Veldig bra innslag i dag på “God morgen Norge” om det å anerkjenne og regulere barns følelser.  Det er det jeg har omtalt som å gi våre barn et godt “psykologisk immunforsvar”.  Vi er nemlig ikke født med evnen til å regulere egne følelser.  Dette lærer vi gjennom måten vi blir behandlet av våre foreldre.  Det handler da ikke om hva foreldrene sier om dette, men hvordan de er og gjør.  Rett og slett hvordan barnet opplever at deres følelser blir håndtert.  For eksempel dersom foreldrene møter barnets  følelser med å vise sinne, så får det stikk motsatt virkning av det man ønsker.  Barnet vil da lære å løse vanskelige følelser med sinne. Dette skyldes at et lite barn ikke har utviklet sin bevissthet og fornuft, og at vår underbevissthet ikke tenker logisk.  Det fungerer rett og slett slik, at barnet forstår ikke hva foreldrene ønsker å oppnå med dette sinnet.  De bare kopierer foreldrenes handlingsmønsteret.  

Slik vi ofte tenker som foreldre, med vår fornuft, er at dersom jeg blir sint på barnet når barnet utfører en feil handling, lærer barnet at det ikke må gjøre dette igjen.  Dette er til en viss grad feil!  Dersom barnet ikke vet på forhånd at handlingen er feil, klare de ikke å koble dette sinnet mot selve handlingen.  De kobler dette sinnet mot seg selv, og oppfatter at “mamma/pappa er sint”,  “de liker meg ikke”, “de er ikke glade i meg”, “jeg er lite verdt”.  Dette er det som går inn i programmeringen av barnets underbevissthet, og vil prege dets følelser og syn på seg selv (selvfølelse) resten av livet.  Selv om denne sammenhengen begynner å gå opp for barnet når det blir litt eldre, vil ikke dette reparere de “skadene” som har skjedd tidligere.  

Sagt på en annen måte, så er det ofte at våre intensjoner om å oppdra et “perfekt barn”, kan virke mot sin hensikt.  Hver gang vi reagerer negativt på ting barnet gjør, så programmerer vi inn noe helt annet enn det vi ønsker.  Vi ønsker at barnet “skal ta lærdom”, mens barnet oppfatter at “jeg er ikke bra nok”, “jeg duger ikke”, “de er ikke fornøyde med meg” eller aller verst “de er ikke noe glade i meg”.  Denne negative programmeringen vil senere påvirke barnets handlingsmønster, prestasjonsevne, konsentrasjonsevne, kreativitet, og ikke minst relasjon til andre, m.m.  Som voksne fungerer vi i stor grad på bakgrunn av vår programmering av vår underbevissthet fra vi var små.  Det vår underbevissthet ikke tror på, vil den motarbeide, mens det den har tro på vil den jobbe for å realisere videre i livet.  Det er igjen noen av årsakene til at denne tidlige fasen i livet er så uhyre viktig.  Enkelt sagt, så er det her vi lærer det aller meste om det å bli menneske.  Vi som voksne har lett for å ta dette som en selvfølge, men det er et faktum at det aller meste i livet må læres, og det meste skjer i fasen 0-6.  Et lite barn på 2-3 år danner 250.000 nye koblinger i hjernen pr. time.  Dette er mange ganger så mye som en person som sitter og studerer på universitetet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Om ikke du har sett det før, så les mitt innlegg om Programmeringsfasen litt lenger ned i bloggen.  Jeg har også laget en video om dette som ligger på min Facebookside, Farmen Tankefeltterapi, under fanen “Videoer”.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut MNLH