hits

Dissosiasjon - hjernens sikkerhetsventil

Dissosiasjon er en tilstand som gjerne rammer barn og unge som lever med, eller har opplevd, komplekse traumer. Det er rett og slett en utkobling av hjernen, som skjer dersom den følelsesmessige belastningen blir større enn det hjernen klarer å takle. Vi kan godt kalle det en slags sikkerhetsventil i hjernen. Dette kan skje både i en konkret situasjon og i forbindelse med vonde minner. Dersom situasjonen eller følelsene er uutholdelig, og det hverken nytter å flykte eller kjempe, kan vår hjerne velge å kople helt eller delvis ut.

Et typisk eksempel på en slik situasjon er barn som blir seksuelt misbrukt. Man kan for eksempel forestille seg at man er et helt annet sted, eller man kan få følelsen av å stå utenfor seg selv.  Dissosiasjon fører til emosjonell nummenhet, og utkopling av følelser. Det kan også føre til at kroppen blir helt slapp, eller at den stivner i «frys» posisjon. Dette er nok et eksempel på hvordan vår hjerne virker, og må ikke ses på som om det er noe galt med vedkommende.

En person som dissosierer vil som regel få med seg veldig lite av det som skjer her og nå. Omverdenen er som regel koplet helt ut, og de hverken oppfatter eller husker hva som foregår. En elev kan for eksempel dissosiere midt i en skoletime, og vil da ikke få med seg noe av det som skjer i timen. Dette kan løses ut av at minner fra tidligere opplevelser, eller med tanke på hva som til daglig foregår i hjemmet. Som jeg tidligere har skrevet, er vår underbevisste hjerne ikke smart, og vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Stressresponsen kan derfor utløses bare ved tanken på det vonde.

Vi kan jo alle forestille oss hvor overveldende det kan være for barn å leve i en situasjon, hvor de personene som skal sørge for barnets trygghet, er de samme som skaper frykt. Den normale reaksjonen i situasjoner som skaper frykt, er flukt eller kamp. Et lite barn som opplever overgrep eller vold i hjemmet, har ingen sted å flykte og de er heller ikke i stand til å kjempe. Da har vi heldigvis en nødutgang, nemlig dissosiasjon. Dersom dette skulle skje enten i barnehagen eller på skolen, er det viktig å vite at det ikke er noe barnet eller ungdommen kan styre selv.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#dissosiasjon, #traumer, #kompleksetraumer, #overgrep, #vold, #missbruk, #stressrespons

Følelser fra barndom til voksen

Mange jeg har hatt besøk av på min klinikk, ønsker hjelp med vonde følelser som angst, depresjon, stress, utbrenthet, etc. De fleste har hatt problemer med disse følelsene enten konstant opp gjennom livet, eller de har kommet og gått i perioder. De sier selv at de har hatt en fin barndom, og ikke opplevd hverken vold, misbruk eller rusproblemer. Dette er jo slike opplevelser som fører til det vi kaller barndomstraumer. I dag vet vi at vår personlighet og følelser blir formet i barndommen. Hvordan kan det da være mulig at man sliter med sine følelser til tross for en fin barndom?

Selv om man ikke har opplevd store traumer, kan man likevel ha opplevd krenking av sine følelser i en noe lettere versjon. Nå er det også slik at noen er mer sensitive enn andre, når det gjelder hvordan man reagerer følelsesmessig. Vi kan si det slik at graden av vonde opplevelser, gjenspeiler seg i hvor store eller små problemene blir senere i livet. De som virkelig har opplevd store traumer i barndommen, og ikke har hatt voksenpersoner de kunne stole på og føle seg trygge hos, har ofte store problemer med å takle sin hverdag på normalt vis. Når det så gjelder lettere former for krenkede følelser, klarer de fleste å leve et tilnærmet normalt liv på tross av de vonde følelsene.

Hvordan kan slike følelser oppstå dersom man har hatt en fin barndom? Dette med krenking av barns følelser, kan skje mer eller mindre ubevisst. Man kan gjerne føle at man er elsket og ivaretatt som barn, men likevel er det noe som skurrer. Barnet selv er ikke klar over dette, siden små barn ikke er i stand til å se noe feil hos sine foreldre. Da vår bevisste hjerne, som representerer våre tanker og fornuft, ennå ikke er utviklet, oppleves alt våre foreldre sier og gjør som riktig og sant. Alt dette lagres i vår underbevissthet, og er med på å forme vår personlighet og følelser.  Det samme gjelder også foreldrene. Den måten de selv ble oppdratt, har i stor grad satt standarden for hva som er rett.

Hva er det da som kan føre til disse vonde følelsene i barndommen? Faktum er at mye av problemet skylles vår kulturelle opplæring i måten å oppdra barn. En annen grunn er at vi fram til i dag har hatt for lite kunnskap om hvordan vår hjerne fungerer og preges. Det foreldrene har som hovedmål for sine barn, er at de skal få det bra og klare seg fint i livet. Dette er igjen avhengig av at barnet lærer seg god oppførsel. Her kan det lett oppstå konflikt. Det man har funnet ut i dag, er at den aller viktigste faktoren for læring, er en god relasjon. Dersom foreldre har mer fokus på atferd fremfor relasjon, kan dette fort føre til feil resultat.

Dersom barnet stadig føler seg «overvåket» og redd for å gjøre feil, vil dette medføre stress hos barnet. Bruke av «sinnastemme» litt for ofte og «time out» (separasjon) fører også til stress. Så hender det barn blir irettesatt på grunn av sine følelser, ved at de ikke får aksept og anerkjennelse dersom de føler eller «oppfører seg slik». Å bruke ironi ovenfor barn, skaper også utrygghet hos barnet. Som foreldre har vi ofte lett for å appellere til barnets fornuft, mens barnet selv ikke forstår dette. Andre ting som også helt automatisk fører til stress hos barn, er dersom foreldrene sliter med eget stress og problemer.

Nå er det ikke slik at små barn overhodet ikke tåler stress. Stress er i utgangspunktet positivt, og hjelper oss til lettere å takle små og store problemer. Det som derimot er skadelig, er såkalt giftig stress. Det er stress som er mer eller mindre konstant i kroppen på grunn av følt utrygghet. Dette gjelder mennesker i alle aldre, men grunnen til at det er ekstra skadelig for små barn, er at deres hjerne ikke er ferdig utviklet. For at denne utviklingen skal få et godt resultat, er barnet avhengig av å føle trygghet. Stress er en følelse som er forbundet med fare. Da går hjernen og kroppen i forsvarsmodus, og den kan ikke være både i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Det som skaper trygghet hos små barn, er en sterk og god tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner. Dersom vi er veldig fokusert på å regulere barnets atferd på et tidlig tidspunkt, vil dette ofte oppleves negativt for relasjonen. Barnet vil oppfatte at det ikke er bra nok, og at det ikke blir likt. Det er av stor viktighet for barnet å opprettholde en god tilknytning, og dersom de stadig føler at denne blir satt på prøve, blir dette et stort stressmoment. Det barnet frykter mest av alt, er separasjon. Det vil si å ikke føle seg god nok eller flink nok til å bli akseptert «i flokken». Det betyr ikke at man ikke skal veilede og korrigere barns atferd, men man må hele tiden sørge for at det ikke går ut over relasjonen. Dette er meget viktig for at barnets hjerne skal få en god utvikling.

Barn som ofte opplever separasjon eller frykt for separasjon, vil derfor leve med stress og angst. Dersom vi legger hovedvekt på relasjon i oppdragelsen av barn, vil denne jobben bli mye enklere. Om relasjonen er bra, vil barnet være mer innstilt på å ta etter og bli lik den voksne. Legges derimot hovedfokus på å regulere atferd, vil vi ofte oppleve at barnet snur seg mot oss, og blir vanskelig å ha med å gjøre. Helt fram til 6-års alder er det kun følelsehjernen som styrer, og vi må ikke stille for store krav til barnets fornuft.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Hva gjør et barn lett å oppdra?

Mange strever med å være «de rette foreldrene» i dag. All litratur og alle eksperter på området, ser ikke ut til å gjøre det noe enklere. Vi har både Google og YutTube, men fortsatt er det ikke enkelt.

Dr. Gordon Neufeld er en canadisk psykolog, som er ekspert på barns utvikling og tilknytning. Han snur tingene litt på hodet, og sier i stedet for «hva kreves av meg for å være en god oppdrager?», «hva kreves av mitt barn for at det skal være lett å oppdra?».

Her kommer listen over hva det er som kreves av barnet:

  • Lytter til og er oppmerksom mot oss
  • Følger oss
  • Ser opp til oss
  • Søker vår hjelp
  • Trives i vårt selskap
  • Føler seg hjemme med oss
  • Liker oss
  • Ønsker å tilfredsstille oss
  • Ønsker å leve opp til vår standard
  • Ønsker ikke å holde ting hemmelig for oss

Jo flere av disse punktene som stemmer med barnet, jo lettere vil det være å oppdra. Det samme gjelder også i forhold til barnehageansatte og lærere. Om barnet fyller disse punktene, så vil det være et lett barn å lede og lære opp.

Hva er det som gjør at barnet fyller disse punktene? Er det noen som er født slik, eller er det noe man kan lære de? Handler det om den voksne sine egenskaper som oppdrager? Nei, dette handler rett og slett om den rette relasjon. Dersom relasjonen er på plass, så vil alt gå så mye lettere!

Dette krever av oss som oppdragere og lærere, at vi er i stand til å behandle, korrigere og irettesette barnet på en slik måte at det ikke ødelegger relasjonen. Vi må hele tiden være bevisst på at vi ikke sårer barnets følelser på oppdragelsens alter. Ansvaret for å skape en god relasjon ligger alltid på den voksne. Dersom dette ikke fungerer, må vi våre voksne nok til å ta på oss ansvaret, og ikke skylde på barnet.

 

Er vi tenkende roboter?

Mange synes det er vanskelig å akseptere at vår bevissthet styrer kun 5% av våre liv. Som tidligere nevnt styrer bevisstheten våre ønsker, behov og ambisjoner. Dette krever selvfølgelig at bevisstheten er til stede og fokusert på det vi ønsker å oppnå. Problemet er at de fleste av oss har så mye forskjellig å tenke på, at straks våre bevisste tanker er opptatt med dagligdagse problemer, drømmer, diverse. Når vi er opptatt med våretanker, er underbevisstheten på plass og styrer skuta. Den sørger for at det er flyt i våre liv og handlinger. Underbevisstheten er alltid til stede her og nå, mens våre beviste tanker kan reise i både tid og sted.

Et eksempel på dette er at dersom vi er ute og kjører bil, og en viktig eller interessant tanke slår ned i hodet, trenger vi selvfølgelig ikke å stoppe bilen til vi har tenkt ferdig. Dette er jo innlysende for oss alle, men det som er forklaringen er at da er det den underbevisste hjerne som overtar kjøringen. Den eneste grunnen til at den klarer det, er at bilkjøring er godt innlært i vår underbevissthet. Den er oppmerksom og rask, og passer på at alt går som det skal. Straks det kommer noe i veien, er koplingen og bremsen inne på brøkdelen av et sekund. Det samme gjelder alt vi foretar oss, fra vi står opp, kler oss, vasker oss, spiser, går, kort sagt alt av vaner og atferd.

Det interessante er at slik som det er beskrevet ovenfor, er slik vår hjerne alltid jobber. Så snart vi er opptatt med våre tanker, styres vi av vår underbevissthet. Siden den ikke har evnen til å tenke logisk, er det ene og alene erfaringene, lærdommen og programmeringene som styrer. I tillegg til å passe på oss, har underbevisstheten som oppgave å realisere det vi er programmert til. Nå har det seg slik, at i følge forskere bruker vi minst 95% av vår våkene tid til å tenke på alt annet enn her og nå. Derfor kan vi si at det er vår underbevissthet som styrer 95% av våre liv.

Dette forholdet mellom egne ønsker og programmering, kan ofte være en stor årsak til stress. Om vi tenker oss at det er stort sprik mellom det vi selv ønsker og det vi er programmert med, så må vi bruke mye ekstra energi på å oppnå eller fremstå slik vi ønsker. Mange kjenner seg sikkert igjen i at de både sier og gjør ting de angrer på i ettertid. De klandrer seg selv for at de ikke er annerledes, eller ikke klarer å være annerledes. Et eksempel kan være at men har blitt programmert med at man ikke duger, er bra nok, flink nok eller pen nok, etc. Da vil mange jobbe hele sitt liv for å motbevise dette for seg selv og andre.

Problemet er bare det at med en gang vi slipper disse målene ut av vår bevissthet, vil underbevisstheten jobbe for det den er programmert til. Vi vil da hele livet føle at vi jobber i motbakke, og vi opplever vårt liv som meget vanskelig. Mennesker som sliter på denne måten vil ofte sammenlikne seg med andre i sine omgivelser, og tenke at de andres liv «går på skinner». Noen vil også kunne føle at de i en lengre eller kortere periode lykkes bra, og selvfølelsen vokser. Denne følelsen er da basert helt og holdent på det man har klart å oppnå. Dersom suksessen på et eller annet tidspunkt stagnerer eller snur, vil de gamle følelsene igjen komme tilbake.  Dette vil ofte kunne føre til psykiske problemer som utbrenthet, angst, depresjon, etc.

Det er ingen enkel løsning på slike problemer, men det er underbevisstheten og programmeringene man må fokusere på for å finne løsninger. Alle som opplever at de underbevisste programmeringene er i samsvar med egne ønsker og behov, vil derfor ha store fordeler i livet. Disse menneskene vil mye lettere klare å nå sine mål, siden de ikke motarbeides av underbevisstheten. I tillegg til negative programmeringer vil også vonde minner, opplevelser og traumer, virke som bremseklosser i maskineriet. Behandling og regulering ved hjelp av energipsykologi, har hjulpet mange med slike stressproblemer.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH            Del gjerne!

#bevisst, #underbevisst, #stress, #selvfølelse, #hjerne, #suksess, #energipsykologi, #tankefeltterapi, #tft, #psykologi, #traumer,

 

Hva skjer om du bruker "sinnastemme" til ditt barn?

Et lite barn begynner allerede å bli kjent med mors stemme lenge før fødsel. Det første det er opptatt av etter fødsel, er å knytte seg til mor. Denne tilknytningen er avgjørende for at barnet skal føle seg trygg, og få en god utvikling. De første ukene vil barnet fortsette å studere mor for å lære seg både stemmeleie og ansiktsuttrykk. Etter hvert som barnet lærer seg dette, er det i stand til å orientere seg om hvorvidt livet er trygt eller om det er fare. På denne måten blir mor barnet «nyhetsbyrå» i den første tiden. Etter hvert som far er mer og mer sammen med barnet, så vil barnet også lære seg stemmen og uttrykket til far.

Alle disse inntrykkene lagres i barnets underbevissthet, som igjen styrer og kontrollerer barnets følelser. Så lenge barnet føler trygghet, vil hjernen produsere hormoner som fører til en sunn og god utvikling. Derimot om barnet opplever utrygghet, produseres stresshormoner. Straks barnet opplever sinne eller angst i stemmen til mor, eller uvanlig høyt stemmenivå mellom mor og far, utløse alarmen i barnets stressrespons.  Dette vil få barnets hjerne og kropp til å innta forsvarsmodus, og utviklingen stopper midlertidig opp.

Mange tror kanskje at barnet ikke oppfatter dette, siden de ennå ikke forstår hva som foregår. Det viser seg nå i følge nyere forskning, at selv om ikke barnet forstår, så oppfattes og lagres alt i barnets underbevisste hjerne. Dersom barnet av en eller annen årsak opplever mye stress i de første leveårene, vil dette påvirke utviklingen av den følelsesmessige delen av hjernen. Det fungerer gjerne slik at jo større grad av stress og jo oftere dette skjer, jo større blir skadevirkningen. Stress er jo en mekanisme som skal hjelpe oss å takle små og store problemer i livet, men dersom stresset er mer eller mindre kronisk, blir det som gift for kroppen. Slike stressopplevelser i barndommen kalles faktisk for «toxic stress» på engelsk.

Når det gjelder dette med sinnastemme, så er det slik at dette er en del av vår grunnleggende og underbevisste innlæring. Det vil derfor følge oss gjennom hele livet, og ha den samme påvirkningen for både barn og voksne. Forskjellen er bare at stress har forskjellig effekt på en ferdig utviklet hjerne og en hjerne som fortsatt er under utvikling. I begge tilfellene skjer de samme endringene i kroppen, ved at alle cellene inntar forsvarsposisjon i stedet for arbeidsposisjon.  Problemet er bare det, at hos små barn stanses også den normale utviklingen opp. Cellene kan ikke både være i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Viktig for helsen hva vi tenker og føler om oss selv.

Menneskekroppen består av 50 trillioner celler. Alle disse cellene får fortløpende melding fra hjernen. Er det grønt lys, vil de gjøre jobben sin med å holde oss friske. Er det rødt lys, er det fare og alle cellene inntar forsvarsposisjon, for å forsvare kroppen (stressrespons). Problemet blir når det røde lyset står på mer eller mindre konstant. Da får ikke cellene gjort den viktige jobben med å holde kroppen sund og frisk.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi må ta kontroll over vår hjerne, og sørge for at den ikke bare sender melding om fare og sykdom. Hva vi er opptatt av og fokuserer på, styrer de meldingene som går til cellene. Om vi er opptatt av bekymringer, problemer og sykdom, oppfatter cellene at det er fare. Dersom vi klarer å fokusere på mer positive og hyggelige ting, blir cellene glade og fornøyde, og setter i gang å jobbe.

Jeg sier ikke at dette er enkelt, men dersom vi hadde brukt litt mer kapasitet på å jobbe med vår tanker og følelser, hadde vi kanskje sluppet å tenke så mye på reparasjoner. Mange av oss lever i fortiden, og plager oss selv med minner om hendelser som er borte for lengst. Selv om dette i stor grad skjer underbevisst, er det mye som kan gjøres for å regulere vonde minner. Energipsykologi har flere metoder som går ut på å regulere vonde minner og traumer. Tenk grønne tanker!

                                  

 

Tre viktige faktorer i forhold til angst: Tilknytning - Separasjon - Stressrespons

Tilknytning

Et av de viktigste grunnbehovene for oss mennesker er tilknytning. Dette er noe av de første koblingene som utvikler seg i hjernen til et spebarn. Vi vet jo alle at et nyfødt barn ikke klarer å overleve uten tilknytning. Nå er det jo slik at det ikke bare er spebarn som er avhengige av tilknytning. Som sosiale vesener, eller «flokkdyr», trenger vi å være tilknyttet både familie og venner hele livet.  Dette er jo noe som gjelder alle flokkdyr, nemlig det faktum at uten tilknytning til flokken, er vi sårbare og utsatt. Forskningen har jo også bekreftet at det er dette som er avgjørende for om vi mennesker er lykkelige eller ikke.

Nå er det ikke slik at det er helt tilfeldig hvem vi er tilknyttet, men det aller viktigste er at vi har en såkalt primærtilknytning. Som nyfødt er det jo ganske selvfølgelig at dette er mor. Allerede 3-4 måneder før fødsel begynner fosteret å bli kjent med mor. Da er den underbevisste hjerne utviklet, og registrerer alle lyder og reaksjoner. Denne relasjonen forsterker seg selvfølgelig ytterligere i månedene etter fødsel. Etter hvert vil også barnets far få en viktig plass i barnets tilknytning. Senere i livet knytter vi oss til stadig flere og flere personer, men det vil alltid være viktig å ha en primærtilknytning.

Når det gjelder barn og unges tilknytning, så er det slik at det er den personen (eller gruppen) de er knyttet til som er deres forbilde. De vil gjøre alt de kan for å likne, tilfredsstille, lære av, betro seg til, denne personen (eller gruppen) de er knyttet til. I senere generasjoner er det mer og mer vanlig at barn og unge knytter seg sterkere til sine venner og likesinnede, framfor foreldrene. Dette betyr en mye mer usikker tilknytning og økt stress, da de stadig må jobbe for å opprettholde denne tilknytningen.  De må hele tiden sørge for å ha de rette klærne, riktig frisyre, bra kropp, språk, m.m.   Ansvaret for trygg relasjon og tilknytning vil alltid ligge på foreldrene.

Separasjon

Siden dette med tilknytning er så viktig for oss mennesker, er det å bli separert fra den eller de personene vi er sterkest knyttet til det vi frykter mest. Dette gjelder like mye for voksne som unge. Hvor sterkt vi reagerer på separasjon og avvisning som voksen, henger sammen med hvor sterkt vi har opplevd dette som barn. Dersom vi har opplevd dette sterkt i vår barndom, vil man gjerne som voksen helt ubevisst anstrenge seg ekstra for å bli likt. Det vil kunne føre til at man stadig setter sine egne ønsker og behov i bakgrunn, i frykt for å støte noen bort. Separasjon i denne sammenheng, kan like gjerne være følelsesmessig separasjon. Som barn vil vi uansett føle oss alene, selv om foreldrene er til stede men kun er opptatt av sine egne saker. Barnet vil da føle seg både forlatt og avvist.

I voksen alder er det ofte i jobbsammenheng at dette kan slå ut. I frykt for å ikke gjøre det bra nok, og ikke bli satt nok pris på, så tar vi på oss kanskje mer enn vi burde. Ikke nødvendigvis fordi det kreves av oss, men for å gjøre alt vi kan for å opprettholde vår tilknytning. Her har vi årsaken til det vi kaller utbrenthet. Dette styres helt og holdent av vår underbevissthet. Det samme gjør seg også gjeldende i parforhold og nære relasjoner. Typiske eksempler på separasjon er oppsigelse og samlivsbrudd. Her ligger også forklaringen på hvorfor dette går mye sterkere inn på enkelte enn på andre. Frykten for separasjon er også en hovedårsak til dødsangst, siden døden er den ultimate formen for separasjon.

 

Stressrespons

Når det så gjelder vår stressrespons, så er jo det verktøyet vår underbevissthet bruker for å passe på oss gjennom hele livet. Straks den oppfatter en situasjon som farlig eller truende, vil den utløse alarmen, og vi kjenner stresset i kroppen. Da handler det om enten å flykte eller kjempe. Dette med separasjon har således vært forbundet med utrygghet og fare siden tidenes morgen. Å føle seg utenfor (flokken) skaper utrygghet og angst. Dersom vi har opplevd dette sterkere enn normalt i vår barndom, vil sannsynligvis vår stressrespons være litt ekstra sensitiv. Ikke bare ovenfor situasjoner hvor det er reelt, men også i situasjoner som vi tolker (persepsjon) som skadelig for vår tilknytning.

Ofte er vi ikke selv bevisst dette. Noen ganger reagerer vi helt annerledes enn andre i tilsvarende situasjoner. Da tenker vi selvfølgelig med en gang at det må være meg det er noe galt med. På toppen av det hele kan vi også oppleve at «de andre» mener at vi bør ta oss sammen. Det er selvfølgelig ikke mulig, siden slike reaksjoner ikke er viljestyrt. Derimot er dette en ekstra byrde på den som har dette problemet.  Her trengs det forståelse og trygghet fremfor avvisning.

Når jeg jobber med angst, er mitt første mål å kartlegge forholdene hos den enkelte. Finne hva det er som ligger bakenfor, og hvorfor kroppen reagerer som den gjør.  Når vi får kartlagt dette vil man selv bedre forstå sine egne reaksjoner. En slik forståelse vil i seg selv føre til økt trygghet. Dernest jobber jeg også med å regulere, eventuelt snu, vonde minner og traumer som måtte ligge i fortiden ved hjelp av energipsykologi. Alle vonde minner og opplevelser opp gjennom livet huskes av vår underbevissthet.  De er med på å forme vårt inntrykk og oppfatning av omverdenen (persepsjon). Dersom vi oppfatter livet som utrygt, produserer hjernen angst. Oppfatter vi livet som trygt og godt, produserer hjernen kjærlighet.

Tom E. Myrbråten, traume og tankefeltterapeut MNLH

#tilknytning, #relasjon, #traumer, #separasjon, #stressrespons, #energipsykologi

Om du ikke kan si nei, vil kroppen din på et eller annet tidspunkt si det for deg.

Mange av oss sliter med å klare å si nei til andre. Oftest gjelder dette i forhold til de som står oss nær, men også i jobb og sosiale sammenhenger. Dette skyldes gjerne at vi som mennesker er sosiale vesener, og det vi frykter mest er separasjon fra de vi er glad i. En annen årsak kan være at vi som barn har blitt sterkt programmert til å «være flinke» og si ja til det vi blir bedt om.

Hva kan skje dersom vi sier nei? Noen kan bli sure på oss, og i ytterste konsekvens kan vi kanskje miste en venn. Hva kan skje dersom vi sjelden klarer å si nei? Da kan vi i verste fall bli syke. Det man har funnet ut i dag, er at dersom vi ikke står opp for oss selv og tar i større grad hensyn til våre egne følelser, ofte fører til sykdom. Spesielt er kvinner utsatt for dette. Ikke bare har de lett for å fortrenge egne følelser og behov, men de tar i tillegg til seg andres vonde følelser.

Mange kroniske sykdommer er derfor overrepresentert hos kvinner. Dette skyldes ikke at slike sykdommer er genetisk overrepresentert hos kvinner, men at kvinner oftere enn menn tar inn over seg andres bekymringer og stress. Disse belastningene kommer da på toppen av ens egne, og holder oppe et mer eller mindre kronisk stress i kroppen. Dette stresset har i sin tur en negativ effekt på immunforsvaret, og man er da mer utsatt for eksempelvis autoimmune sykdommer.

I følge den canadiske forskeren Dr. Gabor Mate, er det slik at i Canda er det 3-4 kvinner for hver mann som får MS. For 50 år siden var dette tilnærmet 50-50. Siden gener ikke kan forandre seg på så kort tid, så må det skyldes miljøet. Kvinner har uten tvil fått en større byrde i familien/samfunnet de senere årene. Dette er da et godt eksempel på hvordan økt stress fører til økt sykdom.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Gjentakelseprinsippet

Hvorfor er det slik at selv om vi vet meget godt hvordan enkelte ting skal gjøres, så får vi det ikke til? Noen ganger kan dette rett og slett føre til irritasjon både hos oss selv og de rundt oss. De synes kanskje dette er veldig lett. Vi kan for eksempel møte utsagn som «hvorfor kan du ikke bar gjøre som jeg sier?». Svaret er enkelt; Det vi vet med vår fornuft sitter i den bevisste delen av hjernen, men det er den underbevisste hjernen som styrer våre handlinger. Vår underbevissthet er ikke smart, og den kan heller ikke tenke. Den handler kun ut i fra tidligere erfaring og lærdom.

Hvordan lærer så underbevisstheten når den ikke forstår hva den blir fortalt? Dersom vi tenker tilbake på vår barndom, så hadde vi sannsynligvis lært oss mange ferdigheter før vi engang hadde lært å snakke. Både når vi lærte å krabbe og å gå, måtte vi prøve og feile mange ganger før vi lykkes. Når vi så klarte det, så gikk det helt av seg selv. Det samme er det med alle våre ferdigheter, alt fra å kle på seg og vaske seg, til sykling, svømming, stå på ski og mye mer.

Dette er et viktig prinsipp å kjenne til når det gjelder å forstå vår atferd og handlinger, som ikke alltid harmonerer med vår fornuft. Dette gjelder ikke bare våre ferdigheter, men også våre følelser. Det vi har blitt programmert med gjennom vår oppvekst, har formet oss til den vi er på godt og vondt. Det har også preget vårt syn på oss selv. Noen kan for eksempel føle at de ikke er bra nok, og i hvert fall ikke like bra som «de andre». Disse følelsene kan derved styre vår atferd, selv om vår fornuft vet at dette ikke stemmer. Et eksempel er hvor mange det er som frykter å snakke til en forsamling.

Dette viser da tydelig at det ikke er fornuften det er noe galt med, men det er i programmeringen feilen ligger. Dersom man så ønsker å endre dette bildet av oss selv, hjelper det lite å henvende seg til fornuften. Den vet det jo allerede. Det vi må gjøre er å benytte de samme prinsippene som i sin tur programmerte inn disse følelsene. Nemlig henvende oss til underbevisstheten. Siden vår hjerne er plastisk, er det fortsatt mulig å påvirke og endre det som tidligere er programmert inn. Da må vi først finne ut hva det er vi ønsker å endre, og så benytte gjentakelsesprinsippet til å reprogrammere underbevisstheten. Her har vi en egen metode innenfor energipsykologi, som vi benytter til dette.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Angst og utrygghet blant barn og ungdom.

Barn og ungdom i dag opplever stadig mer og mer angst. Angst handler ikke om noe annet enn manglende følelse av trygghet. Det som gir barnet følelsen av trygghet, er tilknytning til sine omsorgpersoner.  Utrygghet og angst i barndommen, handler derfor ofte om separasjon og atskillelse fra sine omsorgspersoner. Det er ikke meningen fra naturens side at foreldre og barn skal separeres slik det er i dag. Den naturlige responsen for både mennesker og dyr, er at straks mor og barn blir adskilt så går alarmen.

Slik utrygghet blir da en del av barnets utvikling og programmering, og vil følge med inn i viksenlivet. Dersom vi forsøker å løse dette med å snakke fornuft med barna, er det i så fall fordi vi mener at de tenker feil og ikke har forstått. Det betyr da i neste omgang at vi gir barna skylden for at de føler utrygghet. Dette er i alle fall ikke barna og de unges ansvar.

Denne utryggheten vil lett kunne føre til utagerende og dårlig atferd. Dette skyldes igjen at de har problemer med å kontrollere sitt stress. De klarer heller ikke å sette ord på hva det er som plager de, og spiller i stedet ut stresset (utagerer). Alt dette er helt normale reaksjoner, og beviser at vår stressrespons fungerer. Feilen ligger ikke hos barnet, men hos de som tror at dette er barnets feil, og at det er barnet som må korrigeres.

Tidligere var det mer vanlig å korrigere slik atferd med straffereaksjoner, mens i dag bruker man medisiner. I dag har forskningen kommet mye lengre i å forstå denne sammenhengen om hva det er som forårsaker slike atferdsforstyrrelser. Dessverre er det sterke krefter i samfunnet vårt som fortsatt motarbeider denne kunnskapen. Årsaken til dette handler i stor grad om økonomi og samfunnsstruktur. Spørsmålet er hvor langt vi må gå før samfunnet innser at vi er på vei i gal retning.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Regulering av vonde minner med energipsykologi

De fleste av oss har noen vonde minner fra tidligere i livet. Ofte er det slik at disse minnene dukker til stadighet opp i form av bilder inne i hodet. Hver gang disse bildene dukker opp, kjenner vi gjerne igjen den vonde følelsen som vi forbinder med den faktiske hendelsen. Slike bilder har ingen betydning eller nytte for oss, annet enn å sørge for at vi ikke glemmer hva det var som skjedde. Som voksen har vi en godt utviklet fornuft, som holder oss borte fra tilsvarende farer. Vi trenger derfor ikke stadig å bli minnet om de vonde følelsene vi hadde for 10-20-30 år siden.

Reimprinting

I noen tilfeller kan slike minner være veldig plagsomme, og mange føler at de gjenopplever hendelsen og de vonde følelsene stadig om og om igjen. Dette styres helt og holdent av vår underbevissthet, og kan ofte føre til at vi må avstå fra å gjøre ting som minner om denne hendelsen. Da finnes det faktisk metoder som kan få bort disse bildene, eller gjøre de om til å bli mere slik vi kunne ønske oss at de var. Denne metoden kalles reimprinting, og går ut på at vi etter å ha regulert den vonde følelsen, printer inn et nytt og mer positivt bilde av situasjonen. Dette bildet printes inn i underbevisstheten, og legges oppå det gamle bildet. Neste gang vi kommer i kontakt med det gamle minnet, er det det nye bildet som dukker opp. Siden dette bildet er mye mer positivt og hyggelig, vil det ikke lenger skape den samme ubehagelige følelsen.

Reprogrammering

Denne metoden er en av flere metoder som brukes innenfor energipsykologi til å endre vonde minner og traumer. En annen metode kaller vi for reprogrammering, og går ut på å programmere inn nye tanker i underbevisstheten. Siden vår underbevissthet ikke er spesielt smart, men styrer etter det som er programmert inn, er det også mulig å omprogrammere negative tanker og overbevisning. Dette er metoder som man trenger hjelp for å få til. De må foregå på spesielle måter, og i nær kontakt med underbevisstheten.

Et eksempel på feil programmering, kan for eksempel være at man gjennom sin oppdragelse har fått programmert inn liten tro på egne evner og ferdighet. Da vil dette hele tiden ligge i bakgrunn og hindre oss i å gjøre ting, som vi mest sannsynlig ville klart dersom vi hadde prøvd. Slik er det også med dårlig selvfølelse, hvor man stadig tenker at man ikke er bra nok, og at «andre sikkert ikke liker meg».

