Psykiatriske diagnoser og traumer

Hva er sammenhengen mellom psykiatriske diagnoser og traumer (les barndomstraumer)? Et menneskes hjerne utvikles og formes etter miljøet det vokser opp i. Selv om det er mange likheter i dette miljøet, er det også mange ulikheter. Det er praktisk talt ingen som kommer igjennom de første 5-7 leveårene uten vonde opplevelser. Disse opplevelsene er med på å prege oss som mennesker, og i tillegg til genetiske påvirkninger, fører til at vi blir den vi blir.

Traumer i oppveksten vil derfor i stor grad påvirke utfallet og resultatet av vår væremåte og atferd i voksenlivet. Når jeg her snakker om traumer, så mener jeg hva barnet opplever av følelsesmessige krenkelser, sett med barnets øyne. Det som avgjør hvordan barnets personlighet og atferd blir, er typen,- mengden,- og styrken av traumer. Kombinasjonen av disse faktorene vil i større eller mindre grad avgjøre hvordan resultatet blir.

Når disse faktorene påvirker oss i en slik grad at vår atferd ikke lenger passer inn i A4-malen, har psykiatrien mange måter å definere dette avviket. Disse forskjellige definisjonene kalles for diagnoser. Jeg mener da at det blir helt feil å se på dette som sykdom. Det er rett og slett våre innebygde systemer som reagerer helt normalt, i henhold til de unormale forholdene i barndommen.

Når det så gjelder at barnet føler seg krenket i barndommen, trenger ikke dette nødvendigvis handle om at barnet er uønsket eller foreldre som ikke er glad i sitt barn. Det kan i mange tilfeller handle om foreldre som sliter med egne problemer og stress. Det dreier seg også ofte om manglende kunnskap om hvordan barnets følelser preges, og om foreldrenes preging fra egen oppvekst. Det har i mange generasjoner eksistert en misforståelse om at det er viktigere å regulere barnets atferd, enn å opprettholde en god relasjon.

Det å regulere dårlig atferd gjennom straff, kan lett føre til at barnet opplever en utrygg tilknytning.  Et lite barn har ennå ikke utviklet den bevisste delen av hjernen, og forstår derfor ikke alltid hvorfor det får straff eller skjenn. Derimot så vil enhver situasjon hvor barnet opplever sinne hos sine foreldre, føre til stress hos barnet. Det trenger derfor ikke være kun alvorlige traumer som utløser stress hos barn. Slikt stress er ikke skadelig i små porsjoner, men dersom dette er en gjennomgående trend blir stresset som gift.

Tom E. Myrbråtene, traume,- og tankefeltterapeut MNLH

Kilder: Dr. Gabor Mate, Dr. Bruce Lipton, Dr. Gordon Neufeldt

 

2 kommentarer
    1. Av egen erfaring, så har jeg merket at det kan være som du sier at mengde, type og styrke av traumer har en rolle de spiller sammen. Jeg har ikke tenkt veldig på det, før jeg nå leste dette innlegget.
      For min del handler det om litt av alle tre, over lang tid. Noen ting jeg sliter med i hverdagen som godt voksen, handler om noe som skjedde over kort tid, men som gikk veldig inn på meg. Mens andre ting jeg har problemer med i dag, skjedde over veldig mange år, men som i seg selv ikke var veldig sjokkerende, traumatisk sett akkurat der og da. Men over tid, så gikk det allikevel galt for min del.
      Med første uttalte selvmordstanker, og det man kan se på som forsøk i en alder av 9, så sier det seg selv at livet før dette hadde vært relativt heftig. Men, nå er jeg godt voksen, og – vel, har ikke blitt spesielt mye bedre, heller tvert i mot. Men jeg er her, og kan fortelle om det.
      Den siste setningen din oppsummerer det jeg begynte kommentaren min med. LITT ugreie inputs, over mange år, kan gjøre enorm skade. Og den lille “giften” et barn får, kan være så liten at foreldre eller omsorgspersoner ikke forstår at de hele tiden forgifter barnet sitt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg