stressrespons og persepsjon

Dette er to faktorer som jobber sammen i vår kropp og vårt sinn. En persepsjon er måten vi reagerer på og tolker det som skjer rundt oss. Med andre ord en helt subjektiv vurdering av våre omgivelser, på godt og vondt. Det denne subjektive vurderingen baserer seg på, henger sammen med hva vi har opplevd og blitt programmert med tidligere i livet. Et enkelt eksempel kan være at dersom en person i sin barndom har blitt angrepet av hund, vil dette bidra til å påvirke hvordan vedkommende tolker situasjonen i forhold til hunder senere.

 Denne informasjonen ligger lagret i vår underbevissthet, som i sin tur har til oppgave å passe på oss. Det gjør den ved hjelp av stressresponsen, som presser oss til enten flukt eller kamp. Dette føles i større eller mindre grad som vonde følelser på forskjellige steder i kroppen, og kan i verste fall føre til angst og depresjon.  

Hva det er som gjør at noen opplever enkelte situasjoner mye vanskeligere en andre, handler om traumatiske opplevelser i barndommen. En person som har vonde opplevelser og følelser i forhold til en gitt situasjon, eller ting som kan relateres til dette, vil automatisk få en stressreaksjon når dette inntreffer på et senere tidspunkt. En annen person som ikke har liknende opplevelser, vil antakelig ikke reagere på langt nær like sterkt.

Disse reaksjonene er egentlig skapt for å ta vare på oss i situasjoner hvor det er virkelig fare. Dersom dette stresset utløses på bakgrunn av vonde opplevelser fra vår barndom, er det ikke mulig å flykte eller kjempe. Veldig mange utvikler da det jeg tidligere har omtalt som avhengighetsatferd, eller «fluktomani». Dette kan være alle mulige metoder som gir en midlertidig befrielse fra disse vonde følelsene.

Det er viktig å være klar over at det i slike tilfeller ikke er noe galt med fornuften, men at det handler om følelser som styres av vår underbevissthet. Det er rett og slett vår underbevissthet som finner måter å løse et problem på kort sikt. Dersom følelsene er sterke nok, vil vi stadig vende tilbake til denne atferden. Ofte kan en slik måte å «flykte» på føre til andre problemer på sikt, men siden underbevisstheten ikke er spesielt smart, tar den ikke slike hensyn.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

 

 

 

5 kommentarer
    1. Fra Van Gogh til Munch; fluktomaner med stil – kort og intenst til melankolsk og langt; det var disse assosiasjonene jeg vikk av denne tekst.

    2. S: Tror nok mange kunstmalere og andre kreative mennesker ofte har ting de sliter med. Noen flykter inn i kunsten for å komme bort fra seg selv, og andre lever ut følelsene gjennom sin kunst. Eller kanskje begge dele…?

    3. ja, andres smerte kan være i fordel andre og sette ord og uttrykk for å påvirke ‘oss andre; det er nok mange med kunstersjeler der ute som både flykter og produserer, hadde det vært et valg er det kanskje at ønsket ha sin dysfunksjon kanskje. Men mener om man blu anerkjent (sett) så blir det ikke er personlig tragedie.
      Litt utenfor hva du nevner her, men man kan jo utbrodere litt.
      Det ubevisste tar ikke hensyn, men i kunsten kan den leve i evig tid.

    4. S: Det er selvfølgelig ingen tragedie om man blir anerkjent. Tragedien skjedde i så fall i barndommen, hvor man kanskje ikke fikk noen anerkjennelse. Mange vil da fortsette hele livet å strebe etter denne anerkjennelsen. Da kan man fort ende opp som kunstner, artist, musiker, skuespiller,e.l., som alle er områder hvor man oppnår anerkjennelse dersom man gjør det bra.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg