Om vi sier det helt enkelt, så er det to ting som kan gå galt i barndommen. Det ene er at vi opplever ting vi ikke burde ha opplevd. Her snakker vi om vold, undertrykkelse, seksuelt misbruk, vold, etc. etc.

Det andre er at vi ikke opplever ting vi burde ha opplevd. Dette handler om trygg og god tilknytning, følelsesmessig anerkjennelse, og foreldrenes oppmerksomhet og tilstedeværelse.

De fleste som har opplevd det første, er som regel bevisst på hvorfor de sliter med vonde følelser som voksen. De som har opplevd det andre, er ikke like bevisst hvorfor de sliter med vonde følelser som for eksempel angst, i en alder av 40-50-60 år.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Årsaken til at man ikke er dette bevisst, er at vi under vår oppvekst, ikke er bevisst at vi har slike behov. Heller ikke er foreldrene. Vi har dessuten en oppfattelse om at alt vi opplever er rett. Når problemene så dukker opp i våre følelser på et mye senere tidspunkt i livet, har vi fortsatt ikke tanke for at det her kan være en sammenheng.

I dagens samfunn er det ingen forståelse for at tilknytning er et meget viktig grunnbehov hos alle barn. Det er faktisk slik at vårt samfunn ikke bare legger opp til, men faktisk også belønner separasjon mellom foreldre og barn. Jo før jo bedre.

Vårt samfunn oppfordrer også til at barn skal læres til å tåle separasjon, ved blant annet å unngå ta de opp når de gråter om natten. Resultatet av dette er at barnets hjerne overveldes av stresshormoner, som i neste omgang skaper varige følelsemessige sår (traumer).

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH