Selve definisjonen på ordet agere er ifølge Store norske leksikon: handle, virke, utføre; spille en rolle, opptre som, skape seg. Det er jo et ord som brukes mye i dag om enkelte barn og ungdom. Når det så gjelder den bakenforliggende forklaringen til hvorfor noen er utagerende, så er den egentlig veldig enkel. Det dreier seg stort sett om barn som sliter med sine følelser, som de ikke klarer å uttrykke eller sette ord på. For å få dette budskapet fram, tar så underbevisstheten over og framfører budskapet gjennom å spille, handle, opptre, osv. De har kanskje fått mye kjeft og straff for ting de ikke har forstått, ikke blitt anerkjent for sine følelser og meninger, eller opplevd fysisk eller psykisk vold, etc.
Her ligger mye av hovedkjernen i begrepet traumeforsåelse, nemlig å forstå at dette for det første ikke er viljestyrt, og for det andre at det dreier seg om barn som har det vondt og vanskelig. Derom man klarer å ta dette inn over seg, skjønner man fort at å møte slik atferd med sinne og straff, blir helt feil. Dersom denne linjen skal føre fram, må man bruke så sterke metoder at man i stedet skaper en frykt hos barnet, som eventuelt vil gi enda større skadevirkninger resten av livet. Ikke bare fører dette til frykt og angst hos barnet, men det undergraver fullstendig barnets relasjon og tilknytning til vedkommende voksenperson (se mitt forrige innlegg om tilknytning). Dersom dette skjer, vil det også gå ut over barnets konsentrasjons,- og læreevne.
Et barn som sliter med vonde følelser fortjener like mye forståelse og omsorg, som et barn som har fysiske skader og smerte. Jeg tror de færreste ville sagt til et gråtende barn som hadde skadet seg, at “nå må du ta deg sammen og oppføre deg pent”. Nei, vi ville heller spurt barnet om hva som hadde skjedd, hvor det var mest vondt, og gjort hva vi kunne for å hjelpe. Problemet for oss voksne med å forholde oss til en slik tankegang når det gjelder psykiske smerter, er at dette bryter med det vi selv har blitt programmert med fra vi vokste opp. Hele vår kultur og samfunn er bygget på prinsippet om at dårlig atferd og utagering på en eller annen måte må straffes. Det som imidlertid viser seg i praksis er at dersom vi møter et utagerende barn med avvisning eller straff, så vil ofte utageringen eskalere. Om vi derimot klarer å overstyre våre egne følelser, og møte et utagerende barn med forståelse, så fungerer det ofte som om luften går ut av en ballong. Det handler rett og slett om å enten skru stresset opp eller å skru det ned. Eller sagt på en annen måte, det er vi som bestemmer om rullgardinen skal være oppe eller nede. Dersom vi skal komme noen vei med et utagerende barn eller ungdom, må vi sørge for at rullgardinen ikke blir dratt ned.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut