Den tradisjonelle måten å tenke på i forhold til avhengighet, er at det er alkoholen eller narkotikaen som er problemet. For enkelte mennesker er de så sterkt vanedannende, at bare etter kort tids bruk kan man bli avhengig. Nå viser det seg imidlertid at det ikke bare er alkohol og narkotika som har en slik effekt. Det er jo faktisk mennesker i dag som har samme forholdet til for eksempel mat, spilling, shopping, trening, jobbing, sex, data, TV, osv, osv. Under Vietnam krigen er det mange eksempler på soldater som daglig brukte narkotika, for å holde ut frykten og angsten de opplevde i den Vietnamesiske jungel. Straks krigen var over, og de kom trygt hjem til kone og barn, var de fleste tilbake til det normale liv igjen etter kort tid.
Det er derfor forskere i dag (eks. dr. Gabor Mate m.fl.) som mener at dette er å ha feil fokus når det gjelder avhengighet. Det er hverken alkoholen, narkotikaen, maten, treningen, etc., som er vanedannende. Det er rett og slett metoder vi bruker for å flykte fra innvendige smerter, som er så utholdelige at vi ikke klarer “å stå i det”. Det er rett og slett vår stressrespons som løser ut innvendig stress på grunn av traumer og vonde opplevelser i barndommen. Etter hvert som dette stresset blir kraftig nok, så føler vi at vi må nødt til å komme oss bort. Det vil si at vi ikke lenger har noe valg. Det er et faktum, at dersom en følelse blir sterk nok, så vil den seire over fornuften. Det betyr at vår underbevissthet rett og slett overtar styringen av kroppen. Det er nemlig ikke bare indre organer som får mindre blodtilførsel under stress. Det samme skjer med fremre del av vår hjerne (frontalpannelappen/ prefrontal coretex), hvor vår bevissthet og fornuft holder til. Det kalles også for “tenkehjernen”, og det er den smarte men litt langsomme delen av hjernen.
Fra naturens side er det ikke meningen at vi skal bruke tid til å tenke oss om når vi er i fare. Da er det kun meningen at vi skal sloss eller flykte for å komme oss i sikkerhet. Dette styrer vår “stressrespons” helt automatisk, og den løses ut av underbevisstheten, som er basert på erfaringer fra tidlig barndom. Med andre ord barndomstraumer. Slike traumer og vonde opplevelser kan være av forskjellig alvorlighetsgrad. Jo kraftigere og vondere opplevelser vi har hatt, jo større behov har vi for å flykte. Siden det ikke er mulig å flykte fysisk fra vonde følelser og innvendig stress, må vi finne andre strategier for å komme oss bort. Det er her vår oppfinnsomhet kommer inn, og vi finner ulike metoder som gir oss en midlertidig pause fra det vonde. Uansett hvilken metode vi bruker, så gir den oss et lite pusterom, men straks vi er tilbake “i oss selv” kjenner vi fortsatt stresset og de vonde følelsene. Vi har derfor behov for stadig å “flykte” igjen og igjen, og det er dette vi kaller avhengighet. Eller kanskje fluktomani?
Det viser seg faktisk at det finnes mange flere “fluktomane” blant oss en vi er klar over, men mange benytter mer akseptable “fluktalternativer”. Slik vi innenfor energipsykologien tenker at dette må angripes, er å forsøke å regulere de vonde følelsene og traumene. Nok en gang handler det om å ha focus på årsaken og ikke symptomene. Dersom vi klarer å få “ryddet opp i” det vonde som ligger bak, vil det ikke lenger være noe å flykte fra, og problemet løser seg selv. Igjen ser vi eksempel på at det er traumer som ligger bak, og forårsaker problemene i livet.
Se illustrasjonen under, her kunne vi gjerne tilføyd ennå flere “fluktalternativer”.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut.
Veldig interessant. Man kunne kanskje lagt til smarttelefoner, facebook og instagram til den listen.
magemassasje: Det er jeg helt enig med deg i. Og det aller verste er dersom man “flykter” til dette når man har små barn. Jeg har nylig lært et nytt ord som heter “proksimal separasjon”, og det skjer når man kun er fysisk tilstede sammen med små barn. Dersom man ikke er mentalt tilstede, oppleves dette følelsesmessig for barnet, som å bli overlatt til seg selv. Dette vil underbevisst skape en indre utrygghet hos barnet, som igjen vil ha en negativ effekt på utviklingen.
proksimal seperasjon; jepp – ser ut som vi alle har en fluktoman i oss alle på sett og vis
S: Tror egentlig du har veldig mye rett i dette S. Som behandler opplever jeg stadig mennesker som kommer til meg med stress, angst, depresjon, osv. Når jeg stiller spørsmål om barndommen, så har den vært helt perfekt…… inntil jeg begynner å stille spørsmål som dreier seg om følelser. Noe som er veldig vanlig for fluktomane menn, er at de flykter inn i sin jobb. Ofte møter de veggen sånn ca. midt i 40 årene. Da blir de innhentet av de vonde følelsene fra barndommen, og møter seg selv bokstavelig talt i døra. Det som kalles proksimal separasjon, kan da ofte være en årsak.
Oyeass. Vi har alle behov for flukt i større eller mindre grad! Problemet oppstår når en gjør det for å flykte ifra ubehaget som faktisk er egne følelser ‘noe vi skulle lære å omfavne og sette pris på’
Dette behovet blir etablert i svert tidlig alder som en konsekvens av proksimal separasjon som jeg forstår begrepet og man tar det med seg når man skal oppdra egne barn. Slik går avhengighet i arv. Ikke via biologi, men hovedsaklig omgivelsene man vokser opp i.
Priligy Quand Prendre Cialis 20 Mg Miglior Prezzo Propecia Fuerte levitra vs viagra Dove Comprare Cialis Sicuro Sans Ordonnance Amoxicillin Pharmacie Gracieux Ans