Vi vet alle at det å føle trygghet, er et absolutt grunnleggende behov for at vi skal trives og utvikle oss som mennesker. Først når vi føler oss trygge har vi evnen til å utvikle gode relasjoner og bygge gode verdier i livet. Når det så gjelder små barn, er følelsen av trygghet avgjørende for en sunn og god utvikling av følelser.
For at barn skal føle denne tryggheten, er det ikke nok med fravær av fare. Det handler kun om å være fysisk trygg. Vi som voksne er stort sett i stand til å vurdere om vår livssituasjon er forholdsvis trygg eller ikke. Små barn derimot har ikke utviklet den bevisste, tenkende delen av hjernen, er derfor stort sett bare i stand til å forholde seg til følelser. Det er altså ikke nok at vi vet at barnet er trygg, men at barnet selv må føle denne tryggheten.
Det som får små barn til å føle seg trygge, er en god relasjon til sine foreldre, som de kjenner og kan stole på. De trenger å kjenne foreldrenes fysiske nærhet og kjærlighet, høre deres stemmer og se deres ansiktsuttrykk. De har nemlig brukt mesteparten av tiden fra de ble født til å studere og lære seg å tolke disse signalene. Siden mor har et forsprang fra naturens side, vil hun stort sett være den viktigste relasjonen for barnet de første par leveårene. Hjernen har allerede lagret signaler og sanseinntrykk fra mor siden 3-4 måneder før fødsel.
Siden angst og frykt er det motsatte av trygghet, er det viktig å være bevisst på hvordan dette henger sammen, for å unngå angst hos barn. Dersom barn ofte føler angst og utrygghet, vil dette danne et mønster i den underbevisste delen av hjernen. Denne delen av hjernen har som hovedoppgave å være vår overlevingsmekanisme, og det vil derfor huskes for resten av livet. Det er vanligvis slike opplevelser fra barndommen som er årsaken til angst senere i livet.
Stadig flere mennesker i dag opplever angst og panikkanfall en eller flere ganger i livet. Det kan strekke seg over kortere eller lengre tid. Som regel er det endringer eller belastninger i livet som utløser stress, og som i neste omgang kan føre til angst. Det er da lett å tro at det er denne eller disse hendelsene som er årsaken til angsten, men det er mest sannsynlig kun den utløsende faktor. Vår underbevissthet kopler hendelsene opp mot følelsene som er lagret fra barndommen, og løser ut vår stressrespons (kamp,- eller fluktrespons).
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut
Hei, jeg lurer på om du har noen tips til meg.
Jeg har en sønn på snart sju år som virker veldig trygg med alle han kjenner. Han begynte på skole i fjor uten å kjenne noen i klassen fra før men fikk fort mange, nye venner. Men hjemme tør han ikke å gå på do alene foreksempel. Eller blir han alene på stuen kommer han springende etter meg som har gått på do eller et annet rom. Han har et mindre søsken og vi er fire som bor i huset. Han virker så trygg på mange vis, men så blir han så stresset når han blir alene på et rom.
Renate: Hei Renate.
Det kan jo selvfølgelig være mange årsaker til denne engstelsen, og hva det er som ligger bak kan jeg ikke si noe om uten å ha snakket med dere. En ting kan du gå ut i fra, og det er at det neppe er noe “galt” med din sønn. Årsaken ligger et eller annet sted i hans omgivelser.
Det eneste rådet jeg kan gi på generelt grunnlag, er å vise han forståelse og anerkjennelse for det han føler. Gi han mye fysisk omsorg og kjærlighet. Det virker mye sterkere enn verbale forklaringer. Forsikringer om at det ikke er noe å være redd for, er som en avvisning og virker mot sin hensikt. Ta han på fanget og si at du forstår at han er redd, og spør om han ønsker å snakke om det. Ikke press han til å fortelle om han ikke ønsker. Anerkjennelse, forståelse, kjærlighet og omsorg, er noen nøkkelord, for å trygge han.
Om dette skulle bli alvorlig, ville jeg anbefalt å snakke med en terapeut. Som terapeut, ville jeg lagt opp til samtale med både foreldrene og barnet. Både med tanke på kartlegging og rådgivning. Lykke til.
veldig bra skrevet!
Helena Westergren: Takk for det Helena.