Begge disse metodene bruker jeg ofte i tillegg til banketeknikkene innen Tankefeltterapi og Faster-EFT.  Med Faster-EFT brukes også affirmasjoner, som er korte instrukser og beskjeder til underbevisstheten, som gjentas flere ganger. Noen tenker at disse metodene kan virke noe enkle og banale, men det er fordi man tenker på det ut i fra sin fornuft. Vår underbevissthet er overhodet ikke smart, og må behandles deretter.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#reprogrammering, #reimprinting, #energipsykologi, #traumer, #vondeminner, #tft, #fastereft

stressrespons og persepsjon

Dette er to faktorer som jobber sammen i vår kropp og vårt sinn. En persepsjon er måten vi reagerer på og tolker det som skjer rundt oss. Med andre ord en helt subjektiv vurdering av våre omgivelser, på godt og vondt. Det denne subjektive vurderingen baserer seg på, henger sammen med hva vi har opplevd og blitt programmert med tidligere i livet. Et enkelt eksempel kan være at dersom en person i sin barndom har blitt angrepet av hund, vil dette bidra til å påvirke hvordan vedkommende tolker situasjonen i forhold til hunder senere.

 Denne informasjonen ligger lagret i vår underbevissthet, som i sin tur har til oppgave å passe på oss. Det gjør den ved hjelp av stressresponsen, som presser oss til enten flukt eller kamp. Dette føles i større eller mindre grad som vonde følelser på forskjellige steder i kroppen, og kan i verste fall føre til angst og depresjon.  

Hva det er som gjør at noen opplever enkelte situasjoner mye vanskeligere en andre, handler om traumatiske opplevelser i barndommen. En person som har vonde opplevelser og følelser i forhold til en gitt situasjon, eller ting som kan relateres til dette, vil automatisk få en stressreaksjon når dette inntreffer på et senere tidspunkt. En annen person som ikke har liknende opplevelser, vil antakelig ikke reagere på langt nær like sterkt.

Disse reaksjonene er egentlig skapt for å ta vare på oss i situasjoner hvor det er virkelig fare. Dersom dette stresset utløses på bakgrunn av vonde opplevelser fra vår barndom, er det ikke mulig å flykte eller kjempe. Veldig mange utvikler da det jeg tidligere har omtalt som avhengighetsatferd, eller «fluktomani». Dette kan være alle mulige metoder som gir en midlertidig befrielse fra disse vonde følelsene.

Det er viktig å være klar over at det i slike tilfeller ikke er noe galt med fornuften, men at det handler om følelser som styres av vår underbevissthet. Det er rett og slett vår underbevissthet som finner måter å løse et problem på kort sikt. Dersom følelsene er sterke nok, vil vi stadig vende tilbake til denne atferden. Ofte kan en slik måte å «flykte» på føre til andre problemer på sikt, men siden underbevisstheten ikke er spesielt smart, tar den ikke slike hensyn.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

 

 

Utagerende atferd

Hva betyr det når barn og ungdom viser utagerende atferd? Dersom vi tar dette bokstavelig, så betyr å utagere å spille eller opptre. Det stemmer egentlig veldig bra, når det gjelder utagerende atferd. Barn og unge som av ulike årsaker sliter med stress, vet ikke selv hva det er de plages av. De har derfor ikke mulighet til å sette ord på dette, og de har kanskje heller ingen som klarer å fange opp at de sliter med stress. Det som da skjer er at de i stedet begynner å «spille ut» sine følelser. Siden de færreste har tilstrekkelig kunnskap til å forstå at det sannsynligvis ligger noe bak, er det selve atferden vi fokuserer på.

Måten vi tradisjonelt har brukt å løse slike problem er gjennom å kontrollere atferden. Vår innlærte måte å kontrollere atferd, er gjennom straff eller belønning. Nå er det bare det at dersom vi erkjenner at det er stress som ligger bak dårlig atferd, så er stress ikke noe vedkommende kan kontrollerer selv. Derimot så kan vår stressrespons som styres av den underbevisste delen av hjernen, i gitte situasjoner ta full kontroll og styring over vår atferd. Dersom vi så forsøker å kontrollere denne atferden med en eller annen form for straff, så vil dette føre til at stresset øker. 

I mange tilfeller kan dette medføre at vi faktisk klarer å oppnå det vi ønsker, nemlig å kontrollere den utagerende atferden. Spørsmålet er bare til hvilken pris? En utagerende atferd må sees på som et symptom eller et resultat av noe som ligger bak. Dersom vi bare konsentrerer oss om å regulere atferden, er det å betrakte som ren symptombehandling. På samme måte som om vi skulle oppleve en sterk smerte i kroppen, og kun regulere denne smerten med smertestillende medisin. Før eller senere vil den bakenforliggende årsaken føre til en eller annen form for kollaps.  Når det dreier seg om undertrykte eller avviste følelser i barndommen, kan det slå ut som både psykiske og fysiske plager eller kroniske sykdommer i voksen alder.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#utagering, #atferdsproblemer, #stress, #oppdragelse

Sosial angst

Angst kan dukke opp i mange slags forkledninger. Noen mener at det er tankene som skaper angst, mens forståelsen innenfor energipsykologi, er at det kommer fra følelser.  Tanker kommer fra den bevisste, tenkende delen av hjernen, mens følelsene kommer fra vår underbevissthet. Våre bevisste tanker kan vi til en viss grad kontrollere, mens våre følelser har vi ingen styring over. Hva det er som styrer vår underbevissthet, er det som har blitt programmert inn siden vi kom til verden.

Når man opplever mye vonde følelser opp gjennom oppveksten, vil vår underbevissthet huske dette for resten av livet. Den vil da ved hjelp av stressresponsen (flukt eller kamp), gjøre alt den kan for å holde oss borte fra dette senere i livet. Det gjør den ved å produsere stress i kroppen, for at vi skal flykte eller kjempe. Det vi som nyfødte barn er mest opptatt av, er å knytte oss til vår omsorgperson for å oppnå trygghet og omsorg. Så lenge vi føler denne tryggheten, vil vår hjerne utvikle seg i en positiv retning.

Om vi derimot skulle oppleve at de personene vi normalt burde anse som trygge, viser seg å være utrygge og ikke til å stole på, vil vår underbevissthet preges av denne erfaringen. Det lille barnet vil da gjøre seg noen negative erfaringer, som sier at selv de menneskene som burde vært de tryggeste i verden, hverken er trygge eller til å stole på. Dersom dette blir den gjennomgående programmeringen gjennom oppveksten, er det ikke vanskelig å forstå at heller ikke andre mennesker er til å stole på.

Dersom man har slike erfaringer og opplevelser fra barndommen, så er dette sterkt preget inn i underbevisstheten. Den har så til oppgave å passe på oss, og sørge for å holde oss borte fra tilsvarende opplevelser. Selv om vi som voksen forstår dette med vår fornuft, klarer vi ikke å overstyre stresset og de vonde følelsene som underbevisstheten produserer. Vi vil derfor få store problemer med voksenpersoner som har en innflytelse på våre liv. Det kan dreie seg om alt fra barnehageansatte, lærere, overordnet på jobben, kollegaer, kjærester, venner, m.m.

Sosial angst og relasjonskader er noe man trenger hjelp til å bearbeide. Dette er ikke noe som bare går over av seg selv. Det kan være tøft å mentalt gå inn i de vonde følelsene, men det er faktisk dette som må til for å få det bedre. Når vi går inn i følelsene og kjenner på frykten og angsten, er følelsen på topp en liten stund, men den vil raskt gå nedover i styrke. Målet er da å regulere de vonde følelsene ned til et nivå som er til å leve med, og de fleste sliter med å klare å få følelsene tilbake på samme nivå etter behandling.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#sosialangst, #angst, #traumer, #bevissthet, #underbevissthet, #følelser, #fornuft, #relasjoner, #relasjonskader, #tilknytning, #tilknytningskader

 

Avhengighet i et videre perspektiv

Avhengighet eller avhengighetsatferd, kan defineres som noe en person lengter etter, finner midlertidig glede og behag i, som igjen medfører negative konsekvenser, men som man uansett ikke klarer å slutte med. Basert på denne definisjonen, er det mange flere som sliter med avhengighetsatferd enn det vi normalt tenker på som avhengighet. Denne atferden påvirkes ofte av vår stressrespons, som utløser stress og vonde følelser. Dette vil normalt føre til at vi må flykte, men siden årsaken til stresset er inne i oss selv, må vi finne andre løsninger. En måte å "flykte" på er da at vi da finner andremetoder som får oss til å føle oss bedre.

Hva man da velger å ty til, kan være så mangt. Det vi tradisjonelt tenker på i forbindelse med avhengighet, er som regel diverse typer rusmidler. Ut over dette kan det også være jobb, shopping, spilling, TV, data, mat, sex, trening, selvskading, for å nevne noen av de mest vanlige. Dersom vi spør hva det er man ønsker å oppnå med denne atferden, så kan det for eksempel være at det gir trøst, glede, avslapping, tar bort smerte, tar bort stress og uro, etc. Her vil vi da finne svaret på hvilke vonde følelser det er vi flykter fra.

Dersom vi så er enig om at det er vonde følelser som utløser denne atferden, er det jo helt klart at dette kommer fra vår underbevissthet. Nå vet vi jo at vår underbevissthet ikke styres av tanker, men av erfaringer og programmering fra tidlig barndom. Vi kan derfor konkludere med at denne typen avhengighetsatferd, forårsakes av traumer og vonde opplevelser fra barndommen. Det er hverken en sykdom eller noe man har arvet. Selv om dette ligger langt tilbake i tid, så har vår underbevissthet en utmerket hukommelse, og den har ikke noe tidsperspektiv. Det betyr at opplevelser som fant sted for flere tiår siden, kan være like vondt i dag. Slike traumer har ofte etablert seg i underbevisstheten på et så tidlig tidspunkt at vi ikke har noe bevisst minne om dette.

Måten å gå fra for å bli kvitt alle former for avhengighet, er derfor å tenke traumebehandling. Dersom man skal bli kvitt vonde traumer og følelser, må disse adresseres og oppsøkes. Siden det dreier seg om underbevissthet og følelser, er det ikke mye hjelp i å snakke til fornuften og den bevisste delen av hjernen. De aller fleste som sliter med avhengighetsatferd vet hva det dreier seg om og at det ikke er bra. Problemet er bare det at det dreier seg om forholdsvis sterke følelser, og dersom følelsene kommer over en viss styrke vil de automatisk seire over fornuften. Dersom man lykkes med å regulere de vonde følelsene til et akseptabelt nivå, vil igjen fornuften komme på banen og ta kontrollen tilbake.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#barnetraumer, #avhengighet, #alkoholisme, #narkomani, #arbeidsnakoman, #spilleavhengighet, #selvskading

Avhengighet i et videre perspektiv

Avhengighet eller avhengighetsatferd, kan defineres som noe en person lengter etter, finner midlertidig glede og behag i, 
som igjen medfører negative konsekvenser, men som man uansett ikke klarer å slutte med.
Basert på denne definisjonen, 
er det mange flere som sliter med avhengighetsatferd enn det vi normalt tenker på som avhengighet. Denne atferden påvirkes  
ofte av vår stressrespons, som utløser stress og vonde følelser. Dette vil normalt føre til at vi må flykte, men siden 
årsaken til stresset er inne i oss selv, må vi finne andre løsninger. En måte å "flykte" på er da at vi da finner andre
metoder som får oss til å føle oss bedre.

Hva man da velger å ty til, kan være så mangt. Det vi tradisjonelt tenker på i forbindelse med avhengighet, er som regel
diverse typer rusmidler. Ut over dette kan det også være jobb, shopping, TV, data, mat, sex, trening, selvskading, mobiltelefon, 
sosiale medier, for å nevne noen av de mest vanlige. Dersom vi spør hva det er man ønsker å oppnå med denne atferden,
så kan det for eksempel været det gir trøst, glede, avslapping, tar bort smerte, tar bort stress og uro, etc. Her vil vi da finne svaret  
på hvilke vonde følelser det er man flykter fra. 

Dersom vi så er enig om at det er vonde følelser som utløser denne atferden, er det jo helt klart at dette kommer fra
vår underbevissthet. Nå vet vi jo at vår underbevissthet ikke styres av tanker, men av erfaringer og programmering fra 
tidlig barndom. Vi kan derfor konkludere med at denne typen avhengighetsatferd, forårsakes av traumer og vonde opplevelser
fra barndommen. Det er hverken en sykdom eller noe man har arvet. Selv om dette ligger langt tilbake i tid, så har vår 
underbevissthet en utmerket hukommelse, og den har ikke noe tidsperspektiv. Det betyr at opplevelser som fant sted for flere 
tiår siden, kan være like vondt i dag. Slike traumer har ofte etablert seg i underbevisstheten på et så tidlig tidspunkt at 
vi ikke har noe bevisst minne om dette.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Tankefeltterapi via internett

Mange synes det høres merkelig ut at det er mulig å få terapi via internett. Faktum er at så lenge man sitter ansikt til ansikt og snakker sammen, oppleves det på samme måte som om man skulle sittet i samme rom. Når det så gjelder selve bankingen på aku-punktene, så er den eneste forskjellen at klienten banker selv. Mens terapeuten banker på seg selv for å vise punktene, så gjør klienten akkurat det samme.

Under en slik terapi er jo selve bankingen veldig enkel. Det som krever kunnskap, er jo nettopp det å finne fram til de bakenforliggende årsakene til at klienten har problemer. En eller flere slike terapitimer, handler rett og slett om å "rydde litt opp" i sine følelser. Vi er nemlig ikke så opptatt av tankene, da vi mener at det er vonde følelser som ligger bak. Det virker ofte for klienten som det er kaos i tankene, men dette klarner som regel opp straks de vonde og negative følelsene blir regulert.

Uansett hvor i landet du bor, bare du har internett og datamaskin kan du få Tankefeltterapi. Ikke bare gå med dine plager som angst, stress, depresjon, m.m.

Se mer om TFT og priser på min hjemmeside: www.farmengaard.no 

Ta kontakt og få en prøvetime!

I hvor stor grad kan vi forme våre barn..?

Fra min egen bakgrunn og oppvekst, var min overbevisning at vi som foreldre hadde styringen til aktivt å kunne påvirke og forme hvordan våre barn skulle bli. I dag innser jeg at dette er helt feil. Jeg tror ikke at vi som foreldre har mulighet til aktivt å forme våre barn. Den eneste måten vi som foreldre kan bidra til en positiv utvikling hos barna, er å legge forholdene best mulig til rette for at de skal kunne utvikle sin egen personlighet.

Det betyr ikke at vi ikke skal sette grenser og vise at det er vi som bestemmer hva som er lov og hva som ikke er lov. Dette handler om å skape trygge rammer for barnas oppvekst.  Jeg tror at dersom vi i utgangspunktet har en mal for hvordan vi vil at våre barn skal bli, så har vi begått en stor feil. Allerede som små barn, har vi en egen personlighet som vi har behov for å utvikle. Barn har fra de er ganske små et stort ønske om å gjøre sine foreldre til lags, slik at de kan få foreldrenes kjærlighet. I de tilfellene hvor barnet ikke føler at de er bra nok i foreldrenes øyne, så vil de automatisk forsøke å tilpasse seg.

Mange tenker at dette er positivt, og at barn er veldig flinke til å tilpasse seg. Barn tilpasser seg fordi de ikke har noe alternativ.  Det som skjer er i virkeligheten at barnet oppgir noe av seg selv, og sin egen personlighet. Man sier da at barnet etablerer et falsk jeg. Dette gjør de for å tilfredsstille foreldrene, i et håp om  at de fortsatt skal få dere kjærlighet. Senere i livet vil mange slite med sitt falske jeg, som de overhodet ikke er fornøyd med. Det som er det største ønsket for veldig mange med følelsesmessige problemer, er å finne tilbake til sitt sanne jeg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

Hva kom først, høna eller egget....

 

Innenfor psykologien hører vi stadig at det er tankene som styrer det meste av våre følelser, og at tankene er årsaken til både depresjon og angst. Våre tanker kommer jo fra den bevisste delen av hjernen, som også styrer vår fornuft, våre mål, ønsker og ambisjoner. Den rommer også vår kreativitet og positivitet, og er lokalisert lengst fremme i hjernen. Dersom vi så skulle ende opp med angst eller depresjon, må jo det bety at det er noe galt med våre tanker eller fornuft.

De fleste av oss som driver med energipsykologi, tenker at det er den underbevisste delen av hjernen som kontrollerer våre følelser. Den har nemlig stått på fullt opptak siden flere måneder før vi ble født, og tar opp og lagrer alt vi erfarer og opplever. Først rundt 6 års alder starter den bevisste delen av hjernen å utvikle seg, og vi blir etter hvert bedre og bedre til å tenke fornuftig. Mange forskere hevder at den bevisste hjernen styrer mindre enn 5% av åre liv, mens resten styres av underbevisstheten.

Vår underbevisste hjerne har en enorm kapasitet. Den er meget rask, men er ikke smart eller har evnen til å tenke fornuft. Hovedoppgaven til denne delen av hjernen, er å passe på oss og sørge for at vi overlever. Den baserer seg på alt den har lagret og erfart opp gjennom livet, og husker alt som var vondt og potensielt farlig. Dette vil den til enhver tid sørge for å holde oss borte fra, og det verktøyet den bruker er vår stressrespons. Stressresponsen er basert på flukt eller kamp, og styres helt utenfor vår bevisste kontroll.

Hva det er som trigger dette stresset, kan være alt fra lyder, lukter, mennesketyper, situasjoner, som vår underbevissthet forbinder med tidligere opplevelser. Når så stresset utløses i kroppen, oppleves dette som vonde følelser. Disse følelsene utløser i sin tur vonde tanker. Siden de vonde følelsene dukker opp helt ubevisst, klarer ikke vi å registrere disse. Det vi derimot registrerer i vår bevissthet er de vonde tankene. Etter hvert som vi blir mer og mer fokusert på disse tankene, kan dette i neste omgang føre til at stresset øker ytterligere. Det er derfor lett for oss å trekke slutningen om at det er tankene som førte til de vonde følelsene.

På samme måte som vår underbevissthet reagerer når vi ser en trist film, reagerer vi også med vonde følelser når vi tenker negative tanker. Dette er fordi vår underbevissthet ikke er spesielt smart, og faktisk tror at det skjer på virkelig. Derfor er det selvfølgelig viktig å tenke positive tanker, men de fleste av oss vet at dette ikke er lett når vi sliter med vonde følelser.

Hovedvekten av våre følelser, blir programmert inn i underbevisstheten i den fasen i livet før bevisstheten er utviklet. På bakgrunn av miljøet vi vokser opp i, vil vår underbevisste hjerne utvikle seg i positiv eller negativ retning. Vi kan kalle denne tiden fra 0-6 år for programmeringsfasen. Dette er den viktigste fasen i et menneskes liv, da det er her vår identitet og kultur blir formet. Det er denne programmeringen som former den følelsesmessige delen av vår hjerne. Hvordan våre følelser reagerer på senere opplevelser i livet, er i stor grad basert på erfaringer fra denne tiden. Det viser seg også at de fleste voksne som sliter med angst, har minner om at de ofte var engstelige som barn.

På bakgrunn av denne forklaringen, finner jeg det rett og slett ikke logisk at vår bevisste, fornuftige hjerne skulle til stadighet finne på å tenke vonde og angstfulle tanker helt ut av det blå. Dersom dette er riktig, så forstår jeg at det må være noe galt med våre tanker. Slik vi imidlertid tenker, er at det ikke er tankene, men følelsene som står bak og styrer dette. Vi har jo alle erfart at dersom følelsene blir sterke nok, så seirer de over fornuften. Det er derfor vi ikke klarer å stoppe angsten selv om vår fornuft i mange tilfeller vet at det vi er engstelig for ikke er farlig.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#tanker, #følelser, #fornuft, #hjerne, #angst, #depresjon, #stress, #underbevisst, #bevisst, #tankefeltterapi, #energipsykologi, #programmering

Utviklingspsykologi sett i et dataperspektiv.

På mange måter kan vår hjerne i prinsippet sammenliknes med en datamaskin. Selv om det fortsatt er langt igjen til man klarer å skape en like kraftig og fantastisk datamaskin som den menneskelige hjerne, så er det likevel en del felles trekk. Nå er det viktig å presisere at det ikke er den bevisste, tenkende delen av hjernen det dreier seg om. Den utgjør bare en liten del av vår hjerne (under 5%), og har en meget begrenset kapasitet.  Det er den underbevisste delen av hjernen som er den mest interessante i denne sammenheng.

Vår underbevisste hjerne kan sammenliknes med harddisken på en datamaskin, bare mange ganger større og kraftigere. Den er stort sett ferdig utviklet flere måneder før fødsel, og har allerede koplet seg til «modermaskinen». Den laster nå inn alle tilgjengelige data og opplysninger den kan få via mor. Det dreier seg om diverse lyder som hjerteslag, pustelyder, tarmlyder, m.m. I tillegg er det alt av lyder fra miljøet utenfor. Fosteret registrerer også en mengde informasjon via mors blod, som inneholder mye både positive og negative hormoner.

All denne informasjonen er lagret i barnets hjerne ved fødsel, og gjør at barnet har opparbeidet en spesiell relasjon til mor allerede fra dag en. På samme måte vil den underbevisste hjernen fortsette å ta opp og lagre all informasjon i de neste årene. Små barn har liten evne til egne refleksjoner og tanker, siden den bevisste delen av hjernen ikke starter å utvikles før ca. 6 år. De styres derfor stort sett ut i fra sine følelser her og nå.

Denne perioden i barnets liv kan vi kalle for programmeringfasen. Det er her barnet lærer hvordan det skal bli som menneske, og våre viktigste lærere er de personene vi er sterkest knyttet til. Vi kan tenke oss at det er i denne perioden vårt «operativsystem» blir lastet inn. Et lite barn danner ca. 250.000 nye koblinger mellom hjerneceller pr. time. Det som ofte kan være problemet i denne fasen, er at det sjelden forekommer «modermaskiner» som er helt fri for "datavirus". I den menneskelige verden finnes det ikke noe virusprogram som kan forhindre at dette overføres. Dersom for eksempel mor er stresset, vil dette stresset uansett smitte over på barnet, og påvirke hvordan hjernen formes og utvikles.

Det vi vet fra dataverdenen, er at dersom det er litt virus på operativsystemet, så klarer stort sett maskinen å kjøre de fleste programmer som blir lagt inn, selv om det halter litt. Om det derimot er mye virus, så vil ikke datamaskinen klare å kjøre nye programmer som blir lastet inn. Akkurat slik er det også med oss mennesker. Om vi tenker oss at våre fremtidige programmer består i hvordan vi forholder oss til venner, familie, livsledsager, barn, jobb og ikke minst oss selv, så er det vårt innprogrammerte operativsystem og "eventuell virus" som avgjør hvor bra vi takler dette.

Dersom vi ser på samfunnet rundt oss, så er det utallige eksempler på begge deler. Undersøkelser har vist gjentatte ganger at de som har fått «mest virus» er de som ikke takler livet overhodet. Om vi ser på sterkt rusavhengige,- mennesker som har store psykiske problemer,- tungt kriminelle,- prostituerte,- etc., så viser det seg at det i de aller fleste tilfeller er barndomstraumer som ligger til grunn. Dette er eksempler på barn som helt ufrivillig har fått store mengder med «virus i sitt operativsystem», og derved ikke klarer å «kjøre alle livets programmer.»

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Utviklinspsykologi

Impulskontroll, følelseregulering, oppmerksomhet, har til felles at de ikke er medfødte egenskaper. I forhold til de fleste dyr, så ligger vår hjerne langt etter i utvikling i det øyeblikk vi blir født. Mange andre pattedyr er på bena kort tid etter fødsel. En grunn er at dersom vår hjerne hadde vært ferdig ved fødselen, hadde sannsynligvis vårt hode vært for stort til å komme gjennom fødselkanalen. En annen grunn som også er viktig, er at vår hjerne er ment å skulle tilpasse seg til de omgivelsene vi vokser opp i. Gode tilpassingsegenskaper gir økt utvikling og overlevelse.

Et annet eksempel på noe som utvikler seg etter fødsel, er vårt syn og synsnervene. Dersom et lite barn hadde vokst opp i et mørkt rom de første leveårene, hadde det mistet synet helt. Dette illustrerer det faktum at det kreves visse forutsetninger for at våre sanser skal utvikle seg normalt. Det samme gjelder de omtalte egenskapene i første avsnitt. For at hjernen skal klare å utvikle disse egenskapene på en god måte, må det lille barnet utsettes for minst mulig stress.

Hjernen til både barn og voksne er slik innrettet, at stress egentlig forbindes med fare og forsvar. Da er både kroppen og hjernen i forsvarsmodus, og alle andre funksjoner som vi ikke trenger til flukt eller kamp, blir «satt på vent» til faren er over. Det viser seg nemlig at vår hjerne ikke har forandret seg i takt med utviklingen i vårt samfunn, men opererer på et mer primitivt nivå.  Siden hjernen er i en veldig utvikling de første leveårene, tar den til seg alt som foregår i de nære omgivelser. Alle sansene er veldig på vakt og innstilt på læring. Det er nå barnet lærer seg hvordan det skal bli et fullverdig menneske.

Barnets hjerne er i denne fasen som en svamp. Den formelig suger til seg alt den kan fra sine nærmeste omsorgspersoner. Denne fasen er derfor meget krevende for foreldrene, da det ikke er nok å bare sørge for næring, stell og kjærlighet. Det som gir barnet den aller største trygghet, er foreldrenes nærhet og oppmerksomhet. Barn som blir separert fra foreldrene, enten psykisk eller fysisk, i for ung alder opplever stress. Problemet er bare det at hele vårt samfunn i dag er lagt opp til at dette ikke er lett å unngå.

Ikke bare har samfunnet lagt opp til at mor og barn må skilles alt for tidlig, men hele livet er basert på krav, prestasjon og stress. Det at foreldrene lever med stress, smitter automatisk over på barnet. En annen utvikling som heller ikke har kommet de små barna til fordel, er utviklingen fra storfamilien til kjernefamilien. I de senere tiårene har det også blitt mer og mer vanlig med enslige foreldre. Jeg er overhodet ikke ute etter å kritisere noen foreldre, men utviklingen av vårt samfunn har dessverre ikke vært til barnas fordel. Dette gjenspeiler seg også i statistikken over økte diagnoser og atferdsproblemer, samt voldsom økning i forbruk av antidepressiva blant ungdom.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#utviklingspsykologi, #traumer, #atferdsproblemer, #atferdsregulering, #impulskontroll, #konsentrasjon, #adhd, #add, #oppvekstmiljø

Tanker, følelser og atferd

For å bedre kunne forstå hvordan vi tenker, føler og oppfører oss, er det fornuftig å kjenne til forskjellen mellom vår bevisste,- og underbevisste hjerne. Tanker og fornuft styres av vår bevisste hjerne, mens følelser styres av underbevisstheten i forholdet 5til 95 %.  I vårt daglige liv har hjernen mange flere funksjoner enn bar å tenke. Vår hjerne er den som styrer over kroppen vår og alle milliardene av celler som kroppen består av. Den har som hovedoppgava å sørge for at kroppen holdes i live. Dette handler både om å beskytte oss mot farer og mot sykdommer.

De fleste kjenner til at måten den beskytter oss mot sykdommer, er gjennom vårt fantastiske immunforsvar. Ikke alle er klar over hvordan hjernen beskytter oss mot farer. Det skjer ved hjelp av vår stressrespons. Det er en mekanisme som løses ut av hjernen straks den oppfatter at kroppen er i fare. Den starter straks produksjonen av stresshormoner, som skal gjøre oss i stand til å redde oss gjennom flukt eller kamp.  Noen ganger kan den også sette oss helt i «frys posisjon», så vi ikke er i stand til å røre en eneste muskel. 

Det betyr at dersom våre følelser er sterke nok, overtar de helt styringen av kroppen. Dette skjer ved at blodårene i fremre del av hjernen trekker seg sammen, og den bevisste hjernen kobles ut. Når vi så er klar over dette, er det lettere for oss å forstå både oss selv og andre sin atferd og reaksjoner i visse situasjoner. Alt som vekker sterke følelser i oss, vil automatisk redusere vår evne til å «tenke klart», og vi blir overmannet av våre følelser.

Et eksempel jeg hørte en gang, var en ung mann som hadde skrevet bok om sin oppvekst med en alkoholisert mor. Under et intervju fortalte han at det som var verst å tenke på i dag, var "at mamma valgte alkoholen framfor meg". Jeg vil våge å påstå at det skjer ikke! En mor som har kontroll over seg selv, vil aldri velge bort sitt barn til fordel for alkohol. I det øyeblikket det er snakk om «å gjøre et valg», så anser jeg dette som en helt bevisst handling.  Det er derfor et eksempel på at denne moren ikke hadde et fritt valg. Hun var nemlig så under kontroll av sine følelser, at det var de som styrte hennes atferd. Jeg presiserer at dette kun gjelder i forhold til sterke følelser. Hennes indre smerte var så stor, at hun ble tvunget til å skaffe seg lindring.

Vi vet jo alle at dersom det er noe vi er veldig glad i eller veldig redd for, så kan vi ikke bare knipse i fingrene og bestemme oss for å stoppe dette. Følelsene styres av underbevisstheten, og er basert på opplevelser, lærdom og minner fra tidligere i livet. Sentret for hukommelse og følelser ligger i den mellomste delen av vår hjerne, som kalles det limbiske system.  Dette står så i direkte forbindelse med den primitive hjernen (reptilhjernen), som styrer vår atferd og motorikk.

Når det så gjelder diskusjonen om det er tankene som styrer følelsene, eller om det er motsatt, så mener vi innenfor energipsykologi at det er det siste. Vi mener at det er følelser som fører til vonde tanker, og at det derfor er vanskelig å kontrollere dette ved hjelp av fornuften. Vi mener det er lite sannsynlig at en person, som i utgangspunktet har full kontroll, plutselig bare bestemmer seg for å tenke vonde tanker. Da ville det vært like enkelt bare bestemme oss for å stoppe. Når vi tenker vonde tanker er vi bevisst på dette, men de vonde følelsene som ligger under er vi ikke bevisst. Derav navnet underbevisst.

Tankene som styres av den bevisste hjernen har vi kontroll over, mens våre følelser styres av underbevisstheten. Jeg har tidligere selv opplevd en lengre periode med angst, og er enig i at det ofte er vonde tanker som fører til, og får angsten til å eskalere. Det jeg også stadig opplevde, var at det gjerne var en eller annen følelse eller smerte i kroppen som fikk tankene til å spinne rundt for eksempel sykdom. Straks vi begynner å spinne videre på slike tanker, tror vår underbevissthet at dette er virkelig, og løser så ut stressresponsen. Underbevisstheten vet nemlig ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Det er akkurat det samme som skjer når vi leser en skummel bok eller ser en skummel film. Fornuften vet det er skuespill, men følelsene tror det er sant.

Dette er grunnen til at vi som driver med energipsykologi mener at det lønner seg mer å jobbe med følelsene og minnene, fremfor å jobbe med fornuften og tankene. Vi mener det er vonde følelser og stress som er «sand i maskineriet», og gjør at vi fungerer dårligere. Alle har vel erfart at ting vi klarer bra, plutselig fungerer dårlig når vi blir stresset. Dersom vi klare å få kontroll over vonde minner og følelser, blir det mindre stress. Når stresset forsvinner er tankene  på plass og problemene løses.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#følelser, #fornuft. #atferd, #stress, #bevisst, #underbevisst, #energipsykologi, #traumer, #tft, #tankefeltterapi, #traumebehandling, #atferdsproblemer,

Omsorgshjulet

 

De fleste av oss som er 50 år og eldre, har vokst opp i en tid hvor det mer eller mindre var den autoritære stilen som gjaldt i forhold til oppdragelse av barn. Dette førte jo til mye mer opposisjon blant de unge, og med den berømte 68-generasjonen oppstod det en endring. Denne endringen handlet i stor grad om likestilling mellom kjønnene og måten å oppdra barn.

Når man ser på hva resultatet har blitt i dag, så har det ført til både positive og negative resultater. Unge mennesker har ikke lenger den samme opprørstrangen og behov for utagering, som det var tidligere. Det har også ført til mye positivt i forhold til likestilling, selv om det fortsatt henger noe igjen. Hos oss har det blitt vesentlig bedre med likestilling i forhold til menneskeverd, samfunnsrettigheter, rettssikkerhet, o.l..

Der hvor jeg ikke er helt på linje med dagens holdninger, er at jeg mener vi på noen områder har gått litt for langt i motsatt retning. Både når det gjelder oppdragelse av barn, og også når det gjelder likestilling. Når jeg hevder at likestillingen har gått for langt, så tenker jeg på det faktum at det er krefter som forsøker helt å utradere kjønnsforskjellen.

 At det er en vesentlig forskjell på kvinner og menn er ikke noe som er tillært, og kan derfor ikke avlæres.  Alle forsøk på å endre dette er direkte naturstridig. Det er for eksempel ikke naturlig at far skal ta like mye del i stell av et nyfødt barn som mor. Man kan ikke vurdere dette ut i fra et idealistisk synspunkt.  Her må vi følge naturen, rett og slett av hensyn til barnet. Et lite barn er knyttet til mor allerede fra fødsel. Hun har et forsprang på 9 måneder, å bryte denne relasjonen vil være direkte traumatiserende for barnet.

Når det så gjelder hvordan barn blir oppdratt i dag, så går det mer og mer i retning av at det er barnet som er sjefen. Dette er også naturstridig, og det er rett og slett ikke bra for barnets utvikling. Foreldrene er i mange tilfeller redde for å møte barns følelser, og lar derfor barnet få sin vilje gjennom for å unngå sinne og tristhet.  Siden barn hverken har kunnskap eller styrke til å være sjef, vil dette føre til enorm usikkerhet.

Det barn trenger for å føle seg trygge, er bestemte voksne som kan ta styring og lede de på riktig vei. De trenger også at den voksne klarer å stå i deres store og små følelsesutbrudd, og fortsatt vise at de er glad i dem. Barnet skal vite at det alltid er den voksne som bestemmer, men dette må formidles på en varm og trygg måte. På tegningen nedenfor kan du teste deg selv. Med utgangspunkt i sentrum, sjekk hvor du slår ut på linjen mellom varm og kald, og mellom streng og ikke streng. Når du har funnet dette, kan du lese i sektoren for å se hva slags omsorgsperson du er. Den optimale omsorgspersonen bør havne innenfor autoritativ.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

#likestilling, #barneoppdragelse, #kjønnsforskjell, #autoritær, #autoritativ

Trygghet vs. angst

Vi vet alle at det å føle trygghet, er et absolutt grunnleggende behov for at vi skal trives og utvikle oss som mennesker. Først når vi føler oss trygge har vi evnen til å utvikle gode relasjoner og bygge gode verdier i livet. Når det så gjelder små barn, er følelsen av trygghet avgjørende for en sunn og god utvikling av følelser.

For at barn skal føle denne tryggheten, er det ikke nok med fravær av fare. Det handler kun om å være fysisk trygg. Vi som voksne er stort sett i stand til å vurdere om vår livssituasjon er forholdsvis trygg eller ikke. Små barn derimot har ikke utviklet den bevisste, tenkende delen av hjernen, er derfor stort sett bare i stand til å forholde seg til følelser. Det er altså ikke nok at vi vet at barnet er trygg, men at barnet selv må føle denne tryggheten.

Det som får små barn til å føle seg trygge, er en god relasjon til sine foreldre, som de kjenner og kan stole på. De trenger å kjenne foreldrenes fysiske nærhet og kjærlighet, høre deres stemmer og se deres ansiktsuttrykk. De har nemlig brukt mesteparten av tiden fra de ble født til å studere og lære seg å tolke disse signalene. Siden mor har et forsprang fra naturens side, vil hun stort sett være den viktigste relasjonen for barnet de første par leveårene. Hjernen har allerede lagret signaler og sanseinntrykk fra mor siden 3-4 måneder før fødsel.

Siden angst og frykt er det motsatte av trygghet, er det viktig å være bevisst på hvordan dette henger sammen, for å unngå angst hos barn. Dersom barn ofte føler angst og utrygghet, vil dette danne et mønster i den underbevisste delen av hjernen. Denne delen av hjernen har som hovedoppgave å være vår overlevingsmekanisme, og det vil derfor huskes for resten av livet. Det er vanligvis slike opplevelser fra barndommen som er årsaken til angst senere i livet.

Stadig flere mennesker i dag opplever angst og panikkanfall en eller flere ganger i livet. Det kan strekke seg over kortere eller lengre tid. Som regel er det endringer eller belastninger i livet som utløser stress, og som i neste omgang kan føre til angst. Det er da lett å tro at det er denne eller disse hendelsene som er årsaken til angsten, men det er mest sannsynlig kun den utløsende faktor. Vår underbevissthet kopler hendelsene opp mot følelsene som er lagret fra barndommen, og løser ut vår stressrespons (kamp,- eller fluktrespons).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Lær dine følelser å kjenne

Våre følelser styres hovedsakelig av vår underbevissthet, og er ikke lett å overstyre ved hjelp av bevisstheten. Tenk for eksempel på noe du liker veldig godt, eller noe du er veldig redd for. Så kan du bestemme deg for at fra og med nå, skal du slutte å like eller være redd for nettopp dette. Det er rett og slett ikke mulig. Disse følelsene ligger så dypt forankret i underbevisstheten, og har blitt programmert inn helt fra vi var små barn. Vår underbevisste hjerne husker helt tilbake fra før vi ble født, og det er disse erfaringene og opplevelsene som danner grunnlaget for hvordan våre følelser styres. Det er nemlig denne delen av hjernen som styrer 95% av vårt liv, mens kun 5% styres av den bevisste tenkende hjernen.  Det er derfor den underbevisste delen av hjernen vi må henvende oss til dersom det er noe vi er missfornøyd med og ønsker å forandre. Tenk bare på hvor lite det hjelper å forklare til en med edderkoppfobi, at edderkopper i Norge ikke er farlige.

Bevisste/ kognitive endringer og positiv tenking, har som regel kortvarig effekt. De trenger ikke inn i vår underbevissthet, og vi faller som regel tilbake til vårt vante mønster etter en tid. Alt dette som styres av vår underbevissthet, være seg atferd, vaner og følelser, er ofte ting som "bare skjer" uten at vi er bevisst på at det skjer. Enkelte ganger går det først opp for oss etter at det har skjedd, eller blitt sagt, og det hender vi noen ganger angrer oss i ettertid. De fleste av oss har sikkert opplevd flere ganger i livet at vi har sagt og gjort ting som ikke var spesielt smart når vi ser tilbake på det. Det er også slik at noen mennesker styres mer av sine følelser enn andre. Problemet med dette er at vår underbevissthet ikke er smart, og har ikke evnen til å tenke. Den styres kun etter hvordan den har blitt programmert. Jo vanskeligere vi har hatt det i vår barndom og oppvekst, jo større påvirkning har følelsene på vårt liv. Dersom følelsene er sterke nok, vil de seire over fornuften.

Hvordan kan man så klare å endre på negativ programmering? Et skritt for å få bedre kontroll på disse innprogrammerte følelsene, er å bli mer bevisst på hva dette dreier seg om. Her finnes det flere metoder som er egnet. Noen eksempler er meditasjon (mindfulness), hypnoterapi og energipsykologi. Felles for disse metodene, er at man lærer seg å se innover i seg selv for å finne de bakenforliggende minnene og programmene som styrer oss. Gjennom denne bevisstgjøringen, lærer vi oss selv og våre følelser bedre å kjenne. Vi vil da gjerne gjenkjenne de negative følelsene lettere, og kunne lære oss å håndtere de på en mer bevisst og positiv måte. Ved hjelp av energipsykologi vil vi også lettere kunne finne tilbake til vonde minner og traumer, for så å regulere disse så de ikke lenger har samme energi og kraft. Gjennom denne prosessen blir vi på en måte mer kjent med, og trygg på, at følelsene ikke lenger er så "farlige" og klarer da å kontrollere de på en bedre måte.

Målet er at det er vi som skal styre over følelsene, og ikke følelsene som skal styre oss.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Er du ofte sint på ditt barn?

Noen tror at det å bli sint på barnet sitt i gitte situasjoner, er en viktig del av oppdragelsen. Dersom man ikke blir sint vil ikke barnet forstå at det barnet gjorde var feil. Dette er en myte! For det første har ikke små barn utviklet tilstrekkelig bevissthet til å forstå sammenhengen mellom handling og konsekvens; «dersom jeg gjør slik, vil det og det skje». Barn styres av følelser, og reagerer på følelser. «Mamma/pappa er sint, de er ikke glad i meg». De må bli ganske store før de forstår sammenhengen mellom det de gjorde og sinnet dette utløser. Det eneste man oppnår er å skade relasjonen til barnet, og at barnet blir mer usikker og engstelig. I verste fall kan dette også føre til psykiske problemer for barnet senere i livet.

En annen ting er at en sinnereaksjon hos foreldre, stort sett handler om at er foreldrenes egne følelser som trigges. Dersom våre barn gjør eller sier noe som vi selv opplevde at våre foreldre reagerte på, vil dette føre til at våre følelser utløses. Måten vi reagerer på er da ofte lik som våre foreldre reagerte på oss. Dette er reaksjonsmønstre som har blitt programmert inn i oss. Selvfølgelig er det mulig å overstyre dette med vår egen bevissthet og fornuft, men det krever at vi til enhver tid er til stede og jobber bevisst med dette i oss selv. Det kommer også litt an på hvor sterkt våre følelser blir påvirket. Dersom disse blir sterke nok, kan det føre til at de overstyrer vår fornuft. Det som avgjør dette, er hvor streke reaksjoner vi selv opplevde som barn. Jo sterkere våre egne opplevelser var, jo større kraft har følelsene som er lagret i vår underbevissthet.

Så er det mange som lurer på hva de skal gjøre dersom barnet er helt umulig, og det ikke er noe som hjelper. I slike tilfeller er det som regel noe som ikke er som det skal. Så lenge man klarer å bygge en nær og god relasjon til barnet, er som regel barnets ønske å beholde denne gode relasjonen gjennom å være snill og gjøre sine foreldre fornøyd. De ser opp til og respekterer sine foreldre, og ønsker å bli likt av foreldrene. Dersom de til enhver tid bevisst motarbeider og protesterer med foreldrene, er det ikke barnet som har feilen. Da kan for eksempel forklaringen være at man ikke har klart å overstyre gamle programmeringer, og har fulgt sine underbevisste instrukser fra sin egen oppvekst. Tidligere generasjoner var gjerne mer opptatt av lydighet, disiplin og oppførsel, enn av relasjon og følelser.

Jeg mener ikke med dette at barn ikke skal lære god oppførsel, men det er fullt mulig å få dette til uten å ty til sterke metoder. Man må være konsekvent, vise at det er jeg som er sjefen, og er den som er best rustet til å ta de fleste avgjørelser. Ikke fordi man er mer verdt som menneske, men fordi det er den voksne som har erfaring, kunnskap og fornuft. At dette fører til protester og gråt fra barnet, må foreldrene tåle. Det er viktig å ikke forvente resultater av oppdragelsen på et for tidlig tidspunkt, men være tålmodig og la barnet få tid til å lære gjennom erfaring og utvikling. Selv om barnet lærer seg språket og forstår mye av det vi sier, så er ikke den bevisste delen av hjernen utviklet.  Det betyr at barn styres av sine følelser og impulser, og er stort sett kun opptatt av her og nå.

Dersom man er oppmerksom på at man sliter med vanskelige følelser og sinne ovenfor sine barn, skyldes dette mest sannsynlig gammel programmering fra egen oppvekst. Siden dette hovedsakelig styres av underbevisstheten, er det ikke lett å endre dette ved hjelp av tanker og fornuft. Det er da lurt å søke hjelp for å få kontroll med dette. Dersom du ønsker «å få besøk av dine barn på gamlehjemmet», er det i tidlig barndom og oppvekst dette grunnlaget blir lagt.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#barn, #barneoppdragelse, #barnepsykologi, #barnetraumer, #utviklingspsykologi, #sinnemestring, #sinnereaksjon, #straff

Angst og panikk angst

Angst er en lidelse som stadig blir mer og mer vanlig i vårt stressede samfunn. Mange sliter med angst uten engang å være klar over hva det er som forårsaker disse meget ubehagelige reaksjonene i kroppen. Vi forbinder gjerne angst og frykt, og tenker kun på dette som noe psykisk. Når vi så merker kroppslige reaksjoner som spenninger og smerter i bryst og mage, hjertebank, ukontrollert skjelving, svette, svimmelhet, etc., etc., tror vi straks at det må være noe fysisk galt. Når dette når slike høyder at man tror man skal dø, kalles det et panikk angst anfall.

Det at man merker disse reaksjonene i kroppen, fører ofte til at angsten forsterker seg ytterligere. Det vil derfor hjelpe et godt stykke på vei å få en forklaring på hvordan det fysiske og psykiske henger sammen. Jeg har selv vært i denne situasjonen, og følte aldri at jeg fikk noen god forklaring hverken av leger eller psykologer. Dersom dette skjer, føler man seg veldig alene med sine plager og problemer. Dette er igjen faktorer som leder til økning i angsten, og at det ikke er noen som forstår hvordan jeg har det.

Kort fortalt så er angst i utgangspunktet en helt normal reaksjon. Når hjernen oppfatter faresignaler, løser den ut stressresponsen, som er basert på enten kamp eller flukt. Med andre ord er dette en overlevelsemekanisme. Dette styres av vår underbevissthet, som husker alle vonde opplevelser fra tidligere i vårt liv. Underbevisstheten har en kjempekapasitet når det gjelder hukommelse, den er veldig rask, men den er ikke smart. På bakgrunn av hendelser i hverdagen, kan dette tolkes av underbevisstheten som om vonde minner er i ferd med å gjentas. Stressresponsen løses da ut umiddelbart, uten at vi har en bevisst forståelse av hva det er som skjer. Det vi da kjenner i kroppen, er et direkte resultat av dette stresset.

Med bakgrunn i ovenstående, kan vi si at kroppen er et speilbilde av vårt sinn og våre følelser. Dersom vi sliter med vonde følelser, minner, stress, etc., vil dette påvirke hvordan vår hjerne oppfatter og tolker situasjonen rundt oss til en hver tid. Alt dette styres av den underbevisste delen av hjernen, og vi skjønner derfor ikke helt hva det er som foregår. Dersom man ønsker endringer i kroppen, må man få til endringer i sinn og følelser. Problemet er at våre følelser styres av underbevisstheten, og den er ikke enkel å endre ved hjelp av det kognitive (bevisste tanker).  Det vil være lettere å takle med en økt forståelse om hva som skjer, men det vil ikke forsvinne.

Vi har vanskelig for å forstå at gamle hendelser som vi ikke lenger tenker på, kan ha noen innvirkning på våre følelser. Det skyldes at det ikke er den bevisste hjernen som styrer følelsene våre. De styres av vår underbevissthet, og den glemmer ALDRI.  Den husker alltid på det som har vært vondt, da dens hovedoppgave er å beskytte oss fra dette senere. Ved hjelp av energipsykologi kan en dyktig terapeut hjelpe til med å finne tilbake til disse minnene, og regulere de med forskjellige teknikker (TFT,EFT,m.m.).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Anerkjennelse av vonde følelser

Et viktig prinsipp innen traumeforståelse, er at «vonde følelser forsvinner ikke med mindre de blir anerkjent». Behovet for å bli anerkjent på våre følelser, er et grunnleggende prinsipp hos oss mennesker. Det gjelder ikke bare som barn, men det gjelder i alle aldre. Grunnen til at dette er særdeles viktig å ta hensyn til hos barn, er at hjernen utvikler seg i henhold til det miljøet vi vokser opp i. Hver gang et barn blir avvist på sine følelser, fungerer dette som en krenkelse. Dersom dette skjer ofte i et barns oppvekst, fører det til at utviklingen av hjernen tar inn dette i sin programmering.

Siden dette med følelser praktisk talt er tabu i manges oppvekst, så er ofte dette et område man har for lite kunnskap om. Mange omsorgpersoner ville sikkert ikke med viten og vilje krenke sine barns følelser. Problemet er bare det at vi vet for lite om hvordan barn reagerer og oppfatter. Før barnet er 6 år, er den bevisste hjernen ikke utviklet, og det er mye barnet ikke forstår. For eksempel forstår de ikke ironi eller sarkasme. De er heller ikke i stand til å forstå konsekvenser.  Det betyr at det hjelper lite å forklare til en 4-5 åring, at dersom du gjør sånn og slik, kommer det og det til å skje. Dersom barnet ikke føyer seg etter slike forklaringer, er det ikke tegn på ulydighet.

Små barn har også dårlig evne til å uttrykke vonde følelser verbalt. Det er derfor viktig å ta de på alvor når de er lei seg og gråter. Det som vi voksne kanskje ser på som bagateller, kan være viktige følelsesmessige problemer for barnet. Dersom vi stadig reagerer med å bagatellisere problemet, eller avlede med å tilby noe som barnet er glad i, så er dette en form for avvisning av følelsen. Det samme er tilfelle dersom barnet ikke får sove, og er redd for at det er «spøkelser i skapet» eller «monster under sengen». Dersom vi avfeier dette med å si at spøkelser og monstre ikke finnes, tar vi ikke barnets følelser på alvor. Vi bør da prøve å finne den bakenforliggende (reelle) årsaken til at barnet er redd og engstelig, og gjøre det vi kan for å trygge barnet.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut.

Hvorfor er tilknytning og relasjon så viktig?

Det første som utvikler seg i et nyfødt barns hjerne, er evnen til relasjon og tilknytning. Dette er jo helt logisk, fordi barnet er helt avhengig av en annen person for å få næring til å overleve. Etter hvert som vi blir eldre, og klarer å skaffe oss næring på egenhånd, er vi fortsatt avhengig av relasjoner. Dette er noe som er innarbeidet i «ryggmargen», og gjør oss til sosiale vesener.

Det er fortsatt slik at det er relasjonene som får oss til «å blomstre» som mennesker. Akkurat som planter, er vi avhengig av et godt rotsystem. Det første som utvikler seg hos en plante er jo røttene. Straks de finner den næring de søker, vil de starte å utvikle seg og vokse. Dersom en plante ikke trives, stiller vi aldri spørsmålet om hva er galt med planten. Vi er straks klar over at det er noe galt med miljøet hvor planten lever.

Slik er det også med oss mennesker. Vi trenger å sikre oss et trygt og godt fundament for å utvikle oss videre. Dersom vi ikke føler oss helt trygge på fundamentet, vil vi heller ikke klare å slå oss til ro. Det er derfor det er så viktig å gi våre barn et trygt og godt fundament, med tanke på relasjon og tilknytning. Når vi som voksne mennesker skal stifte nye bekjentskaper som ektefelle, venner, og andre, er det våre røtter som forteller oss hvilke valg og fremgangsmåte som er best.

Det er også diverse forskningsresultater som viser helt klart og tydelig at det som gjør oss mennesker lykkelig, er gode relasjoner og samvær med familie og venner. Det er hverken eiendeler eller velstand som er avgjørende. Selvfølgelig er det viktig at ikke våre levevilkår er så dårlig at vi ikke klarer å tilfredsstille de mest grunnleggende behov, men kanskje dette også handler om hvor godt våre røtter er forankret?

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Hva er et traume, og hvordan oppstår det?

Man skiller gjerne mellom enkeltstående traume og komplekse traumer. Felles for begge er at de berører våre følelser i sterk grad. Det er også stor forskjell mellom traumer i voksen alder og barndomstraumer. Denne forskjellen består i at når vi opplever voldsomme følelsesmessige påkjenninger som voksen, så forstår vi hva det er som skjer, og vi har derved også muligheten til å bearbeide disse traumene på en fornuftig måte over tid. Når det gjelder barnetraumer, så er det slik at små barn ikke har medfødt egenskapen til å regulere egne følelser, samt evnen og fornuften til å forstå hva det er som skjer.

Et traume kan heller ikke måles eller veies. Et traume er en følelse, og det er hvor sterkt det oppleves som bestemmer hvor kraftig traumet er. Vi må hele tiden ha i fokus at det er vår underbevissthet som styrer følelsene, mens det er bevisstheten som styrer vår fornuft.  En utenforstående vil da vurdere en traumeopplevelse ut fra sin fornuft, mens den som opplever det kjenner det på sine følelser. Det er derfor ikke mulig for en utenforstående person å uttale seg om hva den andre føler, og hvilken styrke andres traume har.  Et traume som oppleves i voksen alder, fester seg som regel ikke så sterkt i underbevisstheten. Styrken av den vonde følelsen vil da gjerne avta gradvis etter hvert som tiden går.

Når det gjelder sterke følelsesmessige opplevelser i tidlig barndom, så har vi ikke evnen til å regulere disse på egenhånd. Vi trenger derfor trygge sensitive omsorgpersoner som kan hjelpe til med å regulere vonde følelser. Vonde følelser og opplevelser fra denne tiden som blir regulert og tatt hånd om, vil ikke bli noe traume. Derimot vil et lite barn som opplever vonde følelsesmessige opplevelser som ikke blir regulert, lagre disse opplevelsene som vonde minner i sin underbevissthet. Underbevisstheten, som har som hovedoppgave å sørge for å holde oss borte fra farer, vil da aktivere vår stressrespons hver gang den opplever situasjoner senere i livet som minner om den vonde opplevelsen. Det er da vi kaller det et traume.

Dersom et barn vokser opp med stadig opplevelser av krenkede følelser, vil dette føre til det som kalles komplekse traumer eller barndomstraumer. Barnets hjerne er i stadig utvikling, og hjernens hovedoppgave er å sørge for å opprettholde livet.  Disse opplevelsene vil derfor påvirke hvordan hjernen utvikles, og hvordan barnet oppfatter seg selv. Dette lagres så direkte i underbevisstheten, og vil styre mesteparten av atferden senere i livet. Det er derfor viktig å forstå at dårlig atferd ikke er viljestyrt, men er styrt av vår underbevissthet. Underbevisstheten styrer oss gjennom følelser, og dersom følelsene er sterke nok så vil de alltid seire over fornuften.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Tom E. Myrbråten

Tom E. Myrbråten

64, Hof

Jeg bor på et "hobby gårdsbruk" som vi kaller Farmen Gård i Hof, Vestfold. Her startet jeg i 2015 klinikken "Farmen Tankefeltterapi", i et eget hus på gården. Har jobbet 100% med traumerelatert arbeide siden 2008. Er utdannet tankefeltterapaut hos Mats Uldal International School of TFT. Jeg har også holdt en rekke foredrag om traumeforståelse/ traumebevisst omsorg, for lærere og barnehageansatte. I tillegg til det rent tekniske ved TFT (tappingteknikken), legger jeg stor vekt på bevisstgjøring og forståelse av hvordan våre følelser fungerer og styrer oss. På denne bloggen kommer jeg fortløpende til å legge ut tanker og meninger om følelsesrelaterte temaer, på en folkelig og forståelig måte.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker