En gang jeg skulle holde foredrag for ansatte i en barnehage, fikk jeg spørsmålet: «Tarumatiserte? er ikke det sånne som har opplevd krig?» Jo, selvfølgelig er de som har opplevd krig traumatiserte. Enda verre er det når for eksempel små barn opplever «krig» i sitt eget hjem. Barndomstraumer oppfattes oftest som barn som har opplevd omsorgsvikt, vold, overgrep, rus, missbruk, og som gjerne har ført til omsorgsovertakelse. Dette omfatter utrolig nok, fortsatt mange personer i dagens opplyste og moderne samfunn.
Dersom vi ser på begrepet traumatisert i en litt videre sammenheng, nemlig det vi kan kalle krenkelse av barns følelser, omfatter vi plutselig en vesentlig større del av vårt befolkningen. Dette gjelder mennesker som selv opplever at de har hatt en stort sett grei oppvekst, og i utgangspunktet ikke innser at det har vært noe galt. Det eneste de opplever, er at de stadig plages med vonde følelser som angst, depresjon, stress, etc. Hvor kommer disse følelsene fra? Faktum er at våre følelser representerer «det lille barnet» inne i oss. Dersom vi som lite barn opplevet angst, redsel, utrygghet, avvisning, mangel på anerkjennelse, etc. etc., lever disse følelsene fortsatt inne i oss.
Noen av oss har merket disse plagsomme følelsene mer eller mindre opp gjennom hele livet, mens andre har klart å overvinne de gjennom å bygge opp et suksessfullt liv. Dette blir på en måte en falsk trygghet, siden den ikke er forankret i våre følelser. Dette går bra så lenge det er suksess, men dersom det skjer store negative hendelser, så kan alt rakne. Uten at vi skjønner hva det er som skjer, så kommer de vonde følelsene veltende inn over oss. Vi tror selvfølgelig det er på grunn av den eventuelle hendelsen, men dette er bare en utløsende faktor. Faktum er at denne hendelsen gir oss en bekreftelse på at de vonde følelsene, som vi har forsøkt å fortrenge hele livet, fortsatt er til stedet i vår underbevissthet.
En trygg og god innvendig sikkerhet, som sier oss at «jeg er sterk, jeg er bra nok, jeg vet jeg klarer meg, jeg respekterer meg selv og andre, osv..» er en styrke som gir selvtillit. Denne styrken følger oss uansett om det er motgang eller medgang. Denne form for indre styrke er noe som enten bygges opp eller brytes ned under oppveksten. Mye av årsaken til at det dessverre ofte går i negativ retning, er som regel ikke foreldrenes feil. De gjør stort sett så godt de kan ut i fra slik de selv har blitt oppdratt. Hovedårsaken er nok heller å finne i vår kultur, hvor man gjennom generasjoner har hatt begreper som «den som elsker sine barn tukter dem».
Om vi slår våre barn, lærer vi de ikke å bli veloppdragne. Vi lærer de at det er greit å slå. Samme er det om vi kjefter mye på barn, lærer de at det er greit å kjefte. Å kjefte på små barn, er den psykiske formen av å slå. De vil da ofte oppdra sine barn på samme måte. Dersom vi oppdrar våre barn med kjærlighet, ros og oppbygging, lærer barna å bli kjærlige og positive. Samtidig vil de tenke at de er bra mennesker, uten alt for mye negative følelser, og dermed fungere mye bedre som sosiale vesener.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut
intressant med psykologi-blogg her, spesielt da en som har egen terapi.
noen tanker som fikk etter først hørt på ’emosjonelle livslinjen’ og så lese denne teksten om begrepet traumatisert; et stort felt og godt gjøres forskning i – mange terapi former, og ikke for å glemme Modum Bad som en av de store ressurs-senterne. Men ja – greit.
Noe som du sa i filmen som jeg ikke fikk helt klart var at du sa ting ikke var medfødt; men at underbevisstheten (også før man er født) samlet til seg uttrykk – ja tror du har virkelig rett i dette men tror du ikke også at genetikk spiller en rolle om medfødte måter å oppleve verden på og hvordan vår egen ‘unike’ hjerne tar til seg uttrykkene…et eksempel er kanskje om man er mer introvert eller ekstrovert; mener å tro at dette ikke kommer av kun underbevissthetens måte å handle på men også frembrakt av tidligere generasjoner. Mener ikke jeg har rett, men mener det er riktig å stille spørsmøl fordi psyket som jeg ser det er et territorium vi fortsatt prøver å forstå og så lenge vi holder på med å fordærve verden og ha dysfunksjonelt destruktivt måte å handle på mot hverandre…hva er vell forskjellen mellom to partnere som krangler, enn to land som krangler?
mulig er det sånn, en tanke nå – at det å være født i seg selv er en helt katastrofal måte om ikke et rent terror sjokk for lille baby å bli født – å bli født kan umulig være en kul greie; nå skal det sies at jeg sjekket opp med et øye lukket å kikket på far var første jeg gjorde – muligens jeg hadde samlet på meg underbevisst informasjon om at han var en luring, eller jeg…men jeg skrek jo som alle andre.
Og om da; vi har beskyttet oss på feil måte i hele vårt liv – snakker om ‘rebirth’… så er nok det en ganske så katastrofal følelse for bevisstheten, men så lenge man overlever så er det jo greit…om ikke det da blir et trauma i seg selv. så å leve er en traume? 😀
LedZebbelin: Takk for hyggelig tilbakemelding. Jo, det er nok ikke tvil om at vi er forskjellig rustet fra fødselen av. Nå har jo også forskningen på bl.a. mus og rotter, vist at sterke stressopplevelser hos mor, kan videreføres til senere generasjoner. Jeg har hørt både 4 og helt opp til 6 generasjoner. De har også funnet ut at barn av en rottemor med dårlige morsegenskaper, får barn med dårlige morsegenskaper. Men dersom disse barna som nyfødt, blir plassert hos en mor med gode morsegenskaper, så vil de vokse opp og bli gode mødre.
Jeg ble trukket inn av overskriften din, kanskje aller mest fordi den butter litt hos meg. I dagens samfunn bruker vi ofte store ord med store bokstaver i den grad at når vi trenger de store bokstavene, er de brukt opp.
Jeg har opplevd flere utfordringer enn de fleste og langt, langt færre enn mange. Jeg tenker at i helingsprosessen kan det være greit å ha et visst perspektiv. Ikke for å gjøre mine utfordringer mindre viktige eller mindre reelle, men for å plassere dem et sted hvor de ikke oppleves som uoverkommelige. Mer i retning av hvis de klarte DET, skal nok jeg greie det.
Et eksempel:
Jeg ble utsatt for et voldtektsforsøk. Regner med at det ville kommet inn under din tolkning av en traumatisk opplevelse og kroppen min husket det såpass godt at når jeg så fyren et snaut år seinere var det rett ut i grøftekanten å kaste opp. Helt klart en opplevelse jeg kunne klart meg uten.
(Bare sånn for ordens skyld så er ikke dette noe jeg sliter med i ettertid. Derfor er det greit å bruke det som illustrasjon.)
Men så kommer MEN’et mitt og det er et GIGAMEN:
En sak som hjertet mitt verker for for tiden, er kvinnene/jentene i Kongo som er ofre for voldtekt som krigsvåpen. De blir massevoldtatt, voldtatt med bajonett og utsatt for ubeskrivelige grusomheter. Noen er nå tilbake for annen og t.o.m tredje gang for å få rekonstruerende kirurgi for igjen ha tre separate åpninger der nede. Barn som var resultat av torturen kommer nå inn som ofre.
Som totalt uproff og ufaglært, butter det helt for meg om samme betegnelse skal brukes på meg og dem. DE har opplevd et helvete hinsides beskrivelse, men omtaler seg selv som “survivers”. Og jeg har ikke noe problem med å si at DE har hatt en traumatisk opplevelse. Jeg hadde bare sett at psykologien brukte et annet ord for å beskrive min reaksjon.
Så for meg er i grunnen svaret på spørsmålet i overskriften et helt uproft… ikke i nærheten av så langt som du beskriver videre i teksten. Et mer nyansert språk hadde vært helt på sin plass.
Men jeg kan selvfølgelig være helt på jordet. 😉
Ei_heks: Takk for reflektert og godt innlegg! Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Med tanke på min overskrift, så stilte jeg dette som et spørsmål, og jeg ser på ditt innspill som et veldig godt svar på dette spørsmålet. Nå er det også slik med traumer og traumatiske opplevelser, at de ikke kan vurderes og sammenliknes fra oss utenfor. Selvfølgelig kan vi skille mellom større og mindre traumer, men faktum er at et psykologisk traume er akkurat så stort som det oppleves rent subjektivt. Det vil si at mens du har klart deg fint, til tross for det du opplevde, vil en annen kanskje ikke klart å komme over det i det hele tatt. Det er også stor forskjell på hva et lite barn opplever som traumatisk og hvordan vi voksne ser på samme sak. Eksempelvis kan et lite barn på 2-3 år, som sitter sammenkrøpet under bordet og hører sine foreldre krangle høylydt og sloss, oppfatte situasjonen like traumatisk som ungdommene på Utøya, der de satt og gjemte seg mellom klippene. Fellesnevner: begge fryktet for sitt eget liv. Sett utenfra er jo denne sammenlikningen som natt og dag, men det er kun fordi vi kan vurdere dette via vår bevissthet. Det kan ikke det lille barnet.
Uansett, dette med traumer og traumeopplevelser er og blir et spennende tema. Igjen takk for ditt innspill.
Tomar Cialis Y Alcohol Online Viagra Schweiz cialis overnight shipping from usa Amoxicillin Clavulanic Suspension Finasteride Generic Propecia Muskeln