psykisk.

Konklusjonen da blir at vi kan ikke separere det fysiske fra det psykiske, og vi kan heller ikke separere mennesket fra miljøet rundt. Våre omgivelser og vårt miljø er den viktigste faktor for trivsel. Det fysiske miljøet, hvordan vi lever og bor, spiller selvfølgelig inn, men det psykiske miljøet er minst like viktig. Dette handler nemlig om våre relasjoner til livsledsager, familie, venner og kollegaer.  Problemet for mange som har opplevd vanskeligheter i barndommen, er at dette igjen påvirker evnen til å skape og opprettholde gode relasjoner i resten av livet. Det er derfor vi som driver med energipsykologi (TFT/EFT) er så opptatt av å finne ut av hva som kan ligge lagret i underbevisstheten fra tidlig barndom. Gjennom å finne ut og regulere disse minnene og følelsene, kan vi klare "å rydde opp" i noe av disse problemene. Det handler da om å adressere de bakenforliggende årsakene, nemlig psyken.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Proksymal separasjon (forklaring følger)

Dette er et  fremmed og ukjent begrep for de fleste, men den reelle betydningen er noe som mange av oss har opplevd. Proksymal sepaeasjon er noe barn opplever når foreldrene ikke er tilstede på den samme følelsesmessige arenaen som deres barn. Det vil si at de kan godt være fysisk til stede, og sørge for sine barns fysiske behov, men de har ikke tid, evne eller kunnskap om barnets psykiske behov. Faktum er at dersom et barn opplever at foreldrene kun er tilstede fysisk, men ikke engasjerer seg mentalt, så føler barnet det samme som om det skulle være forlatt. Denne følelsen vil så lagre seg i underbevisstheten, og kunne gjøre seg gjeldende senere i livet. Man kan da ofte oppleve følelsen av å være ensom og alene, til tross for at man har mange mennesker rundt seg.

Slike følelser henger ofte sammen med følelsen av å ikke være bra nok, og ikke klare å leve opp til de vi sammenliner oss med. Dersom slike følelser blir sterke nok, kan vi lett begynne å straffe oss selv. Vi forteller oss selv at vi ikke duger og at vi ikke fortjener å ha det bra. Vi har da kommet inn i en negativ spiral, som vi ikke klarer å komme ut av ved egen hjelp. Når slike følelser og tanker får grobunn i oss, vil det automatisk påvirke vår atferd, og derved også påvirke våre omgivelser. 

De fleste som har opplevd dette, mener selv at de har hatt en fin barndom. De har ikke blitt slått, og de har fått det de har trengt av både mat, klær og andre ting. Man har jo selvfølgelig ikke forståelse for slike ting som lite barn, og dessuten er det slik at alt foreldrene sier og gjør er riktig i barns oppfattelse. Dette er jo ikke av en slik alvorlig karakter at det kommer inn under kategorien barnetraumer. Ikke desto mindre, kan en slik barndom ofte være den bakenforliggende årsak fenomener som kronisk stress, angst, depresjon, utbrenthet, osv.

En dyktig terapeut har gjerne god erfaring og kunnskap om slike ting, og kan hjelpe klienten å kartlegge og rydde opp i slike følelser. Våre metoder går jo ut på å finne disse forskjellige følelsene, og aktivere de for så å regulere følelsen ned til et akseptabelt nivå. Vonde følelser som ikke blir regulert i barndommen, lagrer seg i underbevisstheten og har potensialet til å dukke opp igjen like sterkt ved forskjellige anledninger senere i livet. Det interessante med underbevisstheten er at den ikke har noe tidsperspektiv, så derfor er det aldri for sent å regulere disse følelsene. Vises på illustrasjonen nedenfor.

#følelser, #følelseregulering, #barndom, #oppvekst, #psykiske problemer, #traumer, #angst#depresjon, #stress, #psykologi, #energipsykologi, #tft, #eft, #traumeforståelse, #traumebevisst

Søsken,- samme foreldre,- samme programmering??

Hvorfor blir søsken forskjellige til tross for at de blir oppdratt av de samme foreldrene? Dette er et meget vanlig spørsmål som mange av oss stiller. Vi lærer om at det er programmeringen som former vår personlighet. Vårt sosiale miljø de første 6 årene bestemmer hvordan resten av vårt liv kommer til å bli. Da burde jo barn som vokser opp i den samme søskenflokken bli like, på grunn av at de har de samme foreldrene, og får samme programmering. Dette spørsmålet inneholder i utgangspunktet en faktafeil; det finnes ikke to søsken, som vokser opp med "de samme foreldrene".

Sett fra et logisk synspunkt høres spørsmålet fornuftig ut. Men dersom vi ser det fra et mer emosjonelt synspunkt, så blir det annerledes. For det første så vil foreldrenes livssituasjon og emosjonelle tilstand, aldri være lik fra år til år. Dette påvirkes og endres kontinuerlig på bakgrunn av deres miljø. Deres forhold til hverandre, til øvrig familie, venner, jobbsituasjon, økonomi, etc. Dette er forhold som er i stadig endring i alle menneskers liv. Tenk for eksempel at første barnet blir født mens foreldrene er nyetablerte i egen bolig, har god jobb og er meget forelsket. Neste barn blir født tre år senere, mor har nettopp mistet sin far i kreft, mannen er uten jobb på grunn av konkurs i bedriften han jobbet, og de sliter med relasjonen seg i mellom. Dette eksemplet er kanskje satt på spissen, men det viser at det ikke lenger handler om "de samme foreldrene".

En annen faktor som også spiller inn, er at to søsken aldri er helt like fra fødselen. Dette vil helt ubevisst føre til at foreldrene påvirkes forskjellig av barna, og vil dermed også automatisk respondere forskjellig. Dette viser seg tydelig dersom to søsken blir født på likt, som tvillinger. Spesielt om de toeggede, og derved to forskjellige personligheter. De vil da vokse opp samtidig under like forhold, men fortsatt oppleve at de blir forskjellig behandlet. I en større søskenflokk, vil barna også kunne lære av de som var foran, og kunne tilpasse seg ut i fra det de ser og erfarer. Det er derfor ikke bare hvilke foreldre barnet har som bestemmer programmeringen, men hva som preger både foreldrene og barnets følelser under programmeringsfasen (0-6 år).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hvordan redusere sykefravær?

I en nylig forskningsrapport fra Nasjonal Kompetansesenter for Arbeidsrettet Rehabilitering, kommer det fram at arbeidstakere som blir spurt om hva de mener er årsaken til deres sykefravær, svarer hele 68% bekymringer og stress. Det viser seg videre at det ikke nødvendigvis dreier seg om stress på jobben, men mer av typen følelsesmessig stress. 

Det som er problemet da, er at når man går til legen med slike problemer, så er det ikke stort legen kan gjøre. Som regel er problemet heller ikke av en slik alvorlig karakter at men blir henvist til psykolog. Resultatet blir da at man blir sykemeldt, med håp om at det vil hjelpe å bare slappe litt av. Ofte kan jo dette hjelpe, men det betyr at det går opptil flere uker med sykemelding og fravær. Dette er ikke bare kostbart for bedriften og samfunnet, men det også demoraliserende for de fleste arbeidstaker å gå sykemeldt. Det er også meget frustrerende å gå med følelsen av å ikke få noe hjelp.

