I alle foreldre/ barn forhold står man over for følgende dilemma. På den ene siden er barnet veldig opptatt av, og avhengig av, en god tilknytning til sine foreldre. De er avhengig av å bli likt, og oppleve sine foreldres kjærlighet. Dette er et meget sterkt grunnbehov for alle barn. I tidlig barndom er denne relasjonen ingen selvfølge for barna, så de trenger å få dette bekreftet gang på gang.
Et annet behov som også er veldig sterkt, og som barnet streber etter å få dekket, er behovet for å bevare sitt ekte selv. Dette behovet uttrykker barnet gjennom å vise følelser. Helt fra det lille barnet ligger i sin seng og ønsker kontakt, viser det dette ved å gråte. Når en 3 åring vil ha is, og foreldrene sier nei, viser ofte barnet sinne og utagering. Dette sinnet er da et utløp for skuffelsen over å ikke få is. I den gode hensikt å gi sitt barn en god oppdragelse, vil ofte foreldrene reagere negativt på slikt sinne. I stedet for å vise forståelse for barnets skuffelse, blir de sint på barnet for den «dårlige atferden».
Dersom dette eksempelet skulle være trenden gjennom hele barnets oppvekst, vil barnet etter hvert lære at det ikke er lov å vise hva det egentlig føler og ønsker. Barnet, som er avhengig av foreldrenes tilknytning, vil da som regel oppgi sine egne følelser fremfor å miste foreldrenes kjærlighet. Dette handler om å tilpasse seg det miljøet man lever i. I verste fall kan dette føre til at barnet lærer at det ikke er greit å stå fram med sine egne ønsker, og heller ikke å vise sine følelser. Barnet står da i fare for å miste sin ektehet, og i stedet utvikle et falskt ego. Det velger å oppfylle foreldrenes ønsker fremfor å følge sine egne. Det som ofte skjer da er at barnet blir separert fra sitt ekte selv. En slik separasjon vil ofte føre til en indre konflikt gjennom hele livet. Man er ikke tilfreds med å leve med sitt falske jeg, men sliter stadig med å finne tilbake til sitt ekte jeg.
Utfordringen for foreldrene blir da å klare å balansere dette forholdet i sin oppdragelse. Nemlig det å få fram veloppdragne barn, samtidig som man både beholder den gode relasjonen og at barnet tør å vise sine følelser. Når det gjelder relasjon og tilknytning, så er dette basert på et hirarkisk prinsipp. Det må alltid være den voksne som står øverst. Dersom man setter seg på samme nivå, eller lavere enn sitt barn, vil dette medføre usikkerhet og utrygghet hos barnet. Så lenge relasjonen er bra, vil barnet være lett å oppdra. Det vil da se opp til foreldrene, lære av de, bli som de, gjøre som de sier, osv. Er relasjonen dårlig vil de sabotere og opponere. De vil oppføre seg dårlig og ha liten respekt for andre. Da kan det være et legitimt spørsmål om hvorvidt det dreier seg om atferdsproblemer eller relasjonsproblemer?
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut, MNLH
Dette var nyttig informasjon. Er faktisk litt fornøyd med meg sjølv. Eg er ikkje far, men passet to unger her om dagen. Gutten er to år eldre enn jenta. Og eg sa til begge at i bilen min er det regler. Den som er eldst får sitte framme. I biltur nummer to, prøvde den to år yngre jenta å lure til seg retten til å sitte framme. Men eg tok fram bil-regelen min, og sa at gutten må sitte framme. Han er jo storebror.
Jenta ble sur, gikk bak og satte seg, og smelte igjen døren. Mange ville i denne situasjonen blitt sint og gitt beskjed om at slik oppførsel ikkje er akseptabel. Men det gjorde ikkje eg. Eg forstod at hun ble sint. Og sa ingenting.
Gutten fikk sitte framme. Jenta var sur, men satt bak. Eg firte ikkje på reglene mine.
Etter å ha tenkt litt gjennom opplevelsen er eg egentlig litt stolt over meg sjølv, og fornøyd med måten eg reagerte på. Det er så lett å gi etter. At jenta fikk sitte framme denne turen, siden gutten satt framme sist. Men eg fortalte jo begge om reglene mine.
Og etterpå tenkte eg at det var riktig. No kan både «storebror» og «lillesøster», vite at når eg sier noe, da holder eg ord. Og storebror trenger ikkje å leve i den frykt at han kanskje må akseptere den ydmykelsen at lillesøsteren stjeler rettigheten hans, når de er med meg neste gang.
Ka tenker du? Gjorde eg riktig her?
Personlig Utvikling: Takk for innlegg.
Jo,- jeg er nok ganske enig. For det første så er du den voksne, og det er til syvende og sist du som bestemmer. For det andre, så er det også viktig å være konsekvent. Er det en regel så er det en regel.
Noen ville kanskje tenke at det ville vært rettferdig med mer “fordeling av godene”, men dette ville være umulig å holde styr på. Det ville da antakelig føre til kamp og stress hver gang man skulle kjøre bil. En slik regel gir forutsigbarhet, og da er i alle fall den ballen lagt død.