De fleste av de jeg snakker med i mitt arbeide som terapeut, sliter med vonde og vanskelige følelser. De mest vanlige er depresjon og angst. Jeg jobber da stort sett ut i fra at det er barndomstraumer i større eller mindre grad, som ligger bak. Noen er veldig bevisste på dette, og forteller villig om hvordan de hadde det, og hvordan de følte seg i oppveksten. Andre er veldig raske, når vi kommer inn på barndommen, med å fortelle hvor bra de hadde det. De forteller om sitt fine hjem, snille foreldre som gav de flotte gaver, klær og fin mat. Enkelte blir nesten litt indignert over at jeg i det hele tatt kan stille spørsmål om dette. Når jeg så går litt tettere inn på hvordan de ble behandlet, og hvilken oppmerksomhet de fikk, på det følelsesmessige området, så er kanskje ikke karakteren helt på topp.
Det kan være flere grunner til følelsesmessig omsorgsvikt. Som regel skyldes det måten foreldrene selv har blitt behandlet på, som har gitt de en underbevisst forståelse om at dette er den «rette måten» å oppdra barn. Det kan også være at de på grunn av sin oppvekst, sliter med egne vonde følelser, og derfor ikke har overskuddet til å gi barnet den fulle oppmerksomhet rundt dette med følelser. Barn som vokste opp for en del år tilbake, kunne jo oppleve at dette med følelser var like tabubelagt som sex. Begge deler var temaer man ikke snakket om i familien, og det gav derfor barnet en indirekte følelse av at dette skulle man bare holde for seg selv. En slik opplæring gir selvfølgelig den effekten av at det fortsatt som voksen, er like vanskelig å snakke om vonde følelser. Til tross for at dagens foreldre har lært mer om nettopp dette med følelser, så er underbevisstheten fortsatt preget av ting som har blitt programmert inn i barndommen.
En nylig publisert studie om «Traumer og psykisk helse» ved Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen, fastslår at det er følelsesmessig omsorgsvikt som skårer høyest på skalaen over vonde opplevelser i barndommen. Studien er utført på en større gruppe mennesker som sliter med psykiske problemer, og enten befinner seg under barnevernet, i fengsel, eller under rusomsorg. Hele 62% av personene i denne gruppen, følte seg lite elsket, ikke viktig i familien, og lite passet på. Her er det hele tiden lagt vekt på hva barnet selv følte, og ikke nødvendigvis de faktiske forhold. Uansett så er det hva man føler i en situasjon, som er det som teller, og som lagres i vår underbevissthet.
Den omtalte studien viser videre at etter gruppen med følelsesmessig omsorgsvikt 62%, så kommer følelsesmessig mishandling med 52%. Da snakker vi om å f.eks.å bli kalt stygge ting, bli utfrosset og avvist, bli skremt og terrorisert. Neste gruppe var så fysisk omsorgsvikt 41%. så kom seksuelt missbruk med 30% , fysisk mishandling 25% og til slutt vitne til familievold med 24%.
Når det så gjelder følelsesmessig omsorgsvikt, forkommer flere alvorlighetsgrader. I tillegg så er det også forskjell på barns robusthet og tåleevne. Summen av disse to faktorene vil igjen påvirke i hvor stor grad man får psykiske problemer eller sykdommer som voksen. Når det så gjelder behandling av slike plager, mener vi som driver med energipsykologi, at det uten tvil de bakenforliggende årsakene/traumene er det som må adresseres.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut