De fleste av oss som er 50 år og eldre, har vokst opp i en tid hvor det mer eller mindre var den autoritære stilen som gjaldt i forhold til oppdragelse av barn. Dette førte jo til mye mer opposisjon blant de unge, og med den berømte 68-generasjonen oppstod det en endring. Denne endringen handlet i stor grad om likestilling mellom kjønnene og måten å oppdra barn.
Når man ser på hva resultatet har blitt i dag, så har det ført til både positive og negative resultater. Unge mennesker har ikke lenger den samme opprørstrangen og behov for utagering, som det var tidligere. Det har også ført til mye positivt i forhold til likestilling, selv om det fortsatt henger noe igjen. Hos oss har det blitt vesentlig bedre med likestilling i forhold til menneskeverd, samfunnsrettigheter, rettssikkerhet, o.l..
Der hvor jeg ikke er helt på linje med dagens holdninger, er at jeg mener vi på noen områder har gått litt for langt i motsatt retning. Både når det gjelder oppdragelse av barn, og også når det gjelder likestilling. Når jeg hevder at likestillingen har gått for langt, så tenker jeg på det faktum at det er krefter som forsøker helt å utradere kjønnsforskjellen.
At det er en vesentlig forskjell på kvinner og menn er ikke noe som er tillært, og kan derfor ikke avlæres. Alle forsøk på å endre dette er direkte naturstridig. Det er for eksempel ikke naturlig at far skal ta like mye del i stell av et nyfødt barn som mor. Man kan ikke vurdere dette ut i fra et idealistisk synspunkt. Her må vi følge naturen, rett og slett av hensyn til barnet. Et lite barn er knyttet til mor allerede fra fødsel. Hun har et forsprang på 9 måneder, å bryte denne relasjonen vil være direkte traumatiserende for barnet.
Når det så gjelder hvordan barn blir oppdratt i dag, så går det mer og mer i retning av at det er barnet som er sjefen. Dette er også naturstridig, og det er rett og slett ikke bra for barnets utvikling. Foreldrene er i mange tilfeller redde for å møte barns følelser, og lar derfor barnet få sin vilje gjennom for å unngå sinne og tristhet. Siden barn hverken har kunnskap eller styrke til å være sjef, vil dette føre til enorm usikkerhet.
Det barn trenger for å føle seg trygge, er bestemte voksne som kan ta styring og lede de på riktig vei. De trenger også at den voksne klarer å stå i deres store og små følelsesutbrudd, og fortsatt vise at de er glad i dem. Barnet skal vite at det alltid er den voksne som bestemmer, men dette må formidles på en varm og trygg måte. På tegningen nedenfor kan du teste deg selv. Med utgangspunkt i sentrum, sjekk hvor du slår ut på linjen mellom varm og kald, og mellom streng og ikke streng. Når du har funnet dette, kan du lese i sektoren for å se hva slags omsorgsperson du er. Den optimale omsorgspersonen bør havne innenfor autoritativ.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH
#likestilling, #barneoppdragelse, #kjønnsforskjell, #autoritær, #autoritativ
Jeg liker det du skriver og ser meg virkelig enig i mye av det! Jeg er generasjonen under deg, men har foreldre på din alder, og ser virkelig store forandringer fra min oppdragelse og til nå hvor jeg oppdrar mine egne.
Har nettopp skrevet et innlegg selv om likestilling i forhold til samvær og barnefordeling. Les gjerne om du ønsker:-)
tvillingguttene: Takk skal du ha. Fint innlegg du hadde også. Det jeg er mest opptatt av i slike tilfeller, er al begge foreldrene har barnets beste i tankene, og at man legger opp et løp som begrenser skadevirkningene for barnet mest mulig. Enkelte foreldre er mer opptatt av egne behov og rettigheter. Jeg jobber jo med traumebehandling, og i tilfeller hvor det blir “mye turbulens” rundt skildsmisser, kan dette faktisk føre til ganske store traumer for barnet. Dette vil da følge barnet resten av livet. Takk for hyggelig kommentar, og lykke til videre med bloggen.