Mange jeg har hatt besøk av på min klinikk, ønsker hjelp med vonde følelser som angst, depresjon, stress, utbrenthet, etc. De fleste har hatt problemer med disse følelsene enten konstant opp gjennom livet, eller de har kommet og gått i perioder. De sier selv at de har hatt en fin barndom, og ikke opplevd hverken vold, misbruk eller rusproblemer. Dette er jo slike opplevelser som fører til det vi kaller barndomstraumer. I dag vet vi at vår personlighet og følelser blir formet i barndommen. Hvordan kan det da være mulig at man sliter med sine følelser til tross for en fin barndom?

Selv om man ikke har opplevd store traumer, kan man likevel ha opplevd krenking av sine følelser i en noe lettere versjon. Nå er det også slik at noen er mer sensitive enn andre, når det gjelder hvordan man reagerer følelsesmessig. Vi kan si det slik at graden av vonde opplevelser, gjenspeiler seg i hvor store eller små problemene blir senere i livet. De som virkelig har opplevd store traumer i barndommen, og ikke har hatt voksenpersoner de kunne stole på og føle seg trygge hos, har ofte store problemer med å takle sin hverdag på normalt vis. Når det så gjelder lettere former for krenkede følelser, klarer de fleste å leve et tilnærmet normalt liv på tross av de vonde følelsene.

Hvordan kan slike følelser oppstå dersom man har hatt en fin barndom? Dette med krenking av barns følelser, kan skje mer eller mindre ubevisst. Man kan gjerne føle at man er elsket og ivaretatt som barn, men likevel er det noe som skurrer. Barnet selv er ikke klar over dette, siden små barn ikke er i stand til å se noe feil hos sine foreldre. Da vår bevisste hjerne, som representerer våre tanker og fornuft, ennå ikke er utviklet, oppleves alt våre foreldre sier og gjør som riktig og sant. Alt dette lagres i vår underbevissthet, og er med på å forme vår personlighet og følelser.  Det samme gjelder også foreldrene. Den måten de selv ble oppdratt, har i stor grad satt standarden for hva som er rett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva er det da som kan føre til disse vonde følelsene i barndommen? Faktum er at mye av problemet skylles vår kulturelle opplæring i måten å oppdra barn. En annen grunn er at vi fram til i dag har hatt for lite kunnskap om hvordan vår hjerne fungerer og preges. Det foreldrene har som hovedmål for sine barn, er at de skal få det bra og klare seg fint i livet. Dette er igjen avhengig av at barnet lærer seg god oppførsel. Her kan det lett oppstå konflikt. Det man har funnet ut i dag, er at den aller viktigste faktoren for læring, er en god relasjon. Dersom foreldre har mer fokus på atferd fremfor relasjon, kan dette fort føre til feil resultat.

Dersom barnet stadig føler seg «overvåket» og redd for å gjøre feil, vil dette medføre stress hos barnet. Bruke av «sinnastemme» litt for ofte og «time out» (separasjon) fører også til stress. Så hender det barn blir irettesatt på grunn av sine følelser, ved at de ikke får aksept og anerkjennelse dersom de føler eller «oppfører seg slik». Å bruke ironi ovenfor barn, skaper også utrygghet hos barnet. Som foreldre har vi ofte lett for å appellere til barnets fornuft, mens barnet selv ikke forstår dette. Andre ting som også helt automatisk fører til stress hos barn, er dersom foreldrene sliter med eget stress og problemer.

Nå er det ikke slik at små barn overhodet ikke tåler stress. Stress er i utgangspunktet positivt, og hjelper oss til lettere å takle små og store problemer. Det som derimot er skadelig, er såkalt giftig stress. Det er stress som er mer eller mindre konstant i kroppen på grunn av følt utrygghet. Dette gjelder mennesker i alle aldre, men grunnen til at det er ekstra skadelig for små barn, er at deres hjerne ikke er ferdig utviklet. For at denne utviklingen skal få et godt resultat, er barnet avhengig av å føle trygghet. Stress er en følelse som er forbundet med fare. Da går hjernen og kroppen i forsvarsmodus, og den kan ikke være både i forsvarsmodus og utviklingsmodus på samme tid.

Det som skaper trygghet hos små barn, er en sterk og god tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner. Dersom vi er veldig fokusert på å regulere barnets atferd på et tidlig tidspunkt, vil dette ofte oppleves negativt for relasjonen. Barnet vil oppfatte at det ikke er bra nok, og at det ikke blir likt. Det er av stor viktighet for barnet å opprettholde en god tilknytning, og dersom de stadig føler at denne blir satt på prøve, blir dette et stort stressmoment. Det barnet frykter mest av alt, er separasjon. Det vil si å ikke føle seg god nok eller flink nok til å bli akseptert «i flokken». Det betyr ikke at man ikke skal veilede og korrigere barns atferd, men man må hele tiden sørge for at det ikke går ut over relasjonen. Dette er meget viktig for at barnets hjerne skal få en god utvikling.

Barn som ofte opplever separasjon eller frykt for separasjon, vil derfor leve med stress og angst. Dersom vi legger hovedvekt på relasjon i oppdragelsen av barn, vil denne jobben bli mye enklere. Om relasjonen er bra, vil barnet være mer innstilt på å ta etter og bli lik den voksne. Legges derimot hovedfokus på å regulere atferd, vil vi ofte oppleve at barnet snur seg mot oss, og blir vanskelig å ha med å gjøre. Helt fram til 6-års alder er det kun følelsehjernen som styrer, og vi må ikke stille for store krav til barnets fornuft.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH