Bevissthet/ underbevissthet
Vi mennesker er, på lik linje med dyrene, født med en egen evne til å ta til oss og lagre all informasjon om farlige og ubehagelige opplevelser fra vi blir født. Alle disse opplevelsene lagres i vår underbevissthet, og er ment å skulle «passe på oss» i tilsvarende situasjoner gjennom hele livet. Dette er i utgangspunktet en veldig bra egenskap, og i enkelte tilfeller kan den så gar være livreddende. I våre første leveår (0-6) har vi lite eller ingen utviklet bevissthet. Vi har derfor ingen evne til å vurdere signalene fra våre omgivelser (foreldre). Eksempel på dette er at små barn f. eks. ikke forstår spøk eller ironi. De oppfatter ting direkte som det blir sagt. En annen ting er at de, selv om de har lært å snakke, ikke alltid oppfatter eller forstår alle verbale beskjeder. Det er også i denne fasen direkte skadelig for barnets følelser, dersom de blir kraftig irettesatt eller kjeftet på. Spesielt ille er det dersom de ikke helt forstår hva der de har gjort galt. Det er med andre ord mange muligheter for missforståelser og feiltolkninger i denne perioden i livet, som vi kaller for programmeringsfasen.
Tidligere hadde man en forståelse av at krenkelse av barns følelser i denne tidlige fasen av livet, ikke var så stort problem, da man trodde at det uansett var borte og glemt innen noen få år. Man tenkte rett og slett at de var beskyttet av sin «litenhet». Det man har funnet ut i dag, er at alle vonde følelser og opplevelser fra man er barn, lagres i underbevisstheten, og blir der for resten av livet. Det at vi ikke husker ting fra denne perioden, skylles jo det faktum at vi ikke har utviklet vår bevissthet. Når vi så i gitte situasjoner senere i livet, får kontakt med vår underbevissthet fra barndommen, så kommer dette i form av følelser og ikke bevisste tanker. Dette er stort sett årsaken til at vi som regel sliter med å forstå hva det er som skjer i kroppen, når disse følelsene dukker opp. Veldig ofte fører slike følelser til negative tanker og frykt, og vil igjen på sikt kunne føre til depresjon og angst. Bevissthet/ underbevissthet
Vi mennesker er, på lik linje med dyrene, født med en egen evne til å ta til oss og lagre all informasjon om farlige og ubehagelige opplevelser fra vi blir født. Alle disse opplevelsene lagres i vår underbevissthet, og er ment å skulle «passe på oss» i tilsvarende situasjoner gjennom hele livet. Dette er i utgangspunktet en veldig bra egenskap, og i enkelte tilfeller kan den så gar være livreddende. I våre første leveår (0-6) har vi lite eller ingen utviklet bevissthet. Vi har derfor ingen evne til å vurdere signalene fra våre omgivelser (foreldre). Eksempel på dette er at små barn f. eks. ikke forstår spøk eller ironi. De oppfatter ting direkte som det blir sagt. En annen ting er at de, selv om de har lært å snakke, ikke alltid oppfatter eller forstår alle verbale beskjeder. Det er også i denne fasen direkte skadelig for barnets følelser, dersom de blir kraftig irettesatt eller kjeftet på. Spesielt ille er det dersom de ikke helt forstår hva der de har gjort galt. Det er med andre ord mange muligheter for missforståelser og feiltolkninger i denne perioden i livet, som vi kaller for programmeringsfasen.
Tidligere hadde man en forståelse av at krenkelse av barns følelser i denne tidlige fasen av livet, ikke var så stort problem, da man trodde at det uansett var borte og glemt innen noen få år. Man tenkte rett og slett at de var beskyttet av sin «litenhet». Det man har funnet ut i dag, er at alle vonde følelser og opplevelser fra man er barn, lagres i underbevisstheten, og blir der for resten av livet. Det at vi ikke husker ting fra denne perioden, skylles jo det faktum at vi ikke har utviklet vår bevissthet. Når vi så i gitte situasjoner senere i livet, får kontakt med vår underbevissthet fra barndommen, så kommer dette i form av følelser og ikke bevisste tanker. Dette er stort sett årsaken til at vi som regel sliter med å forstå hva det er som skjer i kroppen, når disse følelsene dukker opp. Veldig ofte fører slike følelser til negative tanker og frykt, og vil
Stressrespons
En annen egenskap som vi alle er født med, og som henger sammen med det overforstående, er vår stressrespons. Dette er også en egenskap som er ment å skulle ta vare på oss i farlige og ubehagelige situasjoner. Hovedsakelig er det to sider av stressresponsen som oftest trer i kraft, og det er kamp eller flukt. Dette er de to mest vanlige metodene vi benytter for å takle vanskelige eller farlige situasjoner. Problemet med stressresponsen, er at dersom våre følelser blir sterke nok, kan det skje at den utløses automatisk. Med andre ord, så er det ikke alltid vi kan klare å kontrollere denne responsen. Vi kan derfor trekke konklusjonen at dersom et menneske blir ukontrollert sint eller redd, så er det på grunn av at vonde følelser blir aktivert i kroppen, og utløser vår stressrespons.
Traumer og samfunnet
Om vi så trekker disse konklusjonene videre, og overfører de til det praktiske liv, kan vi så lettere forstå både barn og voksne som har problemer med å tilpasse seg. Enten vi ser på de barna vi gjerne karakteriserer som vanskelige i barnehage og skole, eller voksne personer som faller utenfor det «normale liv» på en eller annen måte. Hovedårsaken er veldig ofte negative eller vonde følelser, som vi ikke klarer å kontrollere. Tenk på fengselsinnsatte, rusmisbrukere, prostituerte, psykiatriske pasienter, etc. Dette er garantert mennesker som har opplev vonde ting i barndommen av ganske alvorlig karakter, mens mindre alvorlige opplevelser ofte kan føre til psykiske problemer som angst og depresjon.
Det som er så ille med vår samfunnsutvikling i dag, er at til tross for all kunnskap og forskning på dette området, så er vi på vei i gal retning. Små barn blir stadig utsatt for mer og mer stress, og mindre og mindre kontakt med sine egne foreldre. Dette ser vi igjen gjør seg utslag i form av økt medisinering av både barn og ungdom. På lengre sikt hjelper det ingen ting om vi stadig finner opp nye diagnoser, og pøser på med mer medisiner. Dette handler mer om å stikke hodet i sanden, og ikke være villig til å gjøre de rette grepene.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut
krenkelse av barns følelser, kan dette påføre følelsen av kronisk skam. Skam er vell en sånn ‘master emotion’ på en del av personlighetsforstyrrelser har jeg lest – finner man ned i røttene og programmeringen så er det kanskje håp. Hva hadde for eksempel ABB vært med denne terapien selv; om da ikke psykotisk – som en del også da sier han er/var.
– og motstandsdyktigheten til oss alle med programmeringen kan det kobles opp mot høy sensetivitet; orkidebarnene mot løvetannsbarna?
Lest en del om ‘attachment theory’ via Bowlby før; interessant det man sier om tilknytning der/ traumer kan vell skapes av en slags disorganisatorisk måte for eksempel om man for mye konflikter på godt og vondt, eller parentifisering osv…
intressant tema uansett dette.
s: Ikke sant S.? Kjempeinteressant!! Ikke tvil om at ABB er en mega treumatisert person. Og som jeg tidligere har sagt, når følelsene (de forstyrrede sådanne) blir sterke nok, så knuser de fornuften. Fornuften slutter rett og slett å “virke”, og alt styres av følelser, som igjen er styrt av våre programmerte opplevelser (underbevissthet). I slike tilfeller er det som regel “fluktresponsen” som aktiveres (flukt, kamp, frys), og da ender det opp med dop, for å komme seg bort. I hans tilfelle er det tydeligvis “kampresponsen” som har tatt styringen. Det er riktig at dersom man opplever en utrygg tilknytning i barndommen, så vil dette ofte utvikle hypersensitivitet hos barnet. De lærer seg å sense stemningen i hjemmet, ofte før problemet bryter ut. En jeg har jobbet med, kunne høre på hvordan faren tok i dørhåndtaket, og hvordan skrittene var i gangen, hvilket humør faren var i når han kom hjem fra jobb. For et lite barn, er dette like traumatisk som for en soldat i en skyttergrav under krigen.