Fra min egen bakgrunn og oppvekst, var min overbevisning at vi som foreldre hadde styringen til aktivt å kunne påvirke og forme hvordan våre barn skulle bli. I dag innser jeg at dette er helt feil. Jeg tror ikke at vi som foreldre har mulighet til aktivt å forme våre barn. Den eneste måten vi som foreldre kan bidra til en positiv utvikling hos barna, er å legge forholdene best mulig til rette for at de skal kunne utvikle sin egen personlighet.

Det betyr ikke at vi ikke skal sette grenser og vise at det er vi som bestemmer hva som er lov og hva som ikke er lov. Dette handler om å skape trygge rammer for barnas oppvekst.  Jeg tror at dersom vi i utgangspunktet har en mal for hvordan vi vil at våre barn skal bli, så har vi begått en stor feil. Allerede som små barn, har vi en egen personlighet som vi har behov for å utvikle. Barn har fra de er ganske små et stort ønske om å gjøre sine foreldre til lags, slik at de kan få foreldrenes kjærlighet. I de tilfellene hvor barnet ikke føler at de er bra nok i foreldrenes øyne, så vil de automatisk forsøke å tilpasse seg.

Mange tenker at dette er positivt, og at barn er veldig flinke til å tilpasse seg. Barn tilpasser seg fordi de ikke har noe alternativ.  Det som skjer er i virkeligheten at barnet oppgir noe av seg selv, og sin egen personlighet. Man sier da at barnet etablerer et falsk jeg. Dette gjør de for å tilfredsstille foreldrene, i et håp om  at de fortsatt skal få dere kjærlighet. Senere i livet vil mange slite med sitt falske jeg, som de overhodet ikke er fornøyd med. Det som er det største ønsket for veldig mange med følelsesmessige problemer, er å finne tilbake til sitt sanne jeg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH