Vi har en tendens til å tenke om barns ivaretagelse, at så lenge de er trygge, sikret og får god omsorg, så er alt bra. Dette er selvfølgelig riktig og viktig. Det som derimot er et faktum, er at vi voksne vurderer dett ut i fra vår fornuft og bevissthet. Små barn har ikke denne fornuften og bevisstheten utviklet, og deres liv baseres helt og holdent på følelser. Her er det straks duket for en kommunikasjonskonflikt. Vi voksne tenker at barnet har det trygt og er vel ivaretatt, mens barnet ikke er i stand til å se disse faktiske forholdene. Vi vet at barnet har det trygt, men sett fra barnets side, så er det viktigste å føle seg trygg. Det som teller til syvende og sist, er ikke hva vi vet, men hva barnet føler.

Med bakgrunn i denne kunnskapen, så er det ikke nok for foreldre å sørge for at deres barn er tatt godt vare på og er trygge. Det viktigste for foreldrene er å sørge for at deres barn føler at der er trygge. Dersom barn ikke føler trygghet, betyr det at de føler seg utrygge, og det vil automatisk utløse stress. Dette vil i neste omgang føre til at hjernen er i “forsvarsmodus” i stedet for “utviklingsmodus”. Det betyr ikke at hjernen ikke utvikler seg, men den utvikler seg kanskje i en litt feil retning. 

Alt vi erfarer og opplever i barndommen, er med på å prege vår utvikling. Basert på disse opplevelsene, vil vår hjerne automatisk utvikle skjemaer for hvordan vi skal klare oss på tross av omstendighetene. Dersom vi av ulike årsaker opplever mye stress i oppveksten, vil dette være med på å prege vår utvikling. Alt dette programmeres inn i vår underbevissthet, og huskes for resten av livet. Problemet er da at hver gang vi opplever situasjoner som vår underbevissthet forbinder med disse barndomsopplevelsene, så vil den løse ut vår stressrespons. Dette kan i verste fall komme tilbake som både psykiske og fysiske sykdommer på et senere tidspunkt i livet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut