Psykologiske «sår» er arvelig.

Når et barn blir født er hjernen som et blankt ark, når man tenker i forhold til minner, følelser, atferd etc. Veldig mye av dette læres gjennom de to tre første leveår.  Dette skjer normalt gjennom at barnet i løpet av de første ukene og månedene «logger seg på» sin nærmeste omsorgsperson. Den som har omsorg for barnet i denne fasen, har derfor en veldig stor innvirkning på hvordan barnets personlighet formes.

Utviklingspsykologi i et moderne perspektiv.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Om vi tenker oss vår egen hjerne som en  datamaskin, og barnets hjerne som en helt ny PC.   Den nye PCen logger seg da på “modermaskinen”, og det første som etableres er selve “operasjonsystemet” (Windows).  Dette er datamaskinen avhengig av for å kunne laste inn og kjøre nye programmer senere. Problemet er bare det at dersom det er virus på den eldre maskinen, så vil dette også overføres til den nye. Det er vel sjelden at det er datamaskiner som er helt fri for virus, men de fleste fungerer ganske brukbart allikevel. Skulle det derimot vise seg at det er veldig mye virus på den store maskinen, så fungerer den meget dårlig.  På samme måte vil da den nye datamaskinen få problemer med å laste inn og kjøre nye programmer senere.

Komplekse traumer/utviklingstraumer

I menneskeverden får man da det som innen utviklingspsykologien kalles skjevutvikling.  Innenfor «traumeterminologi» kalles dette også for «utviklingstraumer».  Mange har trodd, og tror fortsatt, at det barn opplever de første leveår, ikke har så stor betydning. De tror at «det de ikke husker, har de ikke vondt av».  Nyere forskning innenfor traumer, har derimot bevist at selv om vonde opplevelser fra denne tiden ikke huskes i bevisstheten, så huskes det av kroppen (underbevisstheten). Der lagrer de vonde opplevelsene seg, og huskes hele livet. Måten vi tilrettelegger vårt senere liv, vil derfor alltid være preget av disse minnene.    I mange tilfeller vil dette senere i livet føre til div. psykiske lidelser.  Mange får problemer med relasjoner, fungerer dårlig i arbeidslivet, med venner, og i samlivsituasjoner.  Dersom man sliter med slike “innvendige sår”, vil det ofte utløse vår medfødte stressrespons, som er basert på kamp, flukt eller frys.  Siden problemet er innvendig, er det ikke lett å flykte fra.  Det er da man  ofte “flykter” til for eksempel alkohol, narkotika, spilling, overspising, og mange mange andre ting som får en til å føle seg litt bedre for en kort stund.

Finnes det håp?

I dataverden finnes det antivirusprogrammer, mens vi må nok bruke andre metoder. Det man kan gjøre for å bøte skjevutvikling hos små barn, er jo i de groveste tilfellene å fjerne de fra hjemmet. Dersom slike barn kommer tidlig nok under trygg og god omsorg, kan mye rette seg. Det vitenskapen har kommet fram til i dag, er faktisk at den beste terapi er nettopp trygghet, kjærlighet, relasjon omsorg, forståelse og gjensidig respekt.  Disse barna vil trenge rikelig av det de ikke har fått nok av tidligere.  Å straffe eller bli sint på slike barn, vil bare føre til at problemet blir ennå større. Dette er ingen hurtigvirkende medisin, men vil på lang sikt føre barnet inn på rett spor.  Mye avhenger av hvor lenge barnet har vært utsatt for denne skjevutviklingen, og hvor dype sårene har blitt.

De fleste av oss har noen større eller mindre psykologiske sår, uten at vi er det helt bevisst.  Dersom man skal ha en mulighet til å bryte sirkelen, og unngå å videreføre disse «sårene»  til sine barn, må man først selv bli bevisst sine egne sår.  Først da vil vi ha muligheten til å unngå å føre disse videre. Dette er slett ikke enkelt, fordi det krever overstyring av vår bevissthet.  Det vil si at straks vår bevissthet er opptatt med andre tanker, er det vår underbevissthet som “styrer skuta”.  Da er vi igjen  over på autopilot, og autopiloten styrer etter de “gamle programmeringene”.

Tom E. Myrbråten