Her er det at energipsykologi kommer til sin rett. Energipsykologi er jo nettopp metoder som jobber med problemer som er relatert til følelser og stress. Noen bedrifter har hatt avtaler med terapeuter, som har kommet tidlig på banen, og tatt hånd om problemene. I mange av tilfellene har det da vært mulig for den ansatte å komme raskere tilbake i jobb. Ved å være tidlig nok på banen, kan man også i mange tilfeller forhindre at det fører til sykefravær. Mange arbeidstagere søker slik hjelp på egenhånd, for å klare å komme tilbake i jobb så fort som mulig. Dette kan jo for mange bli en økonomisk belastning, som bedriften i neste omgang nyter godt av. Derfor burde det være av stor interesse for bedrifter å inngå avtaler om slik behandling. 

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

Årsaken til uforklarlige smerter og plager

Hvorfor har vi alle disse plagene og smertene i kroppen, uten at det beviselig feiler oss noe konkret? Slik vi tenker i forhold til energipsykologi, er at kroppen vår er et speilbilde av våre følelser og vår underbevisste programmering. Stadig flere og flere forskningsrapporter konkluderer med at det er vonde følelser og traumer fra barndommen, som ligger bak de fleste sykdommer. Så lenge våre følelser er under kontroll, og ikke produserer for mye stress, klarer kroppen å takle det meste av utfordringer. Vi har et utmerket system i kroppen, som er 100% innstilt på å holde oss friske. Det er bare det at dette systemet hele tiden får sin informasjon fra hjernen. Det er da selvfølgelig ikke den bevisste (fornuftige) delen av hjernen, den som styrer 5% av vårt liv. Nei, det er vår underbevissthet, den som styrer 95% av våre liv, og også våre følelser. 

Vår underbevissthet er i utgangspunktet en overlevingsmekanisme. Det vil si at hovedoppgaven er å holde oss i live. Hvordan underbevisstheten vet hva som er viktig for at vi skal overleve, er hovedsakelig basert på lærdom gjennom de første 6 år av livet. Det er dette jeg kaller programmeringsfasen. Det vår underbevissthet lærer seg i denne fasen, er fra naturens side ment å være livsviktig kunnskap. Den vil derfor hele tiden søke å realisere denne kunnskapen. Vår hjerne styres hele tiden av hvordan den oppfatter og tolker miljøet rundt oss, og vurderer på bakgrunn av tidligere lærdom om det er trygghet eller fare. Dersom hjernen oppfatter at det er trygt, sørger den for at det produseres positive hormoner i kroppen, og alle cellene utfører sine oppdrag med å holde oss friske. Derimot om hjernen oppfatter at omgivelsene ikke er trygge, vil kroppen produsere stresshormoner som setter alle cellene i alarmberedskap. Enkelt sagt, så er det ikke mulig for våre celler å være i alarmberedskap og samtidig opprettholde jobben med å holde oss friske. 

Hva har så dette å gjøre med traumer og følelser? Jo, dersom vi har opplevd det vi her kan kalle for "feilprogrammering" i barndommen, så er ikke vår underbevissthet i stand til å bedømme hva som er rett og galt. Den er kun innstilt på å gjennomføre det som blir programmert inn, uansett hva det måtte være. Det betyr igjen at dersom vår underbevissthet har blitt feilprogrammert, så kan dette medføre at vår stressrespons utløses på feil grunnlag. Hjernen kan derfor gå inn i forsvarsmodus uten at det er reell fare.  Mange har sikkert registrert at vonde følelser stadig dukker opp uten at man skjønner hvorfor. Hver gang dette skjer, så utløses stress og cellene går inn i forsvarsposisjon. Mange lever med slikt innvendig stress mer eller mindre konstant, og har da ikke lenger kroppens naturlige immunforsvar intakt. Det er da ikke vanskelig å tenke seg at en slik situasjon på sikt vil kunne føre til fysiske sykdommer.

Målet med energipsykologi er å finne fram til hvilke vonde følelser og traumer som er med på å feilaktig skape en slik situasjon i systemet. Dersom vi klarer å lokalisere disse følelsene, er neste skritt å aktivere de. Det vil si at man må gå tilbake i tankene å gjenoppleve situasjonen. Man må rett og slett mentalt se for seg det som skjedde, helst gjenkjenne lyder, lukt og følelser fra hendelsen. Da vil vår underbevissthet som ikke er spesielt smart, tro at det samme er i ferd med å gjenta seg, og stressresponsen utløses. Denne følelsen reguleres så ved hjelp av vår banketeknikk. Et barndomstraume kan jo forklares som en vond opplevelse som ikke blir regulert av en omsorgperson. Siden vår underbevissthet ikke har noe tidsperspektiv, er det aldri for sent om man regulerer dette på et senere tidspunkt. Dersom man så klarer å regulere disse følelsene, vil det i sin tur påvirke stressresponsen, som ikke lenger utløses like hyppig.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

Mer om følelser og fornuft.

Vi har en tendens til å tenke om barns ivaretagelse, at så lenge de er trygge, sikret og får god omsorg, så er alt bra. Dette er selvfølgelig riktig og viktig. Det som derimot er et faktum, er at vi voksne vurderer dett ut i fra vår fornuft og bevissthet. Små barn har ikke denne fornuften og bevisstheten utviklet, og deres liv baseres helt og holdent på følelser. Her er det straks duket for en kommunikasjonskonflikt. Vi voksne tenker at barnet har det trygt og er vel ivaretatt, mens barnet ikke er i stand til å se disse faktiske forholdene. Vi vet at barnet har det trygt, men sett fra barnets side, så er det viktigste å føle seg trygg. Det som teller til syvende og sist, er ikke hva vi vet, men hva barnet føler.

Med bakgrunn i denne kunnskapen, så er det ikke nok for foreldre å sørge for at deres barn er tatt godt vare på og er trygge. Det viktigste for foreldrene er å sørge for at deres barn føler at der er trygge. Dersom barn ikke føler trygghet, betyr det at de føler seg utrygge, og det vil automatisk utløse stress. Dette vil i neste omgang føre til at hjernen er i "forsvarsmodus" i stedet for "utviklingsmodus". Det betyr ikke at hjernen ikke utvikler seg, men den utvikler seg kanskje i en litt feil retning. 

Alt vi erfarer og opplever i barndommen, er med på å prege vår utvikling. Basert på disse opplevelsene, vil vår hjerne automatisk utvikle skjemaer for hvordan vi skal klare oss på tross av omstendighetene. Dersom vi av ulike årsaker opplever mye stress i oppveksten, vil dette være med på å prege vår utvikling. Alt dette programmeres inn i vår underbevissthet, og huskes for resten av livet. Problemet er da at hver gang vi opplever situasjoner som vår underbevissthet forbinder med disse barndomsopplevelsene, så vil den løse ut vår stressrespons. Dette kan i verste fall komme tilbake som både psykiske og fysiske sykdommer på et senere tidspunkt i livet.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

Dysleksi - lesevansker

Gutt leser en stor bok

 

Enten man kaller det dysleksi eller lesevansker, så handler det i bunn og grunn om at man ikke leser fort nok. Nå kan det være flere årsaker til at man ikke leser så fort, men det er i hvert fall helt sikkert at det ikke er noe galt med personen. Mange har jo lett for å tenke slik at dersom man har fått en diagnose, så er det bare å akseptere at det er slik det er. Man kan fort tro at det ikke er mulig å gjøre noe med dette, og at det er "noe man bare må leve med". Dette er ikke riktig! 

Faktisk så er det flere ting man kan gjøre noe med for å bedre lesehastigheten. Det første man må sjekke ut er om det finnes forstyrrende faktorer som påvirker konsentrasjonsevnen og dermed også lesehastigheten. Man må også vurdere forholdene rundt selve innlæringen, og hvilke teknikker som er benyttet. Det er nemlig ingen selvfølge at en teknikk passer alle. Faktum er at vi har forskjellig utgangspunkt for læring og oppfattelse, avhengig av om vi er visuelle, auditive eler kinestetiske

Som regel ligger årsaken til lav lesehastighet enten på det følelsesmessige plan, på det rent tekniske plan eller begge. Uansett så er det fult mulig å rette på flere av  disse faktorene dersom man kjenner de rette metodene. Man må både kjenne til metoder for å kartlegge og regulere stress og uro på det følelsesmessige plan, samtidig som man må kjenne teknikker for å trene opp lesehastigheten. Erling Skagseth er en person som har jobbet med slike problemer i mange år. Han holder jevnlig kurser og foredrag for dyslektikere, og har også skrevet bok om temaet lærevansker.  Under et seminar han holdt for en gruppe TFT-terapeuter i helgen, opplevde vi personer som fra før leste ganske normalt, økte sin lesehastighet med 2-300%.

Det har jo vært kjent i mange år at energipsykologi (TFT/EFT) er en bra måte å bekjempe lese og skrivevansker, gjennom avspenning og stressmestring. Dersom det gjelder mindre barn, er det også viktig å inkludere foreldrene. Ofte er det slik slik at foreldrene føler dette som et stort problem, og trenger hjelp og veiledning til hvordan de skal forholde seg til barnets vansker. Foreldrene bør derfor inkluderes tett i opplegget med å hjelpe sine barn med å øke lesehastigheten.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

Hvordan god eller dårlig relasjon påvirker læring

Hvorfor er god relasjon så viktig for at barn og unge skal lære? En god relasjon skaper trygghet, og hjernen er da i  lære-modus. Dersom det motsatte er tilfelle, og barnet eller ungdommen ikke føler seg trygg, aktiveres stressresponsen. Når så stressresponsen er aktivert, går hjernen inn i forsvars-modus. Det er da ganske logisk at vi ikke kan være i lære-modus og forsvars-modus på samme tid.

Det er da spesielt viktig for alle som skal lære barn noe, fra foreldre til barnehagepersonell og skolelærere, å skape gode relasjoner og trygghet. Negative reaksjoner som irritasjon, sinne, kjefting, isolering, o.s.v., aktiverer i større eller mindre grad stressresponsen hos barnet eller ungdommen, og virker da stikk i mot sin hensikt.

Aksepterer og elsker du deg selv?

Gjør følgende test for deg selv: sett deg godt til rette i en stol, lukk øynene,  ta et dypt åndedrag, og si til deg selv.. "jeg respekterer og elsker meg selv" Kjenn så godt etter hvordan det føles å si dette. Dersom det går helt greit, uten noen motforestillinger eller negative følelser, kan du ta det helt med ro. Skulle det derimot vise seg at du føler at hele kroppen stritter i mot, og du føler at dette ikke stemmer overhodet, så har du noe du trenger å jobbe med. Våre følelser styres fra underbevisstheten, og underbevisstheten styres av vår "programmering". Dersom det viser seg at vår programmering ikke "støtter" oss, så vil den faktisk motarbeide oss. 

Vår underbevissthet er ikke spesielt smart, men det er likevel den som styrer 95% av vårt liv. Den blir programmert som en datamaskin i de første leveårene (0-6 år), og vil fortsette gjennom hele vårt liv å styre etter denne programmeringen. Det er derfor innholdet i denne programmeringen er så viktig for oss, og for hvordan vårt videre liv utvikler seg. Det sier seg derfor selv, at dersom vi er programmert slik at vi ikke aksepterer og elsker oss selv, hvordan kan vi da være i stand til å elske andre? Hvordan kan vi da få suksess i livet?

Uansett hvordan vi forsøker å påvirke og endre våre vaner og vår atferd gjennom tanker og fornuft, så er det feil fremgangsmåte. Å forsøke å endre underbevisstheten via bevissthet og fornuft, er like håpeløst som å berolige en som er redd for å fly med at det er tryggere enn å kjøre bil. Den bevisste kunnskapen klarer ikke å overbevise underbevisstheten, dersom de negative følelsene er over en viss styrke. Like lite som vi kan lære opp vår underbevissthet gjennom å lese en bok, se en film, eller høre et foredrag. "Jeg har aldri kjørt bil før, men nå har jeg brukt tre måneder på å pugge boken "Alt du trenger å vite om bilkjøring", så da er jeg vel den perfekte sjåfør?" Jeg tror ikke jeg ville satt min lit til denne sjåføren. Bilkjøring er en av våre mange ferdigheter som styres av underbevisstheten. Mitt poeng er at dersom man skal endre eller lære vår underbevissthet en ny atferd, må man bruke metoder som henvender seg til underbevisstheten. 

Energipsykologi har metoder som gjennom mange år har vist seg å fungere når det gjelder å henvende seg til underbevisstheten. Det handler både om metoder som jobber direkte med følelsene, og med reprogrammering av underbevisstheten. Gjennom regulering av negativ programmering, og via reprogrammering innføre nytt nytt tankemønster, vil man kunne oppnå at underbevisstheten jobber "på lag med" våre mål og ønsker. Våre mål og ønsker styres av bevisstheten, og for å nå disse er vi avhengig at vår underbevissthet spiller på lag, og ikke motarbeider oss.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Avhengighet (fluktomani)

Fluktomani er et begrep som jeg lanserte i mitt forrige innlegg her på denne bloggen, som forklarer avhengighet på en litt annen måte.

Innenfor energipsykologien, er vi veldig opptatt av å søke å finne ut hva det er som ligger bak og er årsaken til problemene. Nemlig det som vi omtaler som det virkelige problemet. Mats Uldal brukte å kalle dette for "problemenes problem". Vi mener at vi kan hjelpe folk med spiseforstyrrelser (spiser for mye eller for lite) uten å snakke om mat, hjelpe personer med alkoholproblemer uten å snakke om alkohol og drikking, med spilleproblemer uten å snakke om spilling, etc. Siden vi alltid tenker at det er traumer som ligger bak, så er det disse bakenforliggende problemene man må angripe med TFT/EFT.

Dersom man for eksempel har hodesmerter på grunn av spenninger, så er det spenningene som er hovedproblemet og ikke hodepinen. Om vi da klarer å få kroppen til å gi slipp på disse spenningene, så vil hodepinen forsvinne av seg selv. I forhold til å ta hodepinetabletter, vil dette både være mer holdbart på lenger sikt og mye sunnere for kroppen.  Slik er det også med avhengighet. Siden stort sett all form for avhengighet dreier seg om en flukt bort fra det som er det virkelige problemet, så er det det personen forsøker å flykte fra vi må jobbe for å finne. Vi må gå tilbake i historien og finne ut hva det er som mer eller mindre konstant utløser kroppens stressrespons. Dersom vi klare å finne disse vonde minnene eller traumene, og klarer å regulere disse, vil behovet for flukt automatisk være redusert.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

"Fluktoman" et nytt begrep for avhengighet.

 

Den tradisjonelle måten å tenke på i forhold til avhengighet, er at det er alkoholen eller narkotikaen som er problemet. For enkelte mennesker er de så sterkt vanedannende, at bare etter kort tids bruk kan man bli avhengig. Nå viser det seg imidlertid at det ikke bare er alkohol og narkotika som har en slik effekt. Det er jo faktisk mennesker i dag som har samme forholdet til for eksempel mat, spilling, shopping, trening, jobbing, sex, data, TV, osv, osv. Under Vietnam krigen er det mange eksempler på soldater som daglig brukte narkotika, for å holde ut frykten og angsten de opplevde i den Vietnamesiske jungel. Straks krigen var over, og de kom trygt hjem til kone og barn, var de fleste tilbake til det normale liv igjen etter kort tid.

Det er derfor forskere i dag (eks. dr. Gabor Mate m.fl.) som mener at dette er å ha feil fokus når det gjelder avhengighet. Det er hverken alkoholen, narkotikaen, maten, treningen, etc., som er vanedannende. Det er rett og slett metoder vi bruker for å flykte fra innvendige smerter, som er så utholdelige at vi ikke klarer "å stå i det". Det er rett og slett vår stressrespons som løser ut innvendig stress på grunn av traumer og vonde opplevelser i barndommen. Etter hvert som dette stresset blir kraftig nok, så føler vi at vi  må nødt til å komme oss bort. Det vil si at vi ikke lenger har noe valg. Det er et faktum, at dersom en følelse blir sterk nok, så vil den seire over fornuften. Det betyr at vår underbevissthet rett og slett overtar styringen av kroppen. Det er nemlig ikke bare indre organer som får mindre blodtilførsel under stress. Det samme skjer med fremre del av vår hjerne (frontalpannelappen/ prefrontal coretex), hvor vår bevissthet og fornuft holder til. Det kalles også for "tenkehjernen", og det er den smarte men litt langsomme delen av hjernen.

Fra naturens side er det ikke meningen at vi skal bruke tid til å tenke oss om når vi er i fare. Da er det kun meningen at vi skal sloss eller flykte for å komme oss i sikkerhet. Dette styrer vår "stressrespons" helt automatisk, og den løses ut av underbevisstheten, som er basert på erfaringer fra tidlig barndom. Med andre ord barndomstraumer.  Slike traumer og vonde opplevelser kan være av forskjellig alvorlighetsgrad.  Jo kraftigere og vondere opplevelser vi har hatt, jo større behov har vi for å flykte. Siden det ikke er mulig å flykte fysisk fra vonde følelser og innvendig stress, må vi finne andre strategier for å komme oss bort. Det er her vår oppfinnsomhet kommer inn, og vi finner ulike metoder som gir oss en midlertidig pause fra det vonde. Uansett hvilken metode vi bruker, så gir den oss et lite pusterom, men straks vi er tilbake "i oss selv" kjenner vi fortsatt stresset og de vonde følelsene. Vi har derfor behov for stadig  å "flykte" igjen og igjen, og det er dette vi kaller avhengighet. Eller kanskje fluktomani?

Det viser seg faktisk at det finnes mange flere "fluktomane" blant oss en vi er klar over, men mange benytter mer akseptable "fluktalternativer".  Slik vi innenfor energipsykologien tenker at dette må angripes, er å forsøke å regulere de vonde følelsene og traumene. Nok en gang handler det om å ha focus på årsaken og ikke symptomene. Dersom vi klarer å få "ryddet opp i" det vonde som ligger bak, vil det ikke lenger være noe å flykte fra, og problemet løser seg selv. Igjen ser vi eksempel på at det er traumer som ligger bak, og forårsaker problemene i livet. 

Se illustrasjonen under, her kunne vi gjerne tilføyd ennå flere "fluktalternativer".

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut.

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Tom E. Myrbråten

Tom E. Myrbråten

63, Hof

Jeg bor på et "hobby gårdsbruk" som vi kaller Farmen Gård i Hof, Vestfold. Her startet jeg i 2015 klinikken "Farmen Tankefeltterapi", i et eget hus på gården. Har jobbet 100% med traumerelatert arbeide siden 2008. Er utdannet tankefeltterapaut hos Mats Uldal International School of TFT. Jeg har også holdt en rekke foredrag om traumeforståelse/ traumebevisst omsorg, for lærere og barnehageansatte. I tillegg til det rent tekniske ved TFT (tappingteknikken), legger jeg stor vekt på bevisstgjøring og forståelse av hvordan våre følelser fungerer og styrer oss. På denne bloggen kommer jeg fortløpende til å legge ut tanker og meninger om følelsesrelaterte temaer, på en folkelig og forståelig måte.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker