Det som skiller oss mennesker fra dyrene, er muligheten til å tenke fornuftig. Nå er det ikke dermed sagt at denne muligheten alltid er tilgjengelig. Dersom vi deler inn hjernen i to deler, den bevisste og den underbevisste hjernen. Den bevisste delen sitter lengst fram i pannen, mens den underbevisste hjernen utgjør mesteparten av den bakenforliggende delen. Dersom vi blir utsatt for kraftig stress eller sterke følelser, skjer det veldig mange fysiologiske endringer i kroppen. Dette er kroppens forsvarsmekanisme, og er ment fra naturens side å skulle sette oss i bedre stand til å redde oss ut av faresituasjoner.

En av de endringene som skjer, er at blodårene i fremre del av hjernen trekker seg sammen. Dette er sikkert et smart trekk fra naturens side, da den bevisste og tenkende delen av hjernen er smart, men ikke spesielt rask. Det er ikke meningen dersom vi står over for en livstruende fare, at vi skal bruke tid på å tenke ut smarte løsninger. Nei, da er det den underbevisste delen av hjernen som overtar styringen, og straks iverksetter de primitive løsningene, som er basert på flukt eller kamp. De fleste har sikkert opplevd at veldig stressede eller sinte mennesker mer eller mindre mister fornuften, og noen ganger kan vi bruke uttrykk som “det svartnet helt” for vedkommende. 

I slike situasjoner kan vi enkelte ganger se likheten mellom menneskets oppførselen og dyr. Det stemmer jo ganske bra, siden den bevisste delen av vår hjerne da kan være mer eller mindre koblet ut. Nå skjer heldigvis ikke dette like lett med oss alle, men oftest hos mennesker som har problemer med å regulere sine egne følelser. Det å regulere egne følelser ikke er en medfødt egenskap, men noe vi trenger hjelp til å lære av våre omsorgpersoner. Det er derfor ikke opp til oss selv hvor flinke vi er til dette med følelseregulering, men rett og slett avhengig av hvor god omsorg vi har fått i de første leveårene.

Dette handler rett og slett om barnetraumer, og kommer da veldig tydelig fram hos barn som har vært utsatt for dette. På bakgrunn av ovenforstående er det to ting som står fram som veldig logisk. Det ene er at man ikke kan klandre barnet for at de oppfører seg på en noe ukontrollert måte, og det andre er at man kan ikke løse en slik konflikt gjennom å appellere til fornuften. Dersom underbevisstheten overtar styringa på grunn av hva barnet tidligere har opplevd, kan ikke ansvaret for dette legges på barnet. Siden den bevisste delen av hjernen nå er delvis koblet ut, hjelper det heller ikke å forsøke å “snakke fornuft” til barnet.  Siden hjernen nå er i forsvarsmodus, er det eneste som fungerer å vise forståelse og medfølelse, slik at barnet føler seg trygg. Selv om dette kan virke lite logisk å opptre slik ovenfor det vi ser på som “dårlig oppførsel”, så er det faktisk dette som må til. En slik atferd fra et traumatisert barn, er rett og slett et uttrykk for den smerten de føler inne i seg.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut