Som voksne individer er det de færreste av oss som utnytter vårt fulle potensiale. Det vil si at vi har evner og muligheter langt ut over det vi benytter, og det vi tror vi har. Dette handler selvfølgelig om selvtillit og selvfølelse. Hvor mange av oss er det ikke som stadig tenker at vi enten ikke klarer, tør, er smarte nok, at det er farlig, redde for å mislykkes, og så videre.
Det interessante med dette er at dersom vi konfronterer oss selv på det fornuftige plan, så kan det tenkes at vi innser at dette ikke stemmer. Vi tenker kanskje at «jeg burde vel klart det om jeg hadde prøvd», «det er jo egentlig ikke så farlig» eller «jeg er egentlig ikke så verst når det kommer til stykke». Faktum er at jeg vet at jeg i bunn og grunn er bra nok, men problemet er at jeg føler det motsatte.
Vi snakker her om nok en konflikt mellom følelser og fornuft, og hvor følelsene veldig ofte seirer. Våre følelser styres av det jeg kaller vår programmering, og som er resultatet av hva vi opplever fra våre omgivelser fra vi blir født. Den viktigste perioden for programmering er før vår hjerne er utviklet til å tenke selv (0-6), men det fortsetter også videre oppover i oppveksten. Vår underbevissthet kan for eksempel ha blitt programmert de første 6 leveårene med inntrykk som sier oss at vi ikke er bra nok. Når så den bevisste delen av hjernen utvikles på et senere tidspunkt, forstår vi med vår fornuft at dette ikke stemmer. Problemet er bare det at det er vår underbevisste hjerne som styrer det meste av våre liv.
Illustrasjonen nedenfor viser hvordan våre liv påvirkes av begrensninger utenfra gjennom hele oppveksten. Først av våre omsorgspersoner og familie, dernest via barnehage, skole og øvrig samfunn. Det dreier seg om oppdragelse, kultur, religion, politikk, lover, for å nevne noe. Mange vil kanskje si at dette er slik det må være for at vi skal fungere i et samfunn. Det er helt riktig at det er mye vi må lære for å fungere som sosiale vesener i vårt samfunn. Spørsmålet er om ikke det er mulig å lære våre barn og ungdommer dette uten å påføre de alle disse følelsesmessige begrensningene.
Dersom barn og unge opplever for mye restriksjoner og begrensninger, vil de ubevisst føle at de har måtte oppgi for mye av sitt ekte selv, og ender opp med et falsk selv. Man vil da ofte føle at man ikke er fornøyd eller trives med sitt falske selv, og bruke mye energi på å finne tilbake til sitt ekte selv. I denne prosessen er det at mange får følelsesmessige problemer, da denne kampen mellom følelser og fornuft gjerne fører til indre uro og stress. En slik måte å leve på er ikke bare ubehagelig, men vil på lengre sikt også være sykdomsfremkallende både på psykisk og fysisk nivå.
Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH
Veldig interessant! Hvordan restriksjoner og begrensinger da for.eksempel ?
selvverd: Jeg tenker selvfølgelig på begrensninger i livsutfoldelse og utnyttelse av våre evner. De aller fleste har vel opplevd å få høre om alt vi ikke kan gjøre fordi det kan være farlig,- at vi ikke kommer til å klare,- hva vil de andre si,- det kommer til å gå galt,- slikt er ikke akseptert i vår familie,- etc., etc. I tillegg er det alle begrensninger vi opplever fra våre omgivelser uten at det blir satt ord på direkte. Alt i alt så opplever mange barn å bli korrigert og kjeftet på for ting som er helt normalt for små barn. Selv om foreldrene gjør det i god hensikt, er det ikke dermed sagt at barnet oppfatter det på denne måten. Små barn på 4-5 år, er ikke i stand til å forstå den hele og fulle sammenhengen mellom det de gjør feil og at de får kjeft. De oppfatter kun at de ikke blir likt og ikke er bra nok. Om dette går langt nok, kan de rett og slett oppfatte at ingen er glad i de, og de føler separasjon fremfor tilknytning. Om dette skulle skje, så vil det gå ut over selvfølelsen til barnet, og det er en stor begrensning senere i livet.
Ville du da sagt at det er omsorgsvikt? De ville jo bare det beste for barnet, og det kan godt hende at barnet hadde en bra oppvekst selv om?
selvverd: Nei, dette handler ikke om omsorgsvikt. Omsorgsvikt er et mye sterkere begrep. Dette handler om foreldre som gjør så godt de kan for å få flinke og veloppdragne barn, slik de fleste opplever. Dette er jo noe alle barn må lære, men mange av oss foreldre har kanskje en tendens til å være litt utålmodige. I sin iver etter å få flinke barn, er det mange som forventer resultater for tidlig. Man har også lett for å legge for stor vekt på det verbale, mens små barn lærer mest av å bare ta etter foreldrene. Det viktigste er derfor å beholde en god relasjon, så kommer mye av læringen av seg selv. Siden små barn ikke har utviklet sin bevisste hjerne, styres de mest av impulser og følelser. Det er derfor ikke ulydighet som gjør at de ikke straks gjør som de har fått beskjed om. Kunsten er å klare å lære barna det de trenger å lære, uten at det skader relasjonen. Ofte dreier det seg mer om å støtte enn å begrense.
Hehe, takk! Du skjønner kanskje hvorfor jeg spør. Tidligere psykologer på DPS likte å slenge diagnoser på meg uten at de har noen kunnskap om det i det hele tatt. Jeg har alltid stusset på om jeg virkelig hadde opplevd omsorgsvikt eller ikke – I følge dem hadde jeg det etter en samtale om mamma på 5-10 minutter. Det ble plutselig satt på papirene mine uten videre snakking om det, noe som jeg syntes var litt dumt, men ut i fra dette så bekrefter det tvilen min om at jeg ble utsatt for det. Det kan godt hende at jeg er mitt falske selv da, for jeg skjenner meg litt igjen i innlegg teksten og kommentarene dine. Jeg skal aldri tilbake til DPS, men jeg får kanskje lov til å få utredning på traume avdelingen snart, der de kanskje har litt mer kompetanse og kan rettgjøre de hundre miss stilte diagnosene jeg har på papiret, og faktisk fortelle meg hvorfor nye blir satt eller ikke satt i motsetning til før. Håper jeg får noen som er like flink som deg, haha.
selvverd: Hei igjen. Når det gjelder diagnoser, så er jo det bare en måte å forklare hvordan du reagerer på det du eventuelt har vært utsatt for eller opplevd. Rett og slett en form for beskrivelse av et spesifikt atferdsmønster. Ditt atferdsmønster er jo rett og slett en helt normal reaksjon på det som har skjedd i ditt tidligere liv. Det DU sannsynligvis er mer interessert i er å få anerkjennelse, forståelse og gehør for det som ligger bakenfor og styrer alle disse vanskelige følelsene. Slik jeg jobber, er ikke at jeg forsøker å fortelle hva som er rett eller feil, men rett og slett jobber for å kartlegge hva det er som forårsaker de vanskelige følelsene. Når disse er kartlagt bruker jeg TFT (tapping) til å regulere disse følelsene. Straks følelsene er regulert, kommer fornuften (som det ikke er noe feil med) på banen og løser problemene. Alle følelsemessige problemer skyldes at når følelsene blir sterke nok, så vil de seire over fornuften. TFT er en meget effektiv metode for å regulere følelser på kort tid. 🙂