På mange måter kan vår hjerne i prinsippet sammenliknes med en datamaskin. Selv om det fortsatt er langt igjen til man klarer å skape en like kraftig og fantastisk datamaskin som den menneskelige hjerne, så er det likevel en del felles trekk. Nå er det viktig å presisere at det ikke er den bevisste, tenkende delen av hjernen det dreier seg om. Den utgjør bare en liten del av vår hjerne (under 5%), og har en meget begrenset kapasitet.  Det er den underbevisste delen av hjernen som er den mest interessante i denne sammenheng.

Vår underbevisste hjerne kan sammenliknes med harddisken på en datamaskin, bare mange ganger større og kraftigere. Den er stort sett ferdig utviklet flere måneder før fødsel, og har allerede koplet seg til «modermaskinen». Den laster nå inn alle tilgjengelige data og opplysninger den kan få via mor. Det dreier seg om diverse lyder som hjerteslag, pustelyder, tarmlyder, m.m. I tillegg er det alt av lyder fra miljøet utenfor. Fosteret registrerer også en mengde informasjon via mors blod, som inneholder mye både positive og negative hormoner.

All denne informasjonen er lagret i barnets hjerne ved fødsel, og gjør at barnet har opparbeidet en spesiell relasjon til mor allerede fra dag en. På samme måte vil den underbevisste hjernen fortsette å ta opp og lagre all informasjon i de neste årene. Små barn har liten evne til egne refleksjoner og tanker, siden den bevisste delen av hjernen ikke starter å utvikles før ca. 6 år. De styres derfor stort sett ut i fra sine følelser her og nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Denne perioden i barnets liv kan vi kalle for programmeringfasen. Det er her barnet lærer hvordan det skal bli som menneske, og våre viktigste lærere er de personene vi er sterkest knyttet til. Vi kan tenke oss at det er i denne perioden vårt «operativsystem» blir lastet inn. Et lite barn danner ca. 250.000 nye koblinger mellom hjerneceller pr. time. Det som ofte kan være problemet i denne fasen, er at det sjelden forekommer «modermaskiner» som er helt fri for “datavirus”. I den menneskelige verden finnes det ikke noe virusprogram som kan forhindre at dette overføres. Dersom for eksempel mor er stresset, vil dette stresset uansett smitte over på barnet, og påvirke hvordan hjernen formes og utvikles.

Det vi vet fra dataverdenen, er at dersom det er litt virus på operativsystemet, så klarer stort sett maskinen å kjøre de fleste programmer som blir lagt inn, selv om det halter litt. Om det derimot er mye virus, så vil ikke datamaskinen klare å kjøre nye programmer som blir lastet inn. Akkurat slik er det også med oss mennesker. Om vi tenker oss at våre fremtidige programmer består i hvordan vi forholder oss til venner, familie, livsledsager, barn, jobb og ikke minst oss selv, så er det vårt innprogrammerte operativsystem og “eventuell virus” som avgjør hvor bra vi takler dette.

Dersom vi ser på samfunnet rundt oss, så er det utallige eksempler på begge deler. Undersøkelser har vist gjentatte ganger at de som har fått «mest virus» er de som ikke takler livet overhodet. Om vi ser på sterkt rusavhengige,- mennesker som har store psykiske problemer,- tungt kriminelle,- prostituerte,- etc., så viser det seg at det i de aller fleste tilfeller er barndomstraumer som ligger til grunn. Dette er eksempler på barn som helt ufrivillig har fått store mengder med «virus i sitt operativsystem», og derved ikke klarer å «kjøre alle livets programmer.»

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut