Noen tror at det å bli sint på barnet sitt i gitte situasjoner, er en viktig del av oppdragelsen. Dersom man ikke blir sint vil ikke barnet forstå at det barnet gjorde var feil. Dette er en myte! For det første har ikke små barn utviklet tilstrekkelig bevissthet til å forstå sammenhengen mellom handling og konsekvens; «dersom jeg gjør slik, vil det og det skje». Barn styres av følelser, og reagerer på følelser. «Mamma/pappa er sint, de er ikke glad i meg». De må bli ganske store før de forstår sammenhengen mellom det de gjorde og sinnet dette utløser. Det eneste man oppnår er å skade relasjonen til barnet, og at barnet blir mer usikker og engstelig. I verste fall kan dette også føre til psykiske problemer for barnet senere i livet.

En annen ting er at en sinnereaksjon hos foreldre, stort sett handler om at er foreldrenes egne følelser som trigges. Dersom våre barn gjør eller sier noe som vi selv opplevde at våre foreldre reagerte på, vil dette føre til at våre følelser utløses. Måten vi reagerer på er da ofte lik som våre foreldre reagerte på oss. Dette er reaksjonsmønstre som har blitt programmert inn i oss. Selvfølgelig er det mulig å overstyre dette med vår egen bevissthet og fornuft, men det krever at vi til enhver tid er til stede og jobber bevisst med dette i oss selv. Det kommer også litt an på hvor sterkt våre følelser blir påvirket. Dersom disse blir sterke nok, kan det føre til at de overstyrer vår fornuft. Det som avgjør dette, er hvor streke reaksjoner vi selv opplevde som barn. Jo sterkere våre egne opplevelser var, jo større kraft har følelsene som er lagret i vår underbevissthet.

Så er det mange som lurer på hva de skal gjøre dersom barnet er helt umulig, og det ikke er noe som hjelper. I slike tilfeller er det som regel noe som ikke er som det skal. Så lenge man klarer å bygge en nær og god relasjon til barnet, er som regel barnets ønske å beholde denne gode relasjonen gjennom å være snill og gjøre sine foreldre fornøyd. De ser opp til og respekterer sine foreldre, og ønsker å bli likt av foreldrene. Dersom de til enhver tid bevisst motarbeider og protesterer med foreldrene, er det ikke barnet som har feilen. Da kan for eksempel forklaringen være at man ikke har klart å overstyre gamle programmeringer, og har fulgt sine underbevisste instrukser fra sin egen oppvekst. Tidligere generasjoner var gjerne mer opptatt av lydighet, disiplin og oppførsel, enn av relasjon og følelser.

Jeg mener ikke med dette at barn ikke skal lære god oppførsel, men det er fullt mulig å få dette til uten å ty til sterke metoder. Man må være konsekvent, vise at det er jeg som er sjefen, og er den som er best rustet til å ta de fleste avgjørelser. Ikke fordi man er mer verdt som menneske, men fordi det er den voksne som har erfaring, kunnskap og fornuft. At dette fører til protester og gråt fra barnet, må foreldrene tåle. Det er viktig å ikke forvente resultater av oppdragelsen på et for tidlig tidspunkt, men være tålmodig og la barnet få tid til å lære gjennom erfaring og utvikling. Selv om barnet lærer seg språket og forstår mye av det vi sier, så er ikke den bevisste delen av hjernen utviklet.  Det betyr at barn styres av sine følelser og impulser, og er stort sett kun opptatt av her og nå.

Dersom man er oppmerksom på at man sliter med vanskelige følelser og sinne ovenfor sine barn, skyldes dette mest sannsynlig gammel programmering fra egen oppvekst. Siden dette hovedsakelig styres av underbevisstheten, er det ikke lett å endre dette ved hjelp av tanker og fornuft. Det er da lurt å søke hjelp for å få kontroll med dette. Dersom du ønsker «å få besøk av dine barn på gamlehjemmet», er det i tidlig barndom og oppvekst dette grunnlaget blir lagt.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

#barn, #barneoppdragelse, #barnepsykologi, #barnetraumer, #utviklingspsykologi, #sinnemestring, #sinnereaksjon, #